Det mentale aspekt ved trening

ANGSTEN FOR TUNGE VEKTER
Det mest alminnelige problemet man opplever hos folk som trener med vekter, er den enten bevisste eller ubevisste angst for tunge vekter. Det er ufattelig mange mennesker som av den ene eller den andre årsak ikke tør å øke vekten. Dessverre forstår ikke folk helt hvor destruktiv denne angsten er for deres fremgang. Hele fundamentet i alle typer programmer er det progressive overload princip. Hvis man ikke øker vekten på regelmessig basis, så vil fremgangen langsomt gå i stå. Og dette ser man mange nok eksempler på i alle sentre.

Jeg kan huske da jeg i tidenes morgen startet i mitt gamle senter. Den gang var jeg meget oppmerksom på hva andre folk kunne løfte, da det jo alltid er rart å kunne måle seg med de andre i senteret, for å se hvor man ligger rent styrkemessig. Det går så en årrekke, hvor jeg selv stiger temmelig mye i styrke, og en dag hvor sentret er proppet, kommer jeg til å sitte og kikke rundt. Det er kult å se mange av ansiktene stadig vekk er de samme etter atskillige år. Det sørgelige er bare at det er den samme belastningen folk trener med også. Atskillige av de gamle folka ligger stadig vekk og trener med det som de gjorde da jeg gikk inn i sentret for første gang. Man kunne få den oppfattelse at disse personene kanskje har nådd deres potensial. At det ikke var mye mer å hente rent utviklingsmessig. Eller at de kanskje anvendte programmer som var helt høl i hodet. Men i flere tilfeller gjorde ingen av delene seg gjeldende.

Det var snakket om folk som rent fysisk minnet oss mer om nybegynnere enn de veltrente atletene de egentlig burde være, da deres treningserfaring tatt i betraktning. Jeg undret meg over hvorfor det forholdte seg slik, men hvis man så dem litt an og snakket litt med dem, så gikk det hurtig opp for en at disse menneskene har en angst for tunge vekter. I de fleste tilfeller på et ubevisst nivå. Jeg husker engang hvor jeg gikk bort til en av guttene etter han hadde tatt 8 reps med 90 kg i benkpress. Jeg spurte om han kunne prøve å ta en 7-8 reps med 100 kg, men det feide han av bordet med det samme, og påstod at de 90 kg hadde vært tungt. Jeg hadde stått og sett ham gjennomføre hele settet, og INGEN av gjentagelsene (reps) hadde nærmet seg noe man kunne kalle for tungt. Ikke engang den siste gjentagelsen. Jeg fortalte ham at de 90 kg så ekstremt lette ut, og at han ville kunne reppe med 100 kg. Om ikke for 8 reps, så i det minste for 6 reps. Men gutten ville slettes ikke lytte. Han hadde tydeligvis et helt annet formål til ordene "tungt" og "hardt". Han var den rake motsetning av "Mr. Forced reps" som de fleste kjenner til. Typen som ikke kan få nok vekter på, og som alltid får hjelp av sin treningspartner fordi han kun selv kan ta 3 av de 8 reps han har bestemt seg for å ta. Han her representerte tydeligvis en type som på den ene eller den andre måten hadde ett angst forhold til det å kontinuerlig legge vekter på stangen.

Det verste av det hele er at den type som er redde for å øke vekten for hurtig, også titt og ofte er typen som er redd for øvelser som tillater bruk av tunge vekter. Man ser sjeldent at disse personer trener øvelser som knebøy og markløft. De holder seg ofte til maskiner, kabler og håndvekter. Macho-øvelsen benkpress trener de dog, men de kjører ofte med vekter som er latterlig lette.

De fleste som leser denne her artikkelen vil relativt fort kunne gjenkjenne noen ting i seg selv, hvis det forholder seg slik at de også har en angst for tunge vekter. Og det er det samme om det er på det bevisste eller ubevisste nivå. Hvis man rent styrke- og massemessig befinner seg på et nybegynnernivå, og til tross for dette trener med de samme vektene i lange perioder, så bør man overveie om man eventuelt har et psykologisk problem med det å trene med tunge vekter.

