Jeg håper dere ser tilbake tilbake til mitt innlegg, når dere møter Gud i himmelen. Man skal tilgi før man reiser seg opp, ikke etterpå! FOREN DERE MED GUD FØR DET ER FOR SENT.
Fordi kristendommens utgangspunkt er Jesus fra Nazareth, en av de mange predikanter som virket i det området Israel nå ligger for omtrent to tusen år siden. Han samlet endel tilhengere, men det er klart at disse tilhengerne hadde vanskeligheter med å forstå hva hans budskap egentlig gikk ut på. Mange av dem trodde at hans oppgave var å starte en frigjøringskrig mot de okkuperende romerne. På denne tiden ventet man på en frelser, en Messias, som var lovet av tidligere profeter. Mange av tilhengerne mente at Jesus var denne Messias, og Jesus aksepterte denne rollen. Hovedsakelig på grunn av dette ble han dømt og henrettet for gudsbespottelse omkring år 30. Et vesentlig element i kristen filosofi er troen på at Jesus stod opp fra de døde og for til himmels hvor han nå sitter ved Guds høyre hånd.
Etterhvert ble Jesu budskap utdypet og fortolket av tenkere som Paulus, Augustin, Thomas Aquinas og Martin Luther. Fra omkring år 400 var kristendommen det dominerende - for ikke å si enerådende - filosofiske system i Vesten, og kristendommen hadde denne posisjonen helt frem til renessansen. Kristendommens stilling er fremdeles meget sterk, men den er ikke lenger enerådende.
Den tradisjonelle oppfatning av Jesu misjon og budskap er omtrent som følger: Jesus var talsmann for Gud, verdens skaper. Alle mennesker er Guds barn, og deres oppgave er å leve i overensstemmelse med Guds ord. Imidlertid har menneskene en fatal feil: de handler ofte i strid med Guds ønsker. De første mennesker på jorden, Adam og Eva, handlet stikk i strid med Guds uttrykkelige ordre da de spiste av kunnskapens tre, og som straff ble de kastet ut fra Edens Have. Deres etterkommere var ikke mye bedre, og siden det var så mye synd og umoral på jorden sendte Gud syndefloden for å utrydde alle syndere. Noah var varslet på forhånd, og han og hans familie overlevet. Synden fortsatte dog å blomstre blant deres etterkommere, og Gud bestemte seg derfor for å sende Jesus, sin sønn, til jorden for at han skulle få folk til å slutte å leve galt og begynne å leve riktig. Et moralsk korrekt liv går ut på at man skal tro på Gud, betingelsesløst, at man skal gi opp all søken etter materiell velstand og at man skal bruke all sin tid og alle sine krefter på å hjelpe de som trenger det. Man må leve som tigger, formante Jesus, og alt det man samler inn skal brukes til å hjelpe de som har behov for det. Man skal også tilgi alle som er onde, man skal «elske sine fiender som seg selv». Dette vil kanskje føre til at man lever et elendig liv her på jorden, men det spiller ingen rolle, for som belønning kommer man til himmelriket på Dommens dag. De som ikke lever i overensstemmelse med Guds ord blir straffet, de kommer til helvetet for å pines i evig tid.
EVANGELIENE
Det dannet seg raskt mange ulike grupper som dyrket Jesu lære, men etterhvert begynte disse gruppene å gi sterkt avvikende fremstillinger av hva Jesu lære egentlig hadde gått ut på. Dette viser seg også i de beretninger om Jesu liv og lære som ble skrevet ned, og som det er bevart et stort antall av. De eldste ble skrevet ned ca år 70-100, de yngste er fra ca år 300. Siden disse beretningene avvek så sterkt fra hverandre, ble det behov for en «normert» versjon av hva kristendommens innhold egentlig er. Det fantes også endel skrifter som ikke direkte var beretninger om Jesu liv og lære, men som var skrevet av eller om hans tilhengere. Eksempler på slike skrifter er Paulus-brevene, som er de eldste skrifter i Det Nye Testamentet, og beretningene om apostlenes gjerninger. På endel kirkemøter hvor diverse kristne grupperinger var representert, ble man enige om å gjøre et utvalg av de skrifter som fantes, og med dette fastslå hvilke skrifter som gir et korrekt uttrykk for hva kristendommen består i. Det er dette utvalget som idag finnes i Bibelen.
