Kom i rullestol av spiseforstyrrelser - ble kroppsbygger

Emily Brand fra Market Deeping, Lincolnshire, begynte å slite med vekta si og hva hun spiste i ung alder som 11 år, etter å ha blitt mobbet i skolen. Nå er hun 20 år gammel og Emily avslørte at hun har utviklet en "besettelse" med trening, og til og