Det store problemet er å finne ut av HVORFOR man har dette problemet. Det kan skyldes ufattelig mange ting, og det vil være umulig for meg å oppstille de diverse forklaringsmodellene. Det som er vesentlig er at man vedkjenner seg at man har problemet, og at man er nødt til at gjøre noe med det, hvis man vil oppnå de resultater man hadde planlagt å ville oppnå, da man i sin tid gikk i gang med vekttreningen. Noen vil kanskje mene at det ikke er noe man kan gjøre noe med, og at disse menneskene burde spille sjakk eller golf i stedet for, men jeg mener at alle kan få en mer primitiv og dyrisk tilgang til det å løfte vekter. For vekttrening er jo virkelig en aktivitet hvor man skal i kontakt med ur instinktet, for å overvinne vektene. Man går jo ikke til sentret for at vektene skal overvinne en, man går til sentret for å dominere vektene totalt. For å flytte grenser.

Å ELSKE SMERTEN
Et annet aspekt som henger veldig sammen med angsten for tunge vekter, er angsten for smerte. Der er noen mennesker som bare ikke kan tåle å føle smerte. Og godt nok er ikke: "jeg er ikke tilhenger av "no-pain-no-gain" HIT programmer", hvor man ikke har trent effektivt hvis man ikke har hatt neseblod eller har kastet opp ett par ganger eller tre. Men det endrer ikke på det faktum at det er godt å elske smerten. Smerten er vår venn. Jo bedre man blir til å utholde smerten, jo bedre blir man til å presse seg selv til den ytterste grense av ens kapasitet. Og selv det på ingen måte er nødvendig å utøve denne praksis på regelmessig basis, så kommer man ikke uten om at de folk som når lengst innenfor sporten, er dem som har evnen til å presse seg selv, og som ignorerer smerten. "Pain is temporary, glory is forever", som man sier. Og det er jo sant nok. Lærer man å utholde smerten, så kommer man også til å høste resultatene for det.

Derutover er det mange aspekter av smerte. Dem som er litt redd for smerte er det ofte på flere fronter. Det er smerten når man presser seg selv maksimalt i et høy-rep sett, hvor man er nær grensen til å hoste en lunge opp, og så smerten ved å stå med en maks-tung vekt på ryggen i knebøy. Man ser jo titt og ofte at folk vikler stangen inn i håndkle eller skumgummi-dingser når de skal knebøye tungt. Dette er totalt unødvendig, og er faktisk med til å gjøre at stangen kommer til å ligge uhensiktsmessig. Hvorfor ikke bare venne seg til litt ubehag? Med tiden vil man venne seg til fornemmelsen, og slettes ikke legge merke til det. Det er folk som kan knebøye langt over 400 kg uten den slags hjelpemidler. Hvorfor skal det være et problem å ha 80 kg på ryggen?

Nå er det ingen som sier at man skal utvikle machotistiske tendenser, og leve for smerten. Men det vil helt sikkert hjelpe mye å lære at smerten ikke er noe man skal sky med alle midler. Man skal lære å skille mellom den gode smerten og den dårlige smerten. Den dårlige smerten skal unngås, mens man skal lære å ignorere den gode smerten. På sikt vil det gi deg bedre resultater i treningen. Man blir ikke stor, massiv og sterk, hvis man er en kylling.

VINNERTYPE MENTALITETEN
Når man trener med vekter, så er det en stor hjelp å ha en litt fandenivoldsk tilgang til treningen. Man er nødt til å tro på at man kan overvinne vekten. Det nytter ikke å tvile. Som master yoda sier til Luke Skywalker i Star Wars "Do or do not, there is no try". Samme tilgang skal man ha til treningen. Hvis du sier inni hodet ditt at du vil prøve å se om du kan benke 100 kg, og hvis du er litt usikker på at du kan gjøre det, så går de 100 kg med stor sannsynlighet IKKE opp. Sier du derimot at du SKAL benke de 100 kg, og at de med sikkerhet vil føles som papp, så øker dine sjanser for å løfte vekten dramatisk. Det med at troen kan flytte fjell er litt av en påstand, men ikke desto mindre, så er det noe om snakken. Dem som ikke setter grenser for seg selv, som tror på deres egne evner når som regel lengst.