Jesu budskap finner man i Det Nye Testamentet. Her er det imidlertid noen forhold man må være klar over. For det første er ikke evangeliene ment som objektive biografier, de er ment som oppbyggelsesskrifter. For det annet er det endel utsagn som er tillagt Jesus, men som han ikke kan ha kommet med. (Dåpsbefalingen er eksempel på et slikt «senere tillegg». Jesus pålegger her disiplene å drive misjon blant hedningene, men på et annet sted finner man at Jesus har forbudt dette.) For det tredje ble evangeliene opprinnelig skrevet på gresk, og ikke på det språk Jesus brukte, arameisk.
Leser man evangeliene finner man en lang rekke selvmotsigelser, og derfor kan man finne støtte for mange ulike standpunkter ved å henvise til dem. La oss her gjengi to eksempler på slike selvmotsigelser: Jesu mor, jomfru Maria, hadde før unnfangelsen fått besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle føde en sønn - selv om hun bare var trolovet - og at denne sønnen «skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid . . . » (Lk 1,32-33.) Etter fødselen får Maria besøk av «tre vise menn» som er kommet for å tilbe barnet. Til tross for dette stiller Maria seg avvisende til den voksne Jesus' virke som predikant. Ifølge Markus hevdet Jesu slektninger at han måtte være gal som kunne drive på med denne predikantvirksomheten. (Mark 3,21: hans nærmeste gikk for å hente ham, for de sa: «han er helt fra seg».) Maria kan ikke ha hatt denne holdningen til Jesu predikantvirksomhet dersom omstendighetene omkring fødselen hadde vært slik som beskrevet.
Nok et eksempel: Jesus ble døpt av Johannes. Umiddelbart etter dåpen «åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i skikkelse av en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min sønn, den elskede. I deg har jeg behag».» (Lk 3,21-22.) Noen tid etter sitter Johannes i fengsel, og han vil vite om Jesus er den «som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3.) Det er lite trolig at Johannes hadde vært i tvil om at Jesus var den Gud hadde sendt, dersom dåpen hadde foregått slik det blir fremstilt.
Det er rimelig å gå ut ifra at evangeliene er satt sammen av en lang rekke fortellinger som hver for seg er ment å ha et separat budskap. Evangeliene er ikke troverdige dersom man forsøker å lese dem som biografier, de enkelte fortellinger må forståes billedlig. Med andre ord: Det er forskjell på historiens Jesus og evangelienes Jesus. Men siden det er evangelienes Jesus som har hatt innflytelse, vil vi her holde oss til ham.
Som nevnt ble evangeliene ikke skrevet på Jesu eget språk, arameisk. Forfatterne av evangeliene var utdannet innenfor gresk kultur og filosofi, noe som fikk endel viktige konsekvenser. Tittelen «Guds sønn» betød noe helt annet i gresk kultur enn den gjorde i jødisk kultur. I jødisk kultur var denne tittelen kun en vanlig hedersbetegnelse som ble brukt om alle høyverdige personer - et sted omtaler Jesus sine tilhengere som Guds sønner. Det var overføringen til en gresk kulturkrets som ga uttrykket «Guds sønn» den mening som denne tittelen har i kristendommen i dag. En annen følge av den greske påvirkningen er at kristendommens gudsbegrep, som er basert på Jesu jødiske gudsbegrep, gjennomgår en forandring. Den guden Jesus omtaler ser ut til å være en meget sammensatt personlighet. Han er delvis Det Gamle Testamentets krigergud, som f.eks. tilintetgjør byer hvor det er mange syndere. Det ser ikke ut til at Jesus har hatt noen innvendinger mot dette, han stiller seg ofte helt på linje med denne guden, f.eks. lar Jesus Gud i en lignelse si at «mine fiender som ikke vil ha meg til konge skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne.» (Lk 19,27.) Et tilsvarende budskap finner man i Matt 13,41-43: englene skal ta bort alle som gjør urett. «Så skal de kaste dem i ildovnen der en gråter og skjærer tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin fars rike.»
Men det gudsbilde som dominerer i kristendommen er langt mer sofistikert. Her legges det vekt på at guden er allvitende, allmektig, han er god og bare god, han tilgir alle syndere osv. Også Bibelens Jesus snakker om denne guden, men det er liten tvil om at endel av disse utsagnene er tillagt Jesus av evangelieforfatterne.
Det som har skjedd ved overføringen til gresk kultur er at det jødiske gudsbegrepet, Jahve, via Plotins «Det Ene» har smeltet sammen med Platons form «Det Gode» og Aristoteles' «Første Beveger». Man får derved et gudsbegrep hvor guden er evig, uforanderlig, ubevegelig, allmektig, allvitende, uavhengig av denne verden, adskilt fra alt annet, og samtidig årsaken til, skaperen av alt som eksisterer. Gud er blitt det angivelig perfekte vesen.
