Skrevet av Emne: Når hjertet svikter - en litt annerledes treningslogg  (Lest 21741 ganger)

Utlogget Stoneheart

  • Aktivt medlem
  • ***
  • Innlegg: 169
  • Honnør: 117
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 169

Hei! Har fulgt med på treningsforum i årevis, og mye av min treningskunnskap opp igjennom årene skal krediteres treningsforum Smiley

Jeg har aldri tidligere skrevet en treningslogg, så dere får tilgi meg om "normen" avviker litt fra normalen, men jeg skal fortelle litt om utgangspunktet mitt for nå å ville logge.

Jeg er en 27 år gammel mann, som i mange år har vært en aktiv kar med 16 år kampsporterfaring og 8 år med styrketrening/kondisjonstrening i bagasjen. er 196cm høy og veide som regel mellom 90-105, alt ettersom treningsfokus og sesong. Det meste har dog vært på et hobbynivå, og treningsintensiteten har variert opp igjennom årene med stort sett 2-6 ganger i uken, de siste årene nærmere siste siffer Smiley

De siste årene kunne en god treningsuke se omtrent slik ut (det ble som regel et eller to avvik i forhold til jobb/skole, skade, sykdom etc) :

mandag: styrketrening
tirsdag: mma
onsdag: styrketrening
torsdag: mma
fredag: kondisjon
lørdag: mma

Var stort sett fornuftig med kostholdet, med ukentlige utskeielser, brukte adekvate mengder kosttilskudd, men har aldri brukt steroider eller annen "dop".

Har ingen imponerende løft, men trente stort sett etter baseprogrammer med fokus på styrke fremfor bygging. En styrkeøkt var som regel en ekte selvpiningsøkt der prestasjon og disiplin var viktig fra start til slutt.

Mine godkjente RAW maksløft var:

- 210 kg i markløft
- 140 kg i knebøy (gikk alltid ned på helen med rompeballene, mye dypere enn godkjent løftehøyde - hadde sikkert klart mer om jeg hadde kjørt ned til godkjent høyde, men var aldri så opptatt av å ha flest mulig kg på ryggen, men bli så sterk som mulig i de lange, pinglete beina mine Smiley )
- 125 kg i benkpress

Intet å skryte av, og selv om jeg aldri kunne blitt noen styrkeløfter (har dessverre ikke genene), så var heller ikke styrketrening hovedmålet. Hadde som regel et mål om å være gjennomtrent Smiley



For 10 måneder siden var livet nærmest normalt. Jeg levde på et kaloriunderskudd, og vekten nærmet seg 90 kg for første gang på mange år, samt at fettprosenten var lavere enn på lenge. Følte meg relativt i god form, men reagerte noen ganger på at jeg ble påfallende fort sliten på trening. Måtte ha lange pauser mellom løftene, svimte nesten av når jeg presset meg, og var første på kampsporttreningene som lå rett ut på matten helt utslitt. I tillegg til dette følte jeg ofte at hjertet "slo rart". Ved en tilfeldighet på jobb målte jeg blodtrykket mitt, som viste overraskende 170/45 i hvile. Målte det flere ganger over tid, og sifrene var tilsynelatende alltid like merkelige. Pga at jeg hadde søvnapneer (pustestopp om natta) på noen ganger nærmere et minutt, bestemte jeg meg for å oppsøke lege for dette. Ba legen i samme moment sjekke blodtrykket, og legen bekreftet at det var et merkelig trykk for en ung, trent gutt. Legen lyttet også til hjertet mitt og hørte en kraftig bilyd, men konkluderte med at dette mest sannsynlig var ufarlig. Jeg måtte faktisk overtale legen min om å sende meg videre til spesialist, selv etter å ha fortalt om en påfallende familiehistorikk over unge menn som hadde vært rammet av hjerteproblematikk.

Selv om jeg flere ganger ringte og purret på, tok det faktisk et halvt år før jeg kom til ultralydundersøkelse, og denne dagen viste seg å skulle bli litt annerledes. I mellomtiden hadde jeg roet meg med at legen tok dette så rolig, og trøstet meg med at ingen lege ville la det gå et halvt år om det var noe alvorlig galt. Derfor trente jeg også som aldri før, og de siste ukene før konsultasjonen hos spesialisten, var jeg oppe i 6 økter i uka jamt, med fullkontaktssparring og tunge løft.