FRYKTEN FOR NEDERLAG
Et annet stort problem som kan være en stopper for ens utvikling er angsten for nederlag. Man kan være det mest machotistiske menneske, som elsker følelsen av tunge vekter, og som tror på sine evner, og så allikevel knekker, fordi man ikke kan tåle et nederlag. Hvis man gjentatte ganger ikke klarer en vekt som man fullt og fast troende at man KUNNE løfte, så kan det i siste ende utvikle seg til at man ikke tør prøve på nye PR forsøk, da man blir panisk angst for å ikke klare vekten. Dette er litt trasig, da det å ikke klare en vekt er en del av det å trene. Ved å ikke klare en velt lærer man sine grenser å kjenne. Og problemet er egentlig lett nok å løse, da det egentlig bare krever at man endrer sin innstilling til treningen, og erkjenner at det er OK å ikke klare en vekt. Det er umiddelbart lettere sagt enn gjort, men det kan la seg gjøre. Jeg har nemlig selv vært der. Jeg hadde det tidligere at når jeg ikke klarte en vekt som jeg hadde satt meg for å løfte, så kunne jeg være deprimert over det i mange dager etter. Og neste gang jeg skulle prøve den samme vekten igjen, så var jeg mer nervøs enn i en eksamenssituasjon. En sånn frykt til treningen er veldig negativt på treningen, og det er viktig at man forstår det, og endrer synet på det å ikke klare en vekt.

THE POWER OF EMOTIONS
Noe av det man kan bruke til sin fordel i treningen, er den kraften man får når det settes i gang bestemte følelser. Vi kjenner godt den fornemmelsen av energi og kraft som strømmer igjennom kroppen på en når man blir litt "gal" i toppen. Det er veldig individuelt hva som kan sette i gang disse "energi utbrud". Den gode gamle strongman, Jon Pall Sigmarsson, hadde sin helt egen og spesielle måte å gjøre det på. Han hadde som barn lest til islandske sagaer, og blev ekstremt påvirket av disse fortellingene om store viking-krigere. I vår tid nytter det ikke noe at man løper rundt og hakker hodet av folk med store vikingsverd, men forstillingen om at man var en gigantisk viking-kriger virket ganske godt for den unge Jon Pall, da han startede med strongman konkurranser. Han forestilte seg at han var en mektig viking-kriger, og at alle hans motstandere var kamper han skulle vinne. Og vinne over dem gjorde han. Han fikk skrevet seg inn i historien som en av de beste, sterkeste og mest karismatiske strongman deltaker noensinne. Og til dem som tror at det bare handlet om show og barnslige forestillinger om viking-krigere, så tror jeg at man kan tro om igjen. For Jon Pall VAR hver enkelt strongmansdisiplin en kamp om liv og død. For ham var det ingen vei uten om. Han MÅTTE vinne hver disiplin, om så han måtte krabbe hjem til Island.

Nå behøver jo ikke alle løpe rundt og forestille seg at de er viking-krigere. Man skal selvfølgelig finne sin egen måte, hvorpå man kan sette gang i de følelser, som gir en ekstra styrke og energi. Poenget er bare at det er stor forskjell på den treningseffektivitet man får ut av en mentalitet hvor man har mest lyst til å ligge hjemme på sofaen, og en mentalitet, hvor man har lyst til å slakte den lange vektstangen som ligger på gulvet og stirrer på deg.

Nå er hele psykologien bak sport et ekstremt bredt område, og jeg er på ingen måte ekspert i sportspsykologi, men formålet med denne artikkel har heller ikke vært å utvise en ekspertise på området. Formålet har vært at vekke folks forståelse for at det er et viktig område å være oppmerksom på. Det er et område som kan fremme ens trening ekstremt mye, hvis man forstår viktigheten av det.