En viktig tenker i denne sammenhengen er den Platon-inspirerte jødiske filosofen Filon fra Alexandria. Han arbeidet med det utgangspunkt at i all religiøs litteratur må man skille mellom det bokstavelige innhold og det åndelige innhold. Teologiens oppgave, hevdet han, er å finne den videnskapelige sannhet som er innebygget i den religiøse litteraturen. Et nødvendig middel i dette arbeidet er gresk filosofi og videnskap. Filon forsøkte derfor å få istand en syntese av religiøs, jødisk tenkning og gresk filosofi. Han var den første som hevdet at Gud (Jahve) er uendelig, uforståelig, allmektig, allvitende. Filon la stor vekt på at man også kan oppnå kunnskap ved åpenbaringer. Sannsynligvis hadde han aldri hørt om Jesus, men det er liten tvil om at hans idéer var kjent for de som formet kristendommen. Filon døde omkring år 45. Filosofen Origen (185-254) fortsatte arbeidet med å utforme en syntese av jødisk religion og gresk filosofi. Grunnlaget for kristendommen som et helhetlig filosofisk system ble ferdig utformet på kirkemøtet i Nikea i år 325. På denne tiden var også kristendommen blitt Romerrikets offisielle religion.
Det er denne sammensmeltningen med gresk filosofi som er hovedårsaken til at kristendommen vant frem som den gjorde. I utgangspunktet en primitiv religion, som ved tilfeldigheter «oversettes» fra jødisk kultur til gresk kultur, og derved får tatt opp i seg elementer fra den mest avanserte tenkning som da fantes: klassisk, gresk filosofi.
PAULUS
Paulus, som opprinnelig het Saul, ble født av velstående jødiske foreldre som sørget for at han fikk en førsteklasses utdannelse. Han kjente godt til gresk kultur, og han var stolt av sin jødiske religion. Han var meget fiendtlig innstilt til den nye religionen som var i ferd med å oppstå, den som var basert på Jesu lære.
Han ble en av de ivrigste forfølgerne av Jesustilhengerne. Men så, plutselig en dag på veien til Damaskus får han en åpenbaring, Jesus viser seg for ham og spør «Hvorfor forfølger du meg?».
Dette blir et vendepunkt i Sauls liv. Han snur om og blir en ivrig Jesus-tilhenger. Han tar også et nytt navn: Paulus, som betyr «den lille». Resten av livet benytter han til å spre budskapet om Jesus; han preker, han reiser, og han skriver brev til mange av de menighetene som var dannet. Brevene finnes i Det Nye Testamentet, og disse brevene er de eldste skriftene i Det Nye Testamentet.
Paulus' virksomhet fører til at Jesus-bevegelsen får tilført endel nye elementer, og det er med dette at kristendommen oppstår.
Paulus legger stor vekt på Jesu oppstandelse. Paulus, som ikke hadde sett Jesus før han døde, hevdet at han møtte Jesus i en åpenbaring etter at Jesus var død. Paulus legger stor - ja, avgjørende - vekt på dette; han sier at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er [vår] tro uten mening» (1.Kor 15,17.)
Paulus omtaler Jesus som Jesus Kristus; Kristus er den greske oversettelsen av Messias. Men mens Messias bare betyr «den utvalgte», betyr Kristus (i gresk kultur) «frelserguden». Det er altså Paulus som legger grunnlaget for at Jesus fra Nazareth blir gjort om til en gud. I den første tiden var Jesus en gud underordnet Gud Fader; at Jesus skulle være en gud likestilt med Faderen ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea. Den nye religionen skifter etterhvert om fra å være en lære om hvordan man skal leve i den tiden som er igjen til Dommedag - Jesus var overbevist om at Dommedag var umiddelbart forestående - til å bli en lære som går ut på at man skal dyrke Jesus som en gud.
Paulus er også den første som omtaler arvesynden. Adam syndet ved å handle imot Guds uttrykkelige ordre, og denne synden har deretter gått i arv til alle mennesker. Derfor fortjener vi egentlig evig fortapelse. Men Gud er nådig, sier Paulus, han sendte derfor Jesus, sin sønn, for å redde oss fra fortapelsen.
