Og da var det atter en gang på tide å konkurere i styrkeløft.
Har nå ikke konkurert siden Oktober 2011, dette pga enorm uflaks som innvolverte alt fra motorhavari og kroppshavari som førte til at jeg gikk glipp av stevner jeg hadde trent oppkjøringer til både i Mars og i Juni. Nervene var derfor i helspenn i det jeg satte kursen mot Minneapolis etter ett år med nedturer treningsmessig.
Bilen ble sendt på verksted før stevnet for en full sjekk og jeg spurte mekanikeren om han kunne garantere at jeg ville klare å i det minste komme meg ned til Minneapolis(og også helst tilbake igjen). Han mente dette burde gå greit og jeg satte i marsj.
Har pleid å konkurere i 110 kg klassen og intensjonen var å fortsette med dette. Jeg har dog spist litt mer enn vanlig i det siste og var klar over at jeg kanskje måtte kutte litt vann kvelden før for å klare vekten denne gangen. Stevnet startet Lørdag 10 Nov klokken 8 og Fredag kveld var jeg på plass i Minneapolis for kveldsinnveining. Jeg hadde spist godt også denne dagen og var klar over at jeg kom til å veie inn over 110, og at jeg derfor nok måtte møte opp på innveiningen klokken 7 Lørdags morgen.
Jeg ble veid inn av Scott Nutter, en lokal APF helt som er spesialbenker. En helt enorm mann som er mye bedre på å spise mat enn han er når det kommer til å produsere resultater i styrkeløft, magen hans er større enn Gilberg sin og det sier jo litt. Han er vel mer kjent for å organisere stevner her i regionen enn faktisk å løfte vekter selv, han er også godt kjent for utrolige prestasjoner når det kommer til å spise enorme mengde mat.
Jeg veide inn på 111.8 kg, noe som tilsier at å veie 110 kg påfølgende morgen burde gå ganske greit. Scott spurte om jeg ville beholde 111.8 kg innveiningen og gå i 125 kg klassen, eller veie inn neste morgen for å se om jeg kunne klare 110 kg klassen. Jeg sa jeg skulle dehydrere meg litt for så å møte opp litt lettere dagen etter. Dette likte Scott veldig dårlig å høre, og han spurte om jeg skulle gå på nett for å lete etter kroppsbygger thong, spraytan og hårblekningsmiddel mens jeg holdt på med denne dehydreringsprossesen(Scott har veldig lite til overs for slanking og vektnedgang).
I 9 tida på kvelden ble jeg med noen venner til en biff buffet som var helt legendarisk bra. Tenkte å moderere meg litt ettersom jeg tross alt skulle veie 110 dagen derpå. Men så startet spisinga, kelnere sto i kø foran bordet mitt og lessa på med alt alskens forskjellige steaks, lambchops, Ribeyes, New York Strips osv osv osv, samt at restauranten hadde ett helt utrolig utvalg av tilbehør. Biffene var så perfekt stekt at jeg trodde jeg var i himmelen. Jeg skjønte med en gang at å moderere seg her ville vært som å banne i kirka så jeg besluttet at istedet for å moderere meg så skulle jeg kjøre på for å bygge opp balong trykk. Det var deilig å komme til denne konklusjonen, gå fra moderasjon til fråtsing hvor kroppsvekt og innveining ikke lengre var noe å tenke på. Jeg spiste meg selv i senk og kom tilbake til hotellet klokken 11, sovnet som en stein og var klar for dagen klokken 7 neste morgen. Ble selvsagt til at jeg også spiste frokost som en konge før jeg satte kursen mot stevnelokalet.
Oppvarmingen startet og selv om de siste 24 timers matoppladning hadde vært meget bra var jeg dog bekymret og nervøs av mange grunner. En ting var at jeg ikke hadde konkurert på over ett år, samtidig som at benk delen av programmet hadde gått mer eller mindre i dass da jeg slo opp en pec skade fra i sommer. Dette førte til at jeg kun rakk en tung dag i benk før stevnet. Fikk med meg det meste av volumet jeg skulle ha men gikk som sagt glipp av de fleste av de tunge vektene.
