Veien starter alltid med ett avgjørende steg

Jeg ser kun eldre mennesker på venterommet, det føles så feil å være der. Som en vond drøm jeg aldri kommer meg ut av. Først en diagnose den 1.november, deretter en til bare tre måneder senere. Og slik startet min vei.

Jeg liker kontraster, at ting og mennesker ikke alltid er som man tror. Et sterkt og feminint utseende har alltid fascinert meg, og jeg elsket å se på amerikanske fitnessrutiner på Eurosport da jeg var yngre (øvde mye på en-arms push-ups for å si det sånn). 

Allerede i tenårene så jeg at flere år med dansing hadde gitt meg over gjennomsnittet med muskler, spesielt i skuldre og armer, men da var idealet at man skulle være tynn og slank - og jeg begynte å skjemmes over det. Helt frem til jeg endelig så potensialet i det noen år senere, det jeg anså som stygt og feil var plutselig blitt en styrke og fordel for meg. Jeg synes det var vakkert å være synlig sterk, og ville bli sterkere.

Jeg trosset tidligere anbefalinger om forsiktighet i forhold til trening for hjertesyke og meldte meg inn i et helsestudio kun få dager etter den første diagnosen. Treningen bestod da av saltimer, ellipsemaskin og litt bicepscurl. Det ga meg både fremgang, mestringsfølelse og glede. Og slik holdt jeg på ved siden av dans/ballett - som jeg hadde holdt på med fra jeg var liten jente.

Etter godt over ett år var det på tide å ta steget ut av gruppetimene og trene mer på egenhånd. Jeg hadde blitt sulten på mer utfordring og resultater - og styrketreningen tok for alvor plass i livet mitt sommeren 2007. Jeg startet med en splitt som jeg har holdt fast ved siden - med en god del variasjoner vel å merke.

En 2-splitt som så slik ut:
- bryst/rygg (supersett) + armer
- ben + skuldre

Siden den gang har jeg vært innom både push/pull, underkropp/overkropp, 5×5, myoreps m.m.

Fremgangen kom raskt da jeg begynte å trene tyngre. Jeg gikk inn for å bli sterkere, og var veldig fokusert på å øke vektene og gjøre ting riktig. Det er altså ikke hva du trener som er viktig, det er hvordan. Jeg ante ikke noe om deff, diett og kalorier, og så heller ikke noe grunn til å fokusere på lavere fettprosent og vekt. Jeg spiste derfor godt med mat og hadde alltid mye energi på trening - det er jeg veldig glad for den dag i dag.

Etter et par måneder ble jeg spurt om jeg ikke skulle vurdere å konkurrere i bodyfitness. Min første tanke var nei, av flere grunner, men idéen ble plantet og etter hvert kom både lyst og motivasjon til å prøve seg. Jeg startet på min utradisjonelle konkurransediett i januar 2008, etter litt over 4 måneders målrettet styrketrening.

Dietten satte jeg opp selv - det vil si sunn, proteinrik mat som jeg likte å spise, men med et kaloriunderskudd. Jeg visste sånn ca hva det jeg pleide å spise inneholdt, og unnlot derfor å veie maten og telle kalorier - det hadde aldri blitt et nøyaktig regnskap uansett. Jeg var dessuten redd for at det som i utgangspunktet skulle være noe gøy og spennende skulle bli for seriøst (les: besettelse). Jeg gikk etter vekt, fettklype og speil.

Treningen fortsatte som før, men med økt kardiovaskulær trening i tillegg. Jeg hadde også fokus på å ikke trene lettere til tross for at jeg oftere ble sliten.

Jeg hadde bestemt meg for å gjøre alt på egenhånd, jeg ville lære og erfare ting selv. Jeg måtte stole på at jeg selv visste best hva jeg kunne klare og ikke, og tenkte som så at dersom det ikke skulle gå etter planen min så var det ikke noe for meg uansett. Dette var et mål veldig ulikt meg og ingen skulle derfor få vite noe.

Jeg meldte meg på min første bodyfitnesskonkurranse som «Kristine W»

Fortsettelse følger i del 2