Med treningsbaggen i hånden og markløft på planen senere på dagen, dro jeg innom sykehuset og satte meg på venteværelset. Det var sen vår, skinnende sol og jeg gledet meg til å få dette ut av verden, slik at jeg kunne trene uten å ha en eneste bekymring. Etter å ha kommet inn til undersøkelsen, ble jeg liggende på et bord mens en nyutdannet og ung hjerteforsker gikk over brystkassen min med ekkoloddet. Det var helt stille i noe som føltes ut som en evighet, før han satte seg opp i en stol og så - etter hva jeg bedømte - likblek ut. Akkurat det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme.

Etter å ha kremtet noen ganger, sa han følgende: "Jeg beklager, men jeg har dårlige nyheter. Dette så dessverre ikke spesielt bra ut". Han fortalte meg deretter at jeg hadde en enorm utposning, også kalt aneurisme, på hovedpulsåren min som gikk ut av hjertet (den var 9cm i diameter), samt en klaffelekasje i aortaklaffen som han beskrev som livstruende stor, som også hadde fått hjertet mitt til å vokse til det dobbelte av hva som var normalt. Ifølge legen, rant halvparten av blodet mitt tilbake i venstre ventrikkel, noe som hadde fått den til å utvide seg betraktelig. Han bedømte også aortaen i magen til å være utposet, og levnet meg liggende på benken i ren dødsangst for å hente en annen og mer erfaren spesialist.
Jeg husker også at han spurte om hvordan jeg hadde klart å komme meg til sykehuset, og virket sjokkert over at jeg hadde klart å gå dit av egen maskin. Jeg ble med ett liggende å tenke på hvor fjern den markløftøkten senere på dagen plutselig virket...Han mente også at jeg trengte operasjon omgående, og da jeg spurte om han mente innen året, måneden, uken eller dagen, svarte han: "Kanskje vi kan vente til imorgen, jeg vet ikke før jeg har konsultert med kirurgene". Jeg var da innenforstått med at det betydde en stor og omfattende åpen hjerteoperasjon.

Derifra gikk det slag i slag. Jeg ble fløyet med luftambulanse til rikshospitalet, og vurdert til snarlig operasjon der. Dessverre satte det seg en betennelse i en veneflon, noe som medførte høy CRP og en alvorlig risiko for operasjonen. Etter å ha avveid frem og tilbake, ble det bestemt at jeg skulle opereres med en infeksjon i kroppen, og noen dager senere gjennomgikk jeg åpen hjerteoperasjon der de skiftet ut hovedpulsåren min ut fra hjertet (ascending aorta), og reparerte hjerteklaffene. Jeg sovnet inn med den troen om at jeg kom til å våkne med mekaniske klaffer, - men heldigvis fikk jeg en av verdens fremste hjertekirurger som først ville forsøke å plastisk rekonstruerte mine ødelagte klaffer, et inngrep som var ganske nytt og banebrytende, og som ikke ble gjort mange andre steder i verden, - og som var en suksess. Den utvidede aortaen i magen mente også legene på rikshospitalet var innenfor normalen, og derfor trengte ingen kirurgiske inngrep. Det mest spesielle med hele hendelsesforløpet var etter operasjonen, da jeg pratet med kirurgen, og han fortalte meg at aortaveggen var så tynn at han kunne se tvers igjennom den. Hadde jeg ikke blitt operert umiddelbart, så ville den etter hva han vurderte, sprekke og medføre min død innen dager. Det var ganske spesielt å tenke på hvor englevakt jeg egentlig hadde hatt - og hvor sykt heldig jeg var som hadde fått oppdaget dette i tide!

Tiden etter operasjonen var preget av infeksjoner, og jeg gikk sammenhengende på antibiotika intravenøst i over 3 måneder. Jeg gikk ned over 10 kg, og veide nærmere 80 kg etter operasjonen. De første dagene klarte jeg ikke gå til toalettet uten å være andpusten, men sakte men sikkert klarte jeg å gå lenger dag for dag. Husker godt første gangen jeg forsøkte å gå opp trappene, og jeg var helt utslitt etter å ha gått opp første etasje. Stahet gjorde at jeg presset meg opp alle fire etasjene til avdelingen, hvorpå jeg ble så sliten at jeg måtte ligge i sengen resten av dagen.