* * *
Vi har tatt utgangspunkt i at kristendommen er den lære som kommer til uttrykk i Bibelen. Vi har sett at innholdet i Det Nye Testamentet i hovedsak kan deles inn i tre deler: dels læren om den historiske Jesus og det han og hans tilhengere stod for, dels beretninger om og utsagn tillagt Jesus og hans tilhengere som er mer eller mindre fri fantasi, og dels et forsøk fra Paulus på å gjøre Jesus til en gud. Jesus selv skrev ingenting, de som skrev ned Det Nye Testamentet var påvirket av gresk filosofi og dette førte til en slags syntese av Jesu lære og gresk filosofi. Dette er opphavet til den religion vi idag kjenner som kristendommen.
METAFYSIKK
Det viktigste punktet her er at kristendommen hevder at det finnes en gud. Denne guden kan ikke sanses, han befinner seg hinsides universet.
Gud sendte sin sønn til jorden for å redde oss. Denne sønnen kom angivelig til verden ved en jomfrufødsel. I sitt virke utførte Jesus flere undere. Han helbredet syke, stillet stormen, gikk på vannet, gjorde om vann til vin, vekket opp døde osv. Det er få som tar alle disse undrene bokstavelig, men det er udiskutabelt at det er et viktig element i kristendommen at Gud kan gripe inn i denne verden og forårsake mirakler, dvs. hendelser som er i strid med naturlovene. At Jesus stod opp fra de døde er et sentralt element i kristendommen. Paulus hevder at kristendommen er et falsum dersom dette ikke skjedde. Alt dette innebærer at for kristendommen finnes det unntak fra naturlovene - Gud er allmektig og kan gjøre hva han vil. For kristendommen er naturlovene ikke absolutte.
Denne verden er sekundær, hevder kristendommen; det viktige er den verden vi kommer til etter døden. Dersom vi har levet i overensstemmelse med Guds ønsker i denne verden, skal vi få belønning etter døden; da kommer vi til himmelriket hvor vi får et evig liv i herlighet. Om vi har det litt (eller mye) vondt i denne verden, spiller da mindre rolle.
Kristendommens menneskesyn innebærer på den ene side at mennesker har fri vilje, siden det kan velge å leve på et vis som er i overensstemmelse med Guds befalinger. På den annen side er vi alle født syndere, vi har alle del i arvesynden og fortjener evig fortapelse. Kristendommens menneskesyn er selvmotsigende.
EPISTEMOLOGI
Kristendommen er basert på tro som vei til erkjennelse. Som omtalt tidligere i boken innebærer tro at man skal godta uten å stille kritiske spørsmål, at man skal akseptere uten å vurdere om det man skal godta er sant eller usant. Man skal primært bare tro, det er endog en moralsk dyd å tro. Jesus sier det også slik: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3.), og barn er slik at de tror på det de blir fortalt uten å stille kritiske spørsmål.
Jesu metode er dessuten en illustrasjon av prinsippet om at man skal tro: han gir aldri begrunnelser eller argumenter for dethan påstår, annet enn å henvise til at det er Guds vilje. Han sier «elsk dine fiender», og kommer ikke med noen begrunnelse. Jesus sier også at «ting som er skjult for de vise, kan barn forstå». Det er vanlig å forsvare religioners gyldighet ved å si at for den som tror er ingen forklaring nødvendig, for den som ikke tror er ingen forklaring mulig.
Følgende Jesus-ord er også illustrerende: «Jeg priser deg, Far, . . . fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart det for enfoldige.» (Matt 11,25.) Også Paulus ga uttrykk for en lignende oppfatning: « . . . denne verdens visdom er uforstand i Guds øyne . . . Herren kjenner de vises tanker og vet at de er intet verd.» (1.Kor 3,19-20.) Det skulle av dette være helt klart at kristendommen legger avgjørende vekt på tro som et middel til å oppnå kunnskap. Det stilles ingen krav til kritisk tenkning, troen alene er nok. En av kirkefedrene, den meget velutdannede Tertullian, begrunnet sin tro på følgende måte: Credo quiet absurdum, «Jeg tror fordi det er absurd».
Tanken om at man oppnår kunnskap ved å tro er basert på den forestilling at Gud taler direkte til vår bevissthet - kunnskap kan oppnåes uten at det er nødvendig å gå via sansene. Kirkefaderen Numenius sa det slik: «All kunnskap kommer fra det store lys som opplyser alle de små lys i verden.» (Windelband, s.223.) Gud er det store lys, menneskene er de små lys. Og, siden Gud taler direkte til oss, er det ikke nødvendig med noen metode for å avgjøre hva som er sant og hva som er galt, den kunnskap som kommer direkte fra Gud må jo være sann.
