Lørdag 21/4-18:
Sødra open judo. Veier inn på 80,2 kilo. Vekta viste 80,9 da jeg dro fra hotellet. og jeg spiste en is på veien dit. Så min vekt er nok ikke 100% korrekt. Visste at den iallefall ikke viser for mye. Uansett ble jeg ikke noe svekka av det. Og på alle mine judostevner bomma jeg aldri på vekta.
8 deltagere, 2 puljer med 4 deltagere der alle møter alle.
Blir kasta en gang til poeng i den første kampen. Får inn en armbar fra triangle og vinner.
Kamp to er den jeg er mest fornøyd med. Går bra, holder på å kaste til poeng et par ganger. Og så gjør jeg noe smart. Jeg blir (litt) med på et kastforsøk. Nok til at han får poeng, men så går han rett inn i holdegrepet mitt. Det var faktisk med vilje. Masse rot fordi de med poengtavla trykker feil. Holder han lenge, uten å gå alt for nøye inn på reglene og hva som skjedde, må jeg slippe helt opp mens scoringene fikses og begynne på nytt. Hadde ikke noe å si, holdt han sikkert et halvt minutt til sammen og han satt bom fast. Vant.
Siste kampen er ikke noe særlig. Nære å kaste motstanderen til poeng et par ganger. Han gjør det to ganger og vinner derfor.
Nå er vi i den situasjonen at det er tre stykker som har to seiere. Vi har alle slått hverandre og alle seierne har vært før tida har gått ut, noe som bare teller i slike situasjoner. Da avgjør vekt, den letteste vinner. Jeg blir nummer to. Ingen aning hva de andre veier, men min feilkalibrerte vekt kan ha sørget for at jeg ikke ble nummer tre. Er i semifinalen, trekker meg grunnet skade. Føles som et overtråkk som sitter veldig høyt opp på fotbladet. Det var det absolutt siste som skjedde i den tredje kampen min og hadde ikke noen betydning for utfallet. Kunne nok ha fortsatt. Umulig å vite om det hadde blitt verre, var ikke villig til å risikere det. Veteran utgikk også.
Alt i alt fornøyd. Jeg låste meg ikke. Jeg gikk offensivt. Av og til når jeg blir pressa har jeg en tendens til å oppsøke å havne på bakken. Gjorde aldri det i dag. Holdt på å kaste flere ganger. Utnytta mulighetene som oppsto på bakken. I dag gikk jeg som jeg vil gå judo. Jeg gikk for å vinne, ikke for å unngå å tape. At jeg tapte den ene kampen selv om jeg hadde en realistisk sjanse til å vinne den får bare være.
De to beste var nok de to som gikk videre fra den andre gruppa. De ble nummer en og to. De var ikke bedre enn at jeg kunne ha slått de uten at det var helt urealistisk. Hadde jeg prestert som jeg mener jeg burde, hadde jeg slått de. Når det er sagt har jeg nok litt for høye forventninger til meg selv (ut fra forutsetningene, høyere enn for alle andre). Uansett surt å ikke få prøve. Angrer ikke på at jeg trakk meg. Var aldri denne konkurransen som virkelig var målet.
Jeg hadde forventa å bli mye bedre enn jeg ble, med et håp om å bli enda bedre enn det igjen. Denne konkurransen var et godt bilde på hva jeg kan og ikke kan. Jeg er god nok på bakken til å dominere de fleste jeg møter i judo. Når det kommer til styrke og kondis kan jeg gjøre ting de fleste jeg møter i -81 ikke kan. Alt dette gjelder selvsagt konkurransene jeg deltar på. Ikke de som er virkelig gode i judo. Når det kommer til det viktigste i judo, å kaste, kan ikke bare de virkelig gode, men også de jeg møter på konkurranser gjøre ting jeg ikke kan. Jeg fikk det bare aldri til å sitte ordentlig. Hadde jeg gjort det, hadde motstanderne fått mye mer å bekymre seg for, noe som totalt sett ville gjort meg til en mye bedre og farligere utøver. Engang trodde jeg at det kunne løsne. Nå har jeg null tro på det. Planen er å fortsette med en judotrening i uka. Ingen ambisjoner, ingen konkurranser, bare fordi jeg tross alt synes det er moro.
Veit fortsatt ikke om jeg angrer på at jeg fortsatte såpass lenge. Sånn i ettertid skulle jeg nok iallefall ha gitt meg sommeren 2017. Følte meg riktignok veldig bra i oktober 2017 før jeg av diverse årsaker fikk en alt for lang pause etter det. Tok en NM-medalje i 2014. Var ikke noe bedre da enn jeg er nå. Heller motsatt. At det ble medalje da og ikke seinere skyldes en kombinasjon av tilfeldigheter og at nivået i toppen ble litt jevnere godt. Det eneste som jeg er bitter for er NM 2015. Da var den klare eneren i -81 de 4-5 foregående årene skada. De som kom opp fra -73 og tok over da han gikk opp til -90 var fortsatt i -73. Så det var derfor min beste sjanse til å vinne. Dessverre skada jeg først skuldra en gang. Fikk en infeksjon i fingeren og tror jeg fikk et lite brudd i en annen finger (tok aldri bilde og jeg har fortsatt en latterlig stor klump på leddet). Før jeg slo opp igjen skuldra tre uker før NM. Sparra omtrent ingenting mellom det og NM. Var fortsatt skada på NM. Usikker på om skuldra hindra meg direkte, men jeg var overhodet ikke forberedt. Selv om jeg sannsynligvis ikke hadde vunnet uansett, skulle jeg veldig gjerne vært med på mitt aller beste da.
Nå har jeg igjen en kampsportkonkurranse, bjj-stevne lørdag 5. mai. Tror ikke skaden jeg fikk i går er alvorlig. Dessuten bør bjj gå bedre enn judo. Får se litt ann hvordan treningen blir de to neste ukene.