Da jeg ble skrevet ut i september hadde rehabiliteringen bestått av rolig gange, litt lenger dag for dag, all form for løft over 2kg var bannlyst da det tok 12 uker før brystkassen var fullgrodd. Jeg fikk beskjed om å leve som normalt, men måtte kutte ut all hard trening, og da spesielt kampsport og tunge løft - akkurat det jeg elsket mest :/

Jeg begynte med pushups stående mot en vegg, eskalerte til noen få på knærne, for deretter å begynne med vanlige pushups. Fra å såvidt klare en eneste, gikk det rundt to uker før jeg var oppe på over 30 igjen. Jeg begynte også å løpe etter å ha blitt skrevet ut, og løp en skogsløype på rundt 5 km. Jeg satte som mål i begynnelsen av september å klare og løpe opp en bakke i begynnelsen av løypa, og klare hele løypa før vinteren kom.
Allerede samme uka som jeg satte det målet, klarte jeg den bakken, og 21. september løp jeg for første gang 5 km uten stopp og var stolt som en hane Smiley I oktober trosset jeg anbefalingene og begynte å grapple forsiktig igjen, samt lett styrketrening hjemme (for det meste knebøy, øvelser med manualer, pullups, pushups etc) og løping i skogen frem til begynnelsen av november da jeg dessverre ble syk igjen. Det hadde satt seg en bakteriell staphinfeksjon i hjerteklaffene, og disse hadde begynt å "spise" dem opp. Etter 7 nye uker på sykehus med intravenøs antibiotikabehandling, ble jeg sluppet ut rundt jul. Etter å ha vært på rikshospitalet for angiveligvis en ny operasjon, ble denne kansellert da de mente de hadde fått bukt med bakteriene, og tross en økt lekasje i klaffen, var ikke denne enda stor nok til å trenge ny operasjon umiddelbart. Dog ble det forespeilet en ny operasjon i fremtiden da det er lite trolig at klaffene vil holde veldig lenge.

Det vanket dessverre flere dårlige beskjeder rundt juletider, og en utredning jeg gjennomgikk for genetisk bindevevsdeffekt; avdekket at jeg hadde en såkalt "dural ecstesi" i korsryggen, som er en utposning av spinalvæskegangen og som sakte, men sikkert skyver ryggvirvlene ut av posisjon. Dette er uhyre sjeldent hos en frisk befolkning, og sees nesten utelukkende i sammenheng med genetiske bindevevsdeffekter, som feks marfans syndrom. Dette, og i sammenheng med aortaaneurismet, er ganske sterke indikatorer på at jeg har en eller annen form for svakhet i bindevevet, som da rammer hele kroppen siden alt vev er sammensatt av bindevev. Jeg ble nå ilagt fullstendig treningsforbud inntil utredningen var ferdig, noe som kanskje var det mest deprimerende av alt.

Status quo pr dags dato er: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra utredningen. Lekasjen i klaffen har nå vært stabil i tre måneder og jeg har igjen begynt å trene igjen - dog rolig. Trener en time på helsestudio, og da løper jeg først 4-5 km på en halvtime, før jeg trener isolerende styrkeøvelser med lav belastning. I tillegg til dette går jeg turer og svømmer 1000 meter en gang i uken. Å være i aktivitet er så viktig for min mentale helse, at jeg nærmest anser det som en nødvendighet skal jeg klare å fungere normalt og ikke gå i kjelleren - samt at det er umulig for meg å la være. Allikevel tar jeg alle de hensynene jeg kan ta, trener med pulsklokke, løper rolig og jevnt uten intervaller, unngår alle mulige flerleddsøvelser/baseøvelser som gir størst blodtrykksforhøyning, og presser meg på ingen måte unødvendig. Så ja...jeg driver nå med det jeg før kalte jåleøvelser - og herregud hvor dum jeg føler meg når jeg står der med enhåndsbicepscurl med vaier og lav belastning Cheesy

Grunnen til at jeg nå skal logge om dette:

Jeg er fullstendig klar over at dette er alt for kjedelig og lang lesning for de fleste (sikkert alle), så jeg verken forventer eller tror det kommer til å være noen særlig aktivitet her foruten meg Smiley Allikevel er det noe terapeutisk med den følelsen av å dele denne historien med andre, samt den motiverende effekten en treningslogg er i seg selv, som gjør at jeg nå velger å skrive her inne. Dessuten vet jeg at alle mulige skader, sykdommer, hendelser i livet etc gjør noe med treningen i seg selv, mulighetene for å trene, motivasjon, samt frustrasjon rundt dette - og håper kanskje det er noen som har lignende erfaringer og kanskje har råd/tips rundt hvordan man håndterer de ulike aspektene knyttet til dette.