ETIKK
En kristen må i alt sitt virke følge en bestemt ledetråd: han må adlyde Guds ord. I forholdet til andre mennesker innebærer dette at det er ett prinsipp som alltid må følges: nestekjærlighet. Jesus sier at man skal elske sin neste som seg selv, man skal endog elske sin neste uten å foreta moralske vurderinger av ham - «døm ikke for at dere ikke skal dømmes». I fullt samsvar med dette er tilgivelse av de som begår onde handlinger en av de viktigste dyder. Jesus sier også et sted endog at vi skal elske våre fiender. Men vi skal ikke gjøre dette uten å få noe igjen, for dersom vi lever i overensstemmelse med Guds vilje, kommer vi til himmelriket etter døden.
Den kristne etikken kan man karakterisere ved å gjengi følgende Jesus-ord fra Bibelen: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» (Matt 5,39-41.) Dette er rendyrket altruisme. (Denne etiske teorien har vi behandlet i første del av boken.)
I Bergprekenen gir Jesus en fremstilling av hovedtrekkene i den kristne etikk. Her fremsetter han et stort antall regler for hvordan mennesker skal leve. Jesus mente at vi ikke skal bry oss om morgendagen, at vi ikke skal samle skatter på jorden - «det er lettere for en kamel å komme igjennom et nåløye enn for rik mann å komme inn i himmelen», osv. Han sier også at vi ikke skal bry oss med å arbeide og henviser til fuglene, som ikke arbeider. Han bruker også blomstene på marken som eksempel, og sier at disse er mye vakrere enn selv en konge kledt i all sin prakt.
Jesu holdning til arbeid kom også til uttrykk i måten han vervet sine disipler på; de måtte forlate sine yrker for å følge ham. De levet av å tigge, og de delte det lille de hadde med alle som trengte det. Mange kristne har fulgt dette forbildet og brukt mye tid og krefter på å hjelpe de fattige, og ulike kirkesamfunn har utført et stort arbeide på dette område siden Jesu tid.
POLITIKK
Jesus sa praktisk talt ingenting om politikk - ikke mer enn en eneste setning. Årsaken er antagelig at han var overbevist om at Dommedag var umiddelbart forestående: «Vend om, for himmelriket er nær» (Matt 4,17.), «Noen av dem som her står skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.». (Matt 16,28.) Dersom Dommedag kommer i løpet av kort tid, er det liten mening i å legge noe særlig arbeid i å utvikle teorier om hvordan samfunnet skal organiseres. Det eneste Jesus sa om dette var at man skal «gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er». Dette må bety at man bare skal godta den politiske ordning som finnes. Jesus var heller ikke interessert i å starte noen frigjøringskrig mot Romerriket, selv om endel av hans tilhengere trodde at det var dette som var hans oppgave.
Siden himmelriket lot vente på seg, måtte Jesu tilhengere etterhvert danne seg oppfatninger om hvordan samfunnet skal organiseres. I sitt brev til romerne (kap 13) forteller Paulus hvordan en god kristen bør oppføre seg: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom . . . Styremakten er en Guds tjener, til beste for deg . . . ».
Kristendommens politiske syn er altså at man skal adlyde myndighetene. Dette må selvsagt sees i sammenheng med at en god kristen får sin belønning etter døden, og da spiller det mindre rolle hvordan hans jordiske liv er.
ESTETIKK
Det Nye Testamentet har intet å si om kunst. Det var også slik at de tidligste tiders kristne var motstandere av kunst, for dem var det å være opptatt av kunst ensbetydende med å være opptatt av denne verden og det jordiske liv. Det jordiske livet fortjente ikke noen særlig oppmerksomhet, det var kun en forberedelse til livet etter døden. Senere ble det skapt stor kunst med basis i kristendommen, la oss her bare nevne Bach og Dante.
* * *
Etter at kristendommen hadde fått en autoritativ skriftsamling, var rammene for kristendommen som filosofisk system lagt. Senere tenkere har dog kommet med betydelige bidrag til forståelsen av hva kristendommen egentlig består i, og vi skal her si noen få ord om Augustin, Thomas Aquinas og Martin Luther. Vi vil også kort nevne den meget viktige universaliestriden.
