Mye er allerede sagt, men slenger meg på med en liten kommentar av egen erfaring.
Det første spørsmålet du må stille henne/hun må stille seg selv er:
Ønsker du virkelig forandring?
Jeg trivdes ikke med å være overvektig på ungdomsskolen, men fortsatte å spise usunt vedsiden av fotballtreningen.
Jeg trivdes ikke med å være overvektig på videregående, men fortsatte å spise usunt vedsiden av turene på treningsstudio.
Jeg trivdes ikke med å være overvektig på høyskolen, men jeg fortsattet å spise usunt og hadde nå stoppet å trene helt.
Om du hadde spurt meg når jeg var 13 år om jeg ville bli slankere, så hadde jeg sagt ja. MEN, jeg var ikke mentalt klar for å gjøre noen forandring. Jeg var ikke klar til å forplikte meg, og legge ned den innsatsen som krevdes.
Det samme kan jeg si om meg selv da jeg var 16 år. Jeg ville selvfølgelig være tynnere, men jeg ville ikke gjøre noe for å bli det. Jeg kunne kanskje prøve litt i en uke, men jeg hadde resignert og akseptert det faktum at jeg alltid kom til å være "feit".
Da jeg ble 19-20 år, så var fortsatt ønske der, men det var helt urealistisk å forandre noe. Etter hvert som jeg ble eldre, og jeg fikk en stressende jobb som tok mye tid kunne jeg rettferdiggjøre at jeg ikke brukte tid til trening eller å spise sunt.
Det var først i mars i fjor, at jeg endelig, i en alder av 24 år fant ut at nå er det nok. Nå MÅ jeg forandre meg, ellers kommer jeg aldri til å gjøre det. Da veide denne karen over 120 kg, og så egentlig ganske forferdelig ut.
Planen min var enkel: Jeg kunne lite om styrketrening og kosthold, så jeg oppsøkte Treningsforum, og begynte å lese. JEG gjorde det. Ingen andre. JEG tilegnet meg kunnskapen etter eget ønske. Hadde jeg ikke gjort dette, så hadde jeg ALDRI lykkes. Det er nemlig en ting å få et opplegg servert som du skal følge. Gjør dette, spis dette og du blir slank. Min erfaring er at om du ikke skjønner hvordan kroppen din fungerer, så kommer du ikke til å lykkes med trening og slanking.
For meg var det mest interessant å få vekk fett med det første. Så, jeg kuttet ut all brus, goderi, chips og junk food. I stede for brød til frokost ble det knekkebrød. I stede for nuggets til lunsj, ble det en kyllingsalat. Middagen bevarte jeg omtrent som før, men forandret porsjoner og fordelingen av maten. I stede for et lass med ris, og litt kjøtt, så ble det masse kjøtt og litt ris.
Jeg spiste ting jeg likte, og tvang ikke i meg noe som jeg syntes var dårlig. Gjør du det, eller sulter du deg selv, så vil du aldri lykkes. Du må endre livsstil om du skal ned i vekt, og ingen vil vel ha en livsstil som bygger på at de må spise ting de hater?
Vedsiden av endringen i kostholdet, så la jeg opp til 1 time med kondisjonstrening 3 ganger i uken. Det ble 30 minutter på sykkel, og 30 minutter på tredemølle. Alt i et godt tempo, i det som for meg var rett puls. (Og ja, jeg måtte lese litt selv for å finne ut av dette med puls)
Jeg kjørte litt styrketrening etter kondisjonen for å sakte men sikkert bare få kroppen i gang. De dagene jeg ikke trente, gikk jeg en tur på en time. Gikk i helt vanlig tempo, samme rute hver dag, uansett vær eller vind. Igjen, det er derfor hun selv må finne ut når tiden er inne for en forandring, for om du står over denne turen/treningsøkten hver gang det regner, blåser eller er litt kaldt, så vil ikke ting forandre seg.
Resultatene jeg hadde med dette opplegget var forholdsvis bra. Jeg gjorde det ikke perfekt på noen måte. Jeg kunne lest mer, levd strengere, trent hardere og fått bedre resultater. Men, jeg gjorde det på min måte. Jeg gjorde det slik at jeg kunne klare å holde det gående når det var tungt.
Jeg har gått ned 26-27 kg i løpet av det siste året. Det begynte med over et kilo i uken, så etter noen måneder gikk det ned til 0,5 kg i uken, og etter hvert nå har det stagnert litt mens jeg har trent mindre kondis og mer styrke. Men, jeg har bevist for meg selv at jeg klarer det. Med viljestyrke, og ønske om å lære, så har jeg forandre livet mitt. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg vet at jeg har det i meg.
Du må gjerne pushe på din venn. Du må gjerne motivere henne på alle mulige måter. Men, det er ingen enkel vei. En pille krever ingen innsats av deg. Det er derfor det er så fristende å ta den. Den gir deg også da tilsvarende resultater som ingen innsats gjør.
Når hun er klar, og finner styrken i seg selv, så vil hun kunne forandre livet sitt. Det vil ta tid. Mange, mange, mange timer med svette og slit. Det vil kreve at du gir opp noen av tingene du er glad i når det kommer til mat, men tro meg: Om du lykkes, og ser resultater, så vil det være verdt det.
Gi henne din støtte, hjelp henne i riktig retning, vis henne hvor hun kan finne informasjon. Men, la henne finne den selv. Jeg tror man gjør folk en bjørnetjeneste om man serverer dem et ferdig opplegg for hvordan de skal trene og spise. Det er som pillen. Det krever ingen innsats å få noe i fanget, og da blir gjerne også resultatene og motivasjonen mindre, enn om man har gjort innsatsen selv.