The man, the myth, the Gilberg

Einar B. Gilberg er såvisst ingen tikjemper. Han er kanskje Norges mest profesjonaliserte styrkeløfter. Han var aldri, og har aldri vært et av de største talentene innen styrkesport. Han har ikke løftet tunge vekter fra starten av, ikke utmerket seg med kroppsbyggerfasong før han i det hele tatt hadde satt sin fot på gymmet. Hans talent ligger mer i en mangel på sunt vett.

Der andre er fornøyde med en balanse mellom styrke og utseende, identifiserte Gilberg hvilke grep han måtte gjøre for å bli sterk, virkelig sterk. Han spiste seg opp til det som nå er rundt 152 kg kroppsvekt, noe som forbauset, og ikke slutter å forbause selv garvede styrkeløftere. Samtidig løfter han vekter de færreste av oss kan drømme om, selv med utstyr.

Daglig har hundrevis, ja kanskje tusenvis latt seg fascinere, forundre og forbause over siste loggbokinnføring i «fasiten» på Treningsforum. Der har vi fått et innblikk i en manns urokkelige vilje og ekstreme tunnelsyn gjennom små drypp fra hans hverdag. Vi har lest om det fysiske slitet ved å veie så mye, hvordan en gåtur kan fortone seg som et maraton. Hvor hverdagen i stor grad bygges rundt faste måltider, faste middagslurer og selvfølgelig - de evigviktige treningsøktene. Hvor detaljer som vi fleste vil avfeie som bagateller, en gåtur på fredag som ødelegger for knebøyen på mandag, blir sett på som livsviktige. Misforstå meg rett, våre landslagsløftere har nok også levd livet sitt for styrkeløft, men det er noe med Einars ekstreme detaljfiksering som forbauser selv den mest dedikerte.

For ett år siden passerte han en milepæl som i følge han overgikk alt han har oppnådd. Han løftet 300 kg i knebøy, uten noen form for styrkeløftutstyr. I år stilte han opp på Midt-norsk mesterskap igjen, også denne gang uten utstyr, med mål om å løfte store vekter. Etter et seigt førsteløft på 290 kg gikk han rett på sitt mål om å løfte 310 kg. Publikummet, som for det meste møtte bare for å se på Gilberg, var i ekstase da han presset det opp. Ikke bare hadde han nådd manndomsgrensa, han hadde smadret den.

Alle helter har en nemesis, Gilberg likeså. Denne nemesisen er en styrkeløftstang lastet med seks røde-, fire grønne- og to svarte skiver. Det er selvfølgelig snakk om 200 kg i benkpress. Selv om Gilberg utvilsomt verdsetter knebøystyrke mer enn benkpress er ikke dette irritasjonsmomentet å komme utenfor. Gang på gang har Gilberg prøvd på denne vekten, år etter år har han vært så nær, men likevel så fjernt unna. Hver gang tyder alt på at denne gangen skal det gå, 185 kg går lett, 192,5 kg kan gå lett, men ikke 200 kg. Vekten ble selvfølgelig prøvd ut på midtnorsk, men den gikk ikke opp. Styrken, ifølge Gilberg, skal ha vært der.

Mens den ene styrkeløftprofilen etter den andre har blåst opp vekta, kommer den kanskje aldri til å gå opp for Gilberg? Etter å selv ha sett to forsøk på den, og å ha hørt om minst fem, begynner jeg å tvile. Om han en gang klarer vekta, blir det ihvertfall med et lettelsens sukk.

Imens fortsetter Gilberg å underholde, sist ut er et 400 meter løp, gjort sammen med løpelegenden Vebjørn Rodal. Foran både NRK og et stort pulikum gikk det som det måtte gå, Einar i sneglefart etter de første 200 meterne. Nå, som den gang han forsøkte å nå en god tid på 3000meter og endte opp med å stoppe etter 400 meter, overvurderte han sine evner stort. Det er kanskje like greit, for den dag Gilberg innser sin skrekkelig dårlige form, så kan norsk styrkeløft miste en av sine største profiler, eller? 

-Det er mulig at jeg begynner å går trapper og kanskje litt tredmølle/sykkel etter trening framover, men det betyr ikke at jeg forsvinner. Jeg gjør det i så fall bare for å bli i bittelitt bedre generell form og slik at jeg ikke dør før jeg klarer 360 i bøy. Og 200 kg i benk kommer jeg til å klare. Og når jeg klarer det så tror jeg helhjertet på at jeg kommer til å kunne begynne å klatre igjen. Det gjelder bare å finne nøkkelen og jeg tror vi er inne på den nå. Siste ord er ikke sagt! -Einar Gilberg