Bøy oppvarmingen var knalltung og jeg ble for alvor bekymret. Åpnet på 205, noe som gikk greit, gikk deretter på 220, dette gikk opp men det så vel ikke pent ut, så ble det ett forsøk på 225 hvor jeg kollapset totalt. Under løftet følte jeg at alt gikk feil, knærne kollapset innover, jeg slapp ut alt for mye luft samtidig som jeg tror jeg gikk litt dypere enn hva jeg pleier å gjøre. Er også litt uvant for meg å ikke bøye med Rehband 7mm på knærne. I AAPF sin raw divisjon er ikke disse tillatt. Litt rart ettersom APF er ganske liberale på det aller meste av regler slik jeg ser det.
Endte på 220 og var litt skuffa da jeg trodde at jeg skulle være bedre både powermessig og teknikkmessig. Har vel kun en ting positivt og si om bøyen og det var at det ble en 5 kg stevnepers.
Var litt nedenfor da jeg startet benk oppvarminga, var usikker på hvordan styrken kom til å være. Har lenge tenkt at pga pec skaden så vil jeg være meget glad om jeg i det heletatt klarer å perse med 2.5 kg her. Løft 1 på 152.5 kg gikk greit men var litt vaklevorent. Så kom persforsøket i løft to på 165 kg. Dette gikk langt bedre enn jeg trodde det ville gå. Så jeg gutsa litt på å gikk for 170 i tredje, noe som også gikk bra, tungt var det, hadde ikke mye mer inne men det ble 3 hvite og en pen benk pers. Godt å endelig være 170 benker.
Fikk en pen opptur etter benken, skjønte ikke helt hvor styrken kom fra med tanke på hvor ustabil oppkjøringen var, men helt greit for meg å løfte mer enn jeg hadde forutsett at jeg ville klare.
I mark var jeg klar for krig. Mark er jo min øvelse(jeg prøvde å fortelle dette til meg selv iallefall, sannheten var at jeg var nervøs, usikker og livredd for at jeg ikke skulle ha noe som helst power. Bomløftet på 225 i bøy satt sitt preg og jeg hadde krampetendenser i høyre lår. Tok veldig få oppvarmings sett da jeg allerede følte meg veldig varm. Siste løft på 220 gikk greit og jeg åpnet på 260. Dette gikk relativt bra og jeg gikk opp til 280 i andre. Dette kjentes tungt ut og jeg ble veldig glad for å ha persa i mark, samt dratt 280 som er ett lite vendepunkt for meg.
Bestemte meg nå for å gå for 285 i tredje. Psyka meg opp og starta og dra. Det kjentes galltungt ut, halveis i løftet begynte jeg å skjelve og ble nå introdusert til ett fenomen jeg aldri har opplevd før; Nemmelig en teskje bløtt i bokseren. Hadde verken mentalt eller fysisk overskudd til å fokusere på rektum så det fikk bare gå. Det kjentes ut som om jeg dro i en evighet og jeg lurte på om jeg noensinne skulle komme helt opp i lockout. Fikk locka den ut og sto å så på dommeren som omsider ga nedsignalet. Fikk vekta ned og så på lysene som viste 3 hvite. Var helt i ekstase og la meg ned på plattingen for å slappe av litt og nyte følelsen av ett vel gjennomført stevne hvor jeg fikk noen fine perser på tross av en god del negative tanker.
Endte altså opp med 220 - 170 - 285 - 675, dette er pers med 20 kg på totalen og jeg trengte virkelig dette etter mye tull i det siste. Litt dumt at bøyen ikke var helt det jeg trodde den skulle være men fikk 8 av 9 løft og det får holde for denne gang.
Korstoget mot 700 totalt og 300 i mark fortsetter.
Film:
http://www.youtube.com/watch?v=fL7_Vh2cbuEVet jeg gjør en del ting feil sånn rent teknisk sett under løftingen. Ting jeg har blitt fortalt jeg ikke skal gjøre, ting jeg forteller meg selv at jeg ikke skal gjøre før jeg løfter osv. Blir bare så satans gira at jeg mister litt fokus, deffinitivt en del ting å jobbe med mot neste stevne.