I mitt tilfelle, er det heldigvis ikke motivasjonen eller viljen det er noe galt med - jeg har bare en kropp som ikke kan kan tåle den treningen jeg vil påføre den  Embarrassed
Og det er et ganske stort sprang å ta fra å være en hvem-som-helst treningsglad gutt til å virkelig måtte kjenne på hvor invalidiserende et liv med helseproblemer kan være. Heldigvis finnes det like mange muligheter som hindringer, og jeg håper virkelig at feks utredningen kan vise at jeg kan leve et relativt normalt liv med moderat trening og aktivitet. Listen over "hva jeg kan gjøre" vil uansett alltid være lenger enn listen over "hva jeg ikke kan gjøre" og det er en ganske lykkelig tanke i seg selv Smiley

Hvis det er noen som kommer til å følge med i denne treningsloggen, så kom gjerne med forslag/råd/tips/kritikk etc - så håper jeg at denne loggen kan bidra til at jeg kan sortere ut litt tanker og planer rundt treningen min!

Takk for at du eventuelt tok deg tid til å høre på all denne selvmedlidenheten Smiley

Utlogget Stoneheart

  • Aktivt medlem
  • ***
  • Innlegg: 169
  • Honnør: 117
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 169

Jeg tenkte jeg skulle slenge ut noen bilder etter til hvert, men akkurat nå skal jeg på trening - så det får bli senere Smiley

Utlogget Bell

  • Aktivt medlem
  • ***
  • Innlegg: 168
  • Honnør: 28
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 168

Syns det er utrolig imponerende historie du forteller  Smiley Skal ihvertfall følge med på loggen din framover  Smiley
Power in the shower.

I`ll be back.

Loggen min som jeg sjeldent oppdaterer:
http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=103083.0

Utlogget Missy-

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 2 563
  • Honnør: 646
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Kvinne
  • Innlegg: 2 563

Veldig interessant lesing. Det å få beskjed om at man kan dø av det man virkelig brenner for må være ufattelig deprimerende. Jeg tørr nesten ikke å tenke tanken selv engang. Men jeg beundrer måten du snur ting om til det positive Smiley En dør lukkes, mange andre dører åpnes. Skal følge med i loggen her Smiley

Utlogget Piglet

  • Litt godt kjent
  • **
  • Innlegg: 51
  • Honnør: 1
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Kvinne
  • Innlegg: 51

Historien din gjør inntrykk, imponerende viljestyrke og pågangsmot du utviser. Her skal jeg følge med.

Utlogget H.M

  • Superavhengig
  • ******
  • Innlegg: 1 182
  • Honnør: 127
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 1 182

enorm viljestyrke! dette vil eg følge med på=)
lykke til!
Westside disciple

Utlogget SJ.

  • Aktivt medlem
  • ***
  • Innlegg: 105
  • Honnør: 2
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 105

Inspirerende historie, du hadde virkelig englevakt! Takk gud for at du pressa deg selv til en spesialist via legen din. Om ikke hadde du kanskje ikke skrevet dette i dag. Bra du ikke er en som gir opp eller tar helsa for gitt!

Har selv opplevd lignende problemer med hjertet, bare ikke i nærheten så alvorlig som deg. Hadde en vinterkveld for mange år siden da jeg sprang hjem fra naboen og kom hjem, hadde intense smerter og oppsøkte lege midt på natta, men det viste ingenting på EKG-kontrollen, men etter dette ble jeg plaget med strømningssmerter som skøt ut fra hjerteregionen, ut i armen og ned i føtta osv, dette gjorde meg veldig skeptisk, så jeg gikk til 4 forskjellige leger og fikk 4 forskjellige svar, noe som irriterte meg. Så jeg måtte oppsøke en hjertespesialist og deretter operere inn en langvarig EKG-undersøkelse, en chip som blir satt inn i brystet for å sjekke rytmen, puls og alt mulig. Heldigvis var det ikke noe alvorlig, men det er fryktelig når hjertet har vondt og jeg kan ikke tenke meg hvor redd du var når du lå på det bordet etter legen ga deg "diagnosen"..

