- Er jeg fitnessforstyrret?

Det første jeg gjorde da bilder fra mai i 2013 dukket opp på facebook forrige uke var å fjerne taggen fordi jeg skjemtes over bildene. Og nå legger jeg de ut på bloggen slik at alle kan se de etter å ha kranglet med meg selv i en uke om jeg skulle gjøre det eller ikke. Hvorfor? Fordi jeg skjønner at noe er riv ruskende galt i mitt eget hode når jeg synes jenta på bildet over og under er feit. 

Jeg har ikke en spiseforstyrrelse, og jeg har heller ikke ororeksi. Men jeg er den første til å innrømme at jeg har et litt forstyrret syn på mat og trening. Fitnessforstyrret er det beste ordet jeg kommer på - for det er ingen tvil om at det er fitnessen som har skapt disse rare tankene i hodet mitt. Tanker om at sixpack og blodårer er vanlig året rundt, det samme en fettprosent så lav at menstruasjonen forsvinner. Det virker som fitness har blitt en trend, og for å være helt ærlig skremmer det meg litt. Jeg elsker at flere jenter kommer inn i styrkerommet, og jeg digger at "strong is the new skinny" men likevel synes jeg tendensene er skumle. For det ligger så utrolig mye mer bak det å stå på en scene enn glitterbikini og spraytan, som mange ikke tenker over. På godt og vondt føler jeg meg medskyldig i å ha startet denne trenden, og derfor må jeg bare dele mine erfaringer med dere i dette innlegget.

Etter min første konkurranse i 2011 som dere ser et bilde til høyre hadde jeg min dårligste periode i livet mentalt. Hodet mitt klarte ikke å takle den enorme forskjellen på kroppen min på så kort tid, og jeg hadde det helt forferdelig med meg selv. Jeg dro på gymmet på tidspunkter jeg trodde ingen andre skulle være der, fordi jeg ville ikke at noen skulle se kroppen min. Jeg dro ofte innom både Bunnpris, Rema og Rimi på handlerunden, fordi jeg skjemtes over hva jeg handlet og hva de bak kassa skulle tenke om meg. Aldri har jeg hatt et så "lowpoint" i livet, og hvorfor kom det? Fordi sixpacken min ble et symbol på suksess - og når den var borte, hva var jeg da? En failure, følte jeg iallefall selv. Slike tanker hadde jeg aldri hatt tidligere, før jeg stilt i fitness. Heldigvis kom jeg meg opp igjen, etter gode samtaler med venner og oppgjør med meg selv. Jeg stilte fordi jeg elsker å trene, og det å være med i en fitnesskonkurranse som derfor som et resultat av det. Men når man begynner å trene fordi en fitnesskonkurranse er målet - det er da jeg virkelig blir bekymret. Fordi med engang du har vært i sceneform er det vanskelig å akseptere kroppen sin med høyere fettprosent, i allefall hvis det eneste målet ditt med treningen var å bli så rippa at du ser ut som ei anatomibok. Og når selve konkurransen blir grunnlaget for treningen, da tror jeg det blir enda vanskeligere å akseptere å gå tilbake til en mer normal fettprosent. Jeg blir så lei meg når jeg ser tenåringer, spesielt jenter, som begynner å løfte vekter samtidig som de reduserer matinntaket sitt. Når man først begynner å trene trenger kroppen MER mat enn du har spist tidligere, ikke mindre. Den trenger overskudd for å kunne bygge muskler, den trenger ikke en stram diettplan samtidig som du tar dine aller første bicepscurls. 

Jeg vet jo at jeg ikke er feit på strandbildene over. Hadde noen satt hodet til noen andre på den samme kroppen ville jeg absolutt ikke tenkt at den personen var feit. Jeg har bare blitt så utrolig kritisk til meg selv, nettopp fordi jeg konkurrerer i en sport som kun fokuserer på utseendet. Og ikke misforstå meg, jeg synes det er utrolig morsomt å konkurrere i fitness og sirkuset som følger med, jeg synes bare det er viktig å kunne skille sporten fra resten av livet. For hvis sixpack, blodårer og fettprostent blir alt som betyr noe hele året rundt, da er det noe som skurrer synes jeg. Jeg vet selv hvor altoppslukende fitness kan bli, men det er jo så mye mer her i livet også. Som venner, familie og å drikke øl fra en rød kopp på en seilbåt i Mexico. Jeg mener virkelig ikke å støte noen med dette inlegget, men jeg vil bare dele mine egne erfaringer og opplevelser. Med så mange nye som deltar i fitness, spesielt i ung alder, er det lett å utvikle et forstyrret syn på det enorme kroppspresset. Jeg innrømmer jo selv at jeg ikke er 100% bra enda, men jeg har det utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg har hatt tidligere. Jeg skulle bare ønske jeg kunne unngått nedturene på veien hit, og derfor skriver jeg dette innlegget i håp om at det iallefall treffer noen. Ikke vær så kritisk til deg selv, ha det gøy på trening og spis mye bra mat. Både kroppen din og hodet ditt har godt av det :)