Hva er egentlig normalt?

Vel, man er jo det - vi er alle både bedre og dårligere i noe enn andre. Jeg har inntrykk av at det er de som gjør det beste ut av det de er flinke til som lykkes og blir lykkelige.

Hvorfor er det så viktig at alle skal være normale? Og hva vil det egentlig si å være normal?

Til tross for mye usikkerhet og et ønske om å gli inn i mengden, så har jeg samtidig aldri ønsket å gjøre som alle andre. Jeg ville være en outsider som ikke skilte seg ut - om det gir noe mening. Grunnen til at jeg ikke ville skille meg ut var som nevnt over en frykt for mye negativitet. Disse evinnelige fordommene vi mennesker har i forhold til ukjente ting.

Jeg har forsvart både styrketrening og bodyfitness, alternative måter å både spise og trene på. Det var ikke lett å være en jente med et atletisk utseende for noen år siden, det var mange som plutselig følte et behov for å fortelle meg hvordan jeg (ikke) skulle se ut. Jeg var nemlig ikke hva folk forventet der jeg kom gående med mitt lange lyse hår, jeg var fysisk og synlig sterk.

Viser man svakhet så får man medlidenhet, viser man styrke så får man ofte motgang.

Da jeg startet å bake sunt for fire år siden var det mange som rynket på nesa, og som lurte på om dette var en slags syk måte å spise søtsaker hver dag på. Det var også mange som synes det var gøy å latterliggjøre det - men slikt får man tåle.

Det jeg vil frem til er at det ble flere og flere som skjønte hva dette egentlig dreide seg om, i hvert fall for min del, en alternativ måte å få i seg proteiner og sunt fett på - og ikke minst matglede. Jeg prøver ikke å sette likestillingen tilbake her, men gi meg et rosa forkle, send meg inn på kjøkkenet og jeg stortrives!

Etterhvert som denne bakebølgen har blitt mer populær så har folks holdninger endret seg. Nå er det blitt mer normalt å både snakke om det og bake sunt, og da er det plutselig greit. Det er denne flokkmentaliteten som er så godt innarbeidet hos oss.

Jeg ser opp til de som tør å være annerledes. Du verden så trist det hadde vært om alle skulle følge en og samme mal her i livet, om vi alle måtte gjøre alt likt og se ut på en bestemt måte slik at ingen følte seg mindreverdig - eller at man måtte unngå å gjøre det som ga en glede her i livet i frykt for å bli oppfattet som annerledes eller ekstrem av «de normale».

Det handler til syvende og sist om hvordan andre føler i forhold til de som gjør noe utradisjonelt, enten i form av usikkerhet, lav selvfølelse eller rett og slett ignoranse - for den som ikke er såkalt normal lever jo som oftest et liv de ønsker. Problemet ligger hos de som har noe negativt å si.

Hilsen en som ikke er normal, men som er fullt ut den hun ønsker å være.