AUGUSTIN
Augustin (354-430) ble født i Nord-Afrika. I sin ungdom var han først tilhenger av manikeismen, en kristen retning som hevdet at Gud ikke hadde skapt det onde i verden og at han derfor ikke var allmektig. Senere var Augustin en periode skeptiker, og deretter var han i en periode nyplatoniker - han var fascinert av tanken på at det åndelige var det egentlige virkelige. Som 30-åring ble han omvendt til den tradisjonelle kristendommen, og dette skjedde etter at han hadde forstått at enkelte av fortellingene i Bibelen ikke skal forståes bokstavelig, men billedlig. Etter studier i Milano vendte han tilbake til Nord-Afrika, og han virket der som biskop i over 40 år. Han fikk i løpet av denne tiden etterhvert en meget dominerende posisjon som prest, lærer og organisator.
I boken Bekjennelser forteller Augustin meget åpenhjertig at det livet han hadde levet hadde vært fylt av synd. Egentlig var hans liv langt bedre enn det som var vanlig på den tiden, men Augustin følte seg som den største synder. Han forteller at han begikk forferdelige forbrytelser, f.eks. at han som barn var stolt av at han var flink på skolen. Han var også glad i å leke, han likte å se opptog og sirkus, og han tok frukt fra familiens fruktkjeller og ga til dyrene. For disse syndene hadde han dårlig samvittighet resten av livet.
Augustin hevdet at hans «sjel var full av stygge blemmer», og mente med dette at han han var forfengelig, likte å være sammen med venner og var glad i kvinner. Han begikk også den store synd å forlate en kvinne som hans mor ikke syntes var bra nok å inngå ekteskap med.
Som voksen stolte han en periode på fornuften - det var tilliten til fornuften som var grunnen til at han en periode var manikeer: Å velge fornuften fremfor troen på Guds allmektighet er en stor synd.
Hans menneskesyn kan oppsummeres slik: Uten Guds nåde er mennesket råttent, dets tenkeevne er hjelpeløs, kroppen er full av synd og lyst, og livet er en eneste lidelse. Man må gi opp alle forsøk på å å oppnå egne verdier, man må tilstå sin uverdighet og være ydmyk. Det eneste formål med livet er å tjene Gud, og for å få til dette må man gi opp fornuften og ha full tillit til tro og åpenbaring. Man må gi opp all søken etter jordiske gleder og bare tjene Gud (og de trengende). Man oppnår ikke frelse ved egen innsats, men må kun stole på Guds nåde.
I et annet verk, Om Gudsstaten, beskriver Augustin verdenshistorien som en kamp mellom gode og onde krefter, det er disse kreftene han her kaller stater. Den gode kraften, Guds stat, står for orden, harmoni og enhet mellom Gud og mennesker. Den onde kraften, verdensstaten, er Gudsstatens absolutte motsetning. Her råder strid, urettferdighet og ufred, og menneskene er preget av den største synd: opprør mot Gud.
Denne teorien legitimerer at den kristne bevegelse i større grad kan engasjere seg i organiseringen av samfunnet. Filosofien ble som nevnt avpolitisert etter Aristoteles. Nå begynner den dominerende filosofiske retning - kristendommen - å gi forskrifter for hvordan samfunnet skal organiseres. I samfunnet foregår det, ifølge Augustin, en strid mellom gode og onde krefter, og de kristne må velge side i denne striden; samfunnet må organiseres slik at synden holdes i sjakk. De kristne må derfor støtte kampen for det de oppfatter som et rettferdig samfunn.
UNIVERSALIESTRIDEN
Omkring år 1000 blusset det opp en strid som tydelig viser hvor viktig fundamentale filosofiske spørsmål er. Striden stod om begrepenes eksistensielle status.
Som nevnt foran innebærer Platons filosofi at begrepene eksisterer som former i en annen dimensjon uavhengig av den sansbare virkelighet. Aristoteles hevdet derimot at begrepene ikke har selvstendig eksistens, men kun eksisterer i de tingene vi sanser.
Grunnen til at dette spørsmålet ble gjenstand for så stor strid, var at enkelte tenkere igjen begynte å hevde at det kun er enkelt-ting som har selvstendig eksistens - dette er en form for nominalisme, som vi tidligere har omtalt. På denne tiden var Aristoteles' idéer glemt, og platonske idéer var nærmest enerådende. Dersom overbevisningen om at det kun er enkeltting som eksisterer ble allment godtatt, ville det få store konsekvenser for endel fundamentale spørsmål innenfor kristendommen.
