Du blander jo snørr og bart her. Temaet i seg selv var i utgangspungtet ett godt valg. Men når du surrer sammen reality tv-, personlighetslidelser, kapitalismen, ego, identitet og ett naturlig følelsesliv sammen med dine egne tanker om hvor lett man kan snu noe negativt til noe postitivt så blir det rotete og vanskelig å følge.
Det at det for deg er rotete og vanskelig å følge, kan være din egen evne til å ta til deg informasjon eller min evne til å formidle informasjon. Hvis du ikke klarer å følge min argumentasjon så har du kanskje ikke så gode forutsetninger for å argumentere i mot? Hvis noe er uklart så kan du spør. Jeg er av den oppfatning at budskapet kommer klart og tydelig frem for de aller fleste her.
Og alle utsagnene dine om ego og identitet virker usammenhengende, og det virker ikke som om du helt vet hva det betyr.
Skulle tatt seg ut om jeg ikke visste hva det betydde når det er hovedessensen i hele posten. Synd at det virker slik for deg, henviser til informasjonshåndtering over.
At du kommer med en løsning er jo i og for seg bra, men det er stor forksjell på teori og praksis.....i ett forsøk på å endre noe så må du ta utgangspungt i hvordan virkeligheten er, ikke hvordan du mener den bør være.
Jeg foreslår ikke endring med utgangspunkt i hvordan jeg mener virkeligheten bør være. Hvordan virkeligheten for deg er, kommer an på hvordan du oppfatter virkeligheten. Folk oppfatter virkeligheten gjennom sin egen identitet, identiteten ER deres virkelighet. Identiteten inneholder historier fra fortiden, både positive og negative. Enkelte velger å ri på negative historier fra fortiden og skape sitt livsdrama, og forsterke det gjennom historiefortelling eller deltakelse i tv-program. Tar man utgangspunkt i nåværende øyeblikk, uten å fokusere på fortiden eller investere hele sin oppfatning av seg selv i sin bygde identitet, er selvkonstruerte drama borte vekk.
Virkeligheten er foreløpig sånn at mange opplever ting som er vanskelig å takle, noe føler for å snakke mer om det enn andre, og hadde du tatt deg tid til å prate med noen så hadde du sett at det faktisk ikke er så lett å skape motivasjon for endring, eller snu fra negativ til positiv. Det krever nettopp ofte empati og medfølelse, at noen gidder å lytte. Når du da lanserer dine tanker og teorier, og i mine øyne ikke viser noen innsikt i det du prøver å formidle, så skriver jeg litt i tråden din;-)
Det er her forskjellen ligger. Det er forskjell på å snakke med andre på en løsningsorientert måte, og på en fortelle-drama-vil-ha-sympati – måte.
Det krever nettopp ofte empati og medfølelse, at noen gidder å lytte.
Nei, dette vil forsterke historien og personen vil få styrket sin identitet i negativ retning gjennom hvordan andre ser på en. Opplysning om mekanismer som foregår derimot, tar problemet med roten.
Og når du først går så hardt ut i åpningsinnlegget ditt, så får du tåle kritiske synspungter uten å være hårsår
Ser ikke hvor jeg har vært hårsår? Det at jeg oppfattes hårsår av deg, kan begrunnes med at du du håndterer informasjonen jeg gir og plasserer den under kategorien ”hårsår” ut fra egen erfaring. Eventuelt at din sinnsstemning farger oppfattelsen din av andre. Det kan være mange grunner. Så vidt jeg kan se så svarer jeg saklig på dine argumenter..