Lucky you! Håper du kommer deg i form fremover og lever normalt. Feil med hjertet kan umulig være sunt for tankene dine.. Høres sikkert korny ut dette jeg skriver, men jeg kan forstå hvordan du har hatt det! Smiley

Lykke til fremover!


Et lite spørsmål, når du trente før du fikk høre du hadde alvorlige problemer i vente, hadde du smerter i hjerteområde? Eller i brystet? Eller ble du bare mer sliten av treninga? Eneste det du merka i forskjell? Interessant å høre!

andysmuck

  • Gjest
Kommer til å følge med fremover på loggene dine, er interessant nok å lese om fremgangen til folk i benk, deadlifts, osv. men er mer imponerende og ikke minst inspirerende å høre om hvordan folk kan trene seg opp igjen etter slike inngrep! Stå på videre og hold oss oppdatert!

Utlogget Mr.LT

  • Forumavhengig
  • ******
  • Innlegg: 706
  • Honnør: 96
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 706

Jeg tok egentlig bare en liten pause ifra forskningsrapporten jeg skulle lese for å kikke litt her på forumet. Resultatet ble en litt lengre lesepause enn planlagt, ettersom loggen din oppslukte meg helt. Drøy historie som fascinerer, imponerer og setter ting i perspektiv samtidig som det er trist lesning. Håper at ting går veien for deg videre. Kan kan nok tenkes at jeg blir å kikke innom loggen her titt og ofte!

LT

Utlogget loft

  • Treningsnarkoman
  • *******
  • Innlegg: 2 747
  • Honnør: 139
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 2 747

  • No pain, no gain! Woo ha
Veldig inspirerende og motiverende! Den viljen og styrken du har er det mange som ønsker! Det fikk meg veldig til å tenke på at man må være utrolig takknemlig for hva man driver! Håper for din del at du blir 100% frisk og kan kjøre på som før!:) Lykke til!:)

Utlogget B.B

  • Forumavhengig
  • ******
  • Innlegg: 668
  • Honnør: 200
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 668

Denne gjorde inntrykk på meg. Sterk historie som jeg håper får en lykkelig slutt.

Hadde selv en runde hos legen for noen år siden på grunn av smerter i brystet og høyt blodtrykk. Med meg var det heldigvis ingenting alvorlig, men jeg fikk kjenne på arrogansen hos dagens legestand. Legen så på meg og spurte "hvor gammel er du?" Jeg svarer 25. Da svarer hun tilbake "da er det ikke noe som feiler deg".

Stå på videre, skal følge med Smiley

Utlogget thy

  • Skravlekopp
  • ******
  • Innlegg: 1 859
  • Honnør: 131
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 1 859

Drøyt.. Helt sykt inspirerende lesning.. Du har vært gjennom mye - Jævla bra at du holder motet oppe! Smiley

Skal uten tvil følge med her!

Utlogget Stoneheart

  • Aktivt medlem
  • ***
  • Innlegg: 169
  • Honnør: 117
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 169

Da har jeg kommet hjem fra trening og ble utrolig positivt overrasket over alle de hyggelige svarene!Hadde helt ærlig ikke trodd at noen kom til å lese alt engang Smiley Det varmer!

SJ: I retroperspektiv er det mange symptomer som man kan relatere til dette. feks var nok pustestoppene om natta et resultat av at aneurismen la trykk på mellomgulvet slik at dette kollapset. Jeg slet også veldig med snorking, men både pustestoppen og snorkingen forsvant etter operasjonen Smiley Andre symptomer som kanskje ikke var så veldig påfallende før i ettertid, var at jeg ble veldig fort varm, mens hender og føtter var ofte kalde (noe jeg tror skyldes overproduksjonen av varme siden hjertet mitt måtte slå enormt hardt for å kompensere for lekasjen, og at lekasjen forhindret blodet i å effektivt sirkulere som i et friskt hjerte), jeg ble fort svimmel, hadde hjertebank, smerter i brystet daglig, ble fort andpusten, fort sliten i muskelaturen etc...Legene sa at jeg hadde gått på "halv maskin" og at hjertet mitt ville ha sviktet (ifølge dem burde det allerede ha hatt sviktet...) om ikke jeg hadde trent og stimulert hjertemuskelaturen. Så treningen var nok en direkte grunn til at aneurismen vokste, som igjen økte lekasjen, men treningen styrket også hjertemuskelaturen som klarte å kompensere for lekasjen Smiley

