Lørdag 12/11-12:Ippon-cup.
Veide inn på 80,1. Pressa litt mer enn nødvendig siden jeg snart skal gå -79. Det kommer til å gå uten alt for mye stress. 5 stykker i pulja. Alle møter alle. På forhånd hadde jeg gitt meg selv to arbeidsoppgaver, en stående og en på bakken. Jeg greide en av de.
Begynner mot en svartbelte som har noen NM-gull. I -73. Sølv i år. Veit ikke, men tror ikke han trener så veldig mye om dagen. Jeg er garantert mye sterkere. Han er mye mer rutinert. Han lurte meg trill rundt og vant på omtrent 10 sekunder. Feide meg. Meningsløst å snakke om arbeidsoppgaver siden kampen ble så kort. En ting er sikkert. akkurat det der gjør han aldri igjen.
Andre kamp er mot en med oransj belte. Jeg gjør ikke det jeg skal gjøre stående. Mislykkes der, ligger faktisk under etter et kast. På bakken, gjør jeg derimot det jeg skal. Er nære på å ta han hver gang vi havner på bakken. Vinner på et armbend rimelig raskt. Forresten han som vant stevnet jeg var på i Sandefjord. I dag var det bedre folk med og han falt gjennom i forhold til der. Slo han i Sandefjord også, hadde jeg slått han på ippon, som i dag, ville jeg ha vunnet det stevnet. Litt bittert å tenke på.
Tredje kampen var mot den regjerende norgesmesteren i u20. Kopi av forrige kamp i forhold til arbeidsoppgaver. Gjør ikke det jeg skal stående. På bakken gjør jeg som jeg skal og er sjefen. Punktum. Svært nære på å ta han ved minst to anledninger. Stående derimot. Hadde jeg gjort som jeg skulle, er jeg usikker på om jeg hadde tatt han, stående. Der er han nemlig bedre enn meg. Derimot hadde jeg fått flere sjanser på bakken og kanskje tatt han der. Nå kasta han meg etter omtrent et par minutter. For å si det rett ut. Jeg er skuffa over at en norgesmester kan være så dårlig på bakken. Han passa overhodet ikke på armene sine. Eller halsen. Føltes iallefall ikke sånn ut etter å ha gått med bjj-folk. Senior norgesmesteren er i det minste bedre, mye bedre. Veit han har trent litt bjj, og tror med fordel flere judo-folk kunne gjort det. Greit for meg at de ikke gjør det.
Siste og fjerde kamp er rein bronsefinale siden begge har tapt to og vunnet en. Ny svartbelte, han tok bronse på NM og jeg har trent en del med han i sommer og tidlig i høst. Samme leksa opp igjen. Gjør ikke som jeg skal stående. I det minste blir jeg ikke kasta like lett som i de to forrige kampene jeg taper. Blir kasta på yoko, laveste poengscore med et minutt igjen og greier ikke å få inn noe selv. Følte jeg i det minste var inne på et kast da jeg satsa alt jeg hadde mot slutten. Som nevnt gjorde jeg ikke som jeg skulle stående. På bakken gikk jeg bra. Stakk ut av matta når jeg var i en posisjon jeg ikke likte. Feigt? Kanskje. Smart? Ja. Han har nemlig trent mer bjj enn meg og har blått belte i bjj. Allikevel følte jeg meg aldri trua på bakken. Fordi jeg bare ville være der når jeg var i en situasjon jeg likte, da angrep jeg. Var inne på noe et par ganger, iallefall kunne det ha gått på noen dårligere. Helt ærlig tror jeg han følte seg like lite trua som meg på bakken. Forresten tredje gangen han slår meg Med like liten margin som vanlig. Surt. Får ta det igjen hvis vi møtes på NM.
Alt i alt blir jeg nummer fire av fem. De som slår meg er ingen hvem som helst. Som nevnt tok alle tre medalje på NM i år. Riktignok i u20 og -73 for to av de. Selv om nivået i Norge er lavt, har de prestert på det nivået og den arenaen jeg ønsker å prestere.
På bakken var det bra i dag. Der gjorde jeg det bra. Fullførte arbeidsoppgaven min og følte meg ikke trua en eneste gang. Tok en på bakken og pressa en annen kraftig. Stående gjorde jeg ikke som jeg skulle. Endte med å tape alle tre kampene jeg tapte stående. Ikke bra, ikke bra i det hele tatt. Hadde jeg gjort som jeg skulle stående, er jeg hellig overbevist om at jeg ville ha vunnet i det minste en av de kampene jeg tapte, sannsynligvis fått medalje og kunne ha sagt meg fornøyd. Hvis villdyret i meg i tillegg hadde våkna, da kunne det ha gått virkelig bra. Har ikke kjent på det engang siden jeg var i Sandefjord 1. oktober. Da satt jeg på en stol, rett ved mattekanten, hørte på
warriors of the world, kunne ikke vente på å gå neste kamp, kroppen verka etter å kjempe og jeg følte meg regelrett uovervinnelig. Når kampen starta, traff jeg, jeg tok i alt jeg hadde, holdt ikke igjen på noenting, jeg tar 220 kilo i markløft, jeg er råsterk, da traff jeg og han svima av. Som jeg traff. For en fantastisk følelse å bare vite at han kommer til å lande på ryggen og det finnes ikke den ting i verden han kan gjøre for å stoppe det.
Så gikk det opp for meg at han hadde svima av, og jeg ble skremt. At jeg akkurat hadde truffet som jeg har gått og drømt om siden jeg gikk min første konkurranse ble plutselig uviktig. Jeg brydde meg bare om at det gikk bra med han. Har i etterkant "skrytt" av å kaste en så han svima av. Sannheten er at jeg egentlig synes det er ganske guffent. Etter at det skjedde, mista jeg tenninga før de to siste kampene. Det er ikke sikkert jeg gjort det bedre i de to kampene hvis jeg hadde beholdt den, kanskje hadde jeg gjort noe dumt og tapt.
For første gang har jeg gått to stevner på rad der jeg "bare" har hatt vanlig tenning. Kommer jeg i rett stemning, der jeg føler meg uovervinnelig og samtidig klarer å fokusere på de to latterlig enkle, men samtidig fryktelig vanskelige oppgavene, da er det bare en i Norge i -81 jeg frykter. For all del, det er flere, kanskje til og med mange flere som kan slå meg selv om alt klaffer. Trolig flere som sannsynligvis vil slå meg også. Men det er bare en jeg føler det må skje noe helt ekstraordinært for at jeg skal slå han. Det er det jeg føler, nå, ved å tenke på det. Kommer jeg i rett stemning, da kommer jeg, i det minste i hodet mitt, inntil det motsatte er bevist, til å ha en sjanse mot hvem som helst.
Bjj-stevne om to uker. Ny målsetning for meg. Tidligere var målet at fotsålene mine ikke skulle forlate matta en eneste gang uten at det var mitt valg og jeg bestemte hvordan. Det er fortsatt et mål. Mål nummer to: Jeg skal finne tilbake til jævelen i meg. Han som er vrang, han som er sterk, han som er god, han som ikke blir sliten, han som er fryktløs, han som er uovervinnelig. Villdyret. Så levende jeg føler meg når han våkner. Jeg vil nesten gå så langt som å si at jeg trener for å vekke han. Om 15 dager, med gutta fra Kimura Gjøvik, kanskje han våkner,
villdyret... Skjer det, så er det tross alt bare et bjj-stevne, ikke NM og jeg bryr meg ikke om resultatet.
Om jeg var uvanlig lite ponpøs før stevnet, tok jeg det igjen til gangs nå!