Det nominalistiske standpunkt innebærer at kristendommen er polyteistisk - den dyrker tre guder: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dette er i strid med Guds eget bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Dersom begreper - universalier, som de også kalles - har selvstendig eksistens, slik de har ifølge Platons begrepsteoretiske realisme, er det intet problem i å hevde at en kristen dyrker en gud, selv om han dyrker tre guder. Den egentlige guden er resultatet av abstraksjonen av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dersom realismen er korrekt, dyrker man kun en gud selv om man dyrker tre guder.
Problemstillingen hadde også to andre, viktige implikasjoner. Arvesynden - hvordan kunne Adams synd føre til at alle mennesker er syndige? Da Adam syndet ble formen menneske, begrepet «menneske», syndig, og siden hvert mennesker er et «skyggebilde» av dette begrepet, vil Adams synd være i alle mennesker. På samme måte vil Jesus kunne sone for alle mennesker. Han tok den straffen alle mennesker fortjener, og på grunn av dette ble formen menneske gjort syndfri.
Etterhvert ble de aksepterte løsningene mer og mer lik de som Aristoteles hadde kommet frem til tusen år tidligere. I denne tiden blir også Aristoteles idéer generelt mer kjent i hele den vestlige kulturen, og den som har hovedæren for dette er Thomas Aquinas.
THOMAS AQUINAS
Thomas (1225-1275) ble født i Aquino, en by like ved Napoli. Han var opptatt av å forene Aristoteles' filosofi med kirkens lære. Aristoteles' filosofi var helt ukjent i Europa frem til 1000-tallet, men på denne tiden begynte Aristoteles å bli kjent på grunn av økende kontakt med arabisk kultur, hvor aristoteliske idéer var utbredt.
Etterhvert som innholdet i Aristoteles' verker ble kjent for kirken, ble det klart at disse inneholdt et kraftig angrep på alt kirken stod for når det gjaldt metafysikk, epistemologi og etikk. Kirken hevdet at det finnes to virkeligheter, Aristoteles hevdet at det kun er en; kirken hevdet at man kan oppnå kunnskap ved å tro, Aristoteles hevdet at kun fornuften gir kunnskap; kirken hevdet at man skal være ydmyk og altruistisk, Aristoteles hevdet at man skal realisere sine evner, leve et godt liv på jorden og være stolt av det man greier å oppnå. Denne motsetningen førte først til at kirken forsøkte å forby Aristoteles' verker. Et slikt forbud var det ikke mulig å opprettholde, og kirkens fremste tenkere forsøkte derfor å integrere aristotelisk filosofi med kristendommen. Den som gjorde det beste forsøket på dette var Thomas Aquinas.
Den fremste Aristoteles-kjenneren før Thomas var Averroes (1126-1189). Han hevdet at det finnes to typer sannheter: filosofiske sannheter (som inkluderer videnskapelige sannheter) og religiøse sannheter. Siden det kan forekomme at disse to typene sannheter ikke er i overensstemmelse med hverandre, må man iblant foreta et valg. I slike tilfeller må en god troende alltid velge den religiøse sannhet. (Vi skriver «troende», Averroes var ikke kristen, han var muslim.)
Thomas kunne ikke si seg enig med Averroes i dette, han mente at det ikke kan være noen motsetning mellom tro og fornuft.
Det viktigste element i kristendommen - troen på Guds eksistens - hadde man tidligere bare godtatt, det var ingen som hadde krevet noen begrunnelse. Thomas trodde også på Guds eksistens, men han var ikke fornøyd med bare å tro, han ville ha bevis! Han la ned et stort arbeide på dette området, og mente selv at han hadde klart å bevise Guds eksistens. Med utgangspunkt i den sansbare virkelighet og bruk av logiske metoder formulerte han fem bevis for Guds eksistens. (De var dog ikke originale med Thomas.)
Det er idag ingen uenighet om at disse bevisene er uholdbare, men poenget i denne sammenhengen er at Thomas brukte fornuften som metode. At han begikk feil i bruken av den er en annen sak. Thomas mente at troen har sin rettmessige plass bare på de områder hvor fornuften tier. Han mente at på enkelte områder gir ikke fornuften noe svar, og på disse - og kun på disse - skal man bruke tro. (F.eks. hevdet Thomas at fornuften ikke kan si noe om hvordan universet ble skapt, og derfor kan man tro på den fremstilling som står i Bibelen.)