Ja, du vet nok hvor angstpreget en slik situasjon kan være. Den kan bli alt-opp-slukende og destruktiv. Det var godt å høre at det gikk bra med deg  Smiley Smiley

Sitat
Veldig inspirerende og motiverende! Den viljen og styrken du har er det mange som ønsker! Det fikk meg veldig til å tenke på at man må være utrolig takknemlig for hva man driver! Håper for din del at du blir 100% frisk og kan kjøre på som før!:) Lykke til!:)

takk for det! Men jeg tror nok de aller fleste har den viljen og styrken - man finner den bare ikke før man trenger den Smiley Dog er jeg helt enig i at man må sette pris på og være takknemlig for å kunne være frisk. Husker godt jeg klagde over hvor kjipt det var at feks en senebetennelse satte meg på sidelinjen for boksing eller bryting i et par uker. Bare det var deprimerende! Rart hvordan ting blir satt i perspektiv Smiley
100% blir jeg dessverre aldri, men jeg håper sterkt på at det ikke ser så ille ut som det har blitt forespeilet! Jeg skal si meg fornøyd med 50% Smiley

Sitat
Denne gjorde inntrykk på meg. Sterk historie som jeg håper får en lykkelig slutt.

Hadde selv en runde hos legen for noen år siden på grunn av smerter i brystet og høyt blodtrykk. Med meg var det heldigvis ingenting alvorlig, men jeg fikk kjenne på arrogansen hos dagens legestand. Legen så på meg og spurte "hvor gammel er du?" Jeg svarer 25. Da svarer hun tilbake "da er det ikke noe som feiler deg".

Stå på videre, skal følge med


Det ender ikke lykkelig for noen av oss, men man kan prøve å være lykkelig frem til da Smiley men fra spøk til alvor: Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier der! Fordi man er ung, så er man automatisk frisk. Mitt beste tips er og alltid stå på krava hvis man føler at det feiler en noe og man ikke føler seg tatt på alvor. Det reddet definitivt livet mitt!

Utlogget Stoneheart

  • Aktivt medlem
  • ***
  • Innlegg: 169
  • Honnør: 117
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 169

Så var det til dagens treningsøkt: 9/03-2010

- Jogget en halvtime på tredemølla. Ti minutter oppvarming, femten minutter med ganske godt tempo og deretter fem minutter med rolig jogging. Følte meg opplagt og full av energi. Det ble til sammen 4,5 km :/

- Trente "pressmuskelatur."
- 4 x 15 med stang stående militærpress
- 3 x 12 sidehev med 7kg manualer
- Skråbenk, fast 3 x 12 repitisjoner
- Pressbenk, apparat 4 x 12 repitisjoner
- Triceps, nedtrekk en arm 3 x 15 repitisjoner

*Sidenotat* Savner store runde skiver man kan putte på det som nå kun er en stang over hodet Smiley Og så savner jeg DIPS! Det er en kongeøvelse jeg aldri ble lei av!Dips i alle former, vinkler og variasjoner Smiley

Skal se om jeg finner noen gamle bilder...

Utlogget Peblo

  • Erfaren bruker
  • ****
  • Innlegg: 373
  • Honnør: 21
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 373

Imponerende! Må få lest hele men subrscriber til denne og følger med videre. Stå på! Smiley
Logg: http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=93934.msg1396276;topicseen#new

"Når livet er tungt og ting se mørkt ut, er det bare å sette seg ned, ta en proteinshake, så skal du se at alt går bra! Smiley

Gå til:  

Det finnes så mange gode varianter av middagskaker enn bare karbonadekaker.

5 fordeler med stående leggpress

Trening28.06.202153

Det er mange fordeler med å trene leggene dine. Se her!

5 proteinrike smoothies

Kosthold27.06.2021431

La deg friste av proteinrik dessert-smoothie og sjokolademilkshake.

5 mettende mellommåltider

Kosthold28.04.2021192

Sunn og kjapp mat på farten.

Kardio eller styrketrening først?

Trening27.04.2021353

Hva bør du trene først for optimal effekt?