Av dette følger at fornuft og tro er begge fullt ut brukbare, men på ulike områder. (Det finnes områder hvor begge metoder ifølge Thomas gir samme svar, f.eks. mente han som nevnt at man kan bevise Guds eksistens.) Men det kan ikke være noen motsigelse mellom tro og fornuft, fornuften må være absolutt, troen skal kun være et supplement til fornuften.
Thomas hevdet, som Aristoteles, at det kun er en virkelighet, men den består til gjengjeld av to deler, en materiell del og en åndelig del. Den materielle del består av døde ting, planter og dyr, mens den åndelige delen består av engler og Gud. Mennesket har både en åndelig og en materiell del; mennesket er derfor det leddet som binder de to delene av virkeligheten sammen.
Dette synet medfører at det ikke lenger er nødvendig å betrakte denne verden vi lever i som noe mindreverdig, slik kirken hadde gjort. Følgelig finnes det også to sett med dyder. For det første finnes de naturlige dyder, som er viktige for å leve et godt liv i denne verden: bruk fornuften, arbeid med å utvikle deg selv, lev et godt liv. For det annet finnes de åndelige dyder, disse er nødvendige for å forberede seg til livet etter døden: tro, håp, altruisme.
Det er Thomas som skal ha æren for at fornuften - og andre av Aristoteles' fundamentale prinsipper - igjen ble anerkjent i Europa. Thomas la så stor vekt på fornuften at han til og med hevdet at dersom man med fornuften kom frem til at Gud ikke eksisterer, er man forpliktet til å leve i overensstemmelse med dette! Gud har skapt fornuften, og da må det være Guds vilje at man også adlyder den.
Thomas' innsats førte til at Aristoteles' idéer ble gjenstand for fornyet oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kirken, men man kan knapt si at kirken heretter kun baserte seg på rasjonelle metoder. Med Thomas fikk vi derfor også et skille mellom filosofi og teologi. I de århundrer som var gått siden kristendommen begynte å dominere i Vesten, var filosofi kun betraktet som en del av teologien. Etter Thomas hadde filosofi og teologi hvert sitt felt å arbeide med, og dette førte til en voldsom økning i den filosofiske aktivitet.
Forsøkene på å systematisere og forklare kristendommen ved hjelp av logikk og fornuft ble raskt en egen videnskap. Denne videnskapen fikk navnet skolastikk. Dette ordet brukes også i andre sammenhenger, og er da synonymt med rasjonalisme.
MARTIN LUTHER
Den organiserte kirken fjernet seg etterhvert mer og mer fra det som hadde vært Jesu og kristendommens opprinnelige budskap. Den ble materielt velstående, den ble mer opptatt av maktpolitikk, den ble korrupt, den solgte avlat og relikvier osv. Mange innen kirken reagerte på dette - en av dem var den tyske presten Martin Luther (1483-1546).
Hans opprør førte til at det ble dannet en helt ny kirke, den protestantiske kirke. Luthers forståelse av kristendommen inneholder endel momenter som bør nevnes her.
Hans teologi er i samsvar med Augustins oppfatning om at alle mennesker er syndere og at alle fortjener evig fortapelse - uansett hva vi måtte gjøre av gode gjerninger i dette livet. Det er Guds nåde som frelser, og intet annet. Vi må bare tro, og siden Gud er nådig, vil han frelse noen av oss. Men det er intet vi selv kan gjøre for å påvirke Gud, verken fra eller til. Heller ikke er det nødvendig med en offisiell kirke som et mellomledd mellom Gud og det enkelte menneske, slik den katolske kirke hevdet; hvert menneske må tro som han selv finner det riktig. (Dette førte snart til en kolossal oppblomstring av et utall forskjellige kristne sekter.)
Luther var også fiendtlig innstilt mot fornuften: «Den som vil være en god kristen, han må fornekte sin fornuft.» (Peikoff, s.41.) «Den største faren på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft. Fornuften må lures, blindes og ødelegges.» (Peikoff, s.145.)
Heller ikke Luthers politiske syn er til å misforstå. Det er en kristen dyd å adlyde staten, sier han. « . . . vi må finne oss i herskerens autoritet. Hvis han misbruker sin autoritet, må vi ikke hate ham eller søke hevn. Vi må adlyde, for dette er Guds ønske, siden herskeren er Guds representant. Uansett hvordan herskeren styrer, må vi finne oss i det med tålmodighet.» (Peikoff, s.42.)
Håper dere innser at man skal tro på kristendommen, dette innlegget tok meg flere sider å skrive, men alikevel gjorde jeg det for dere. TRO ER DET SAMME SOM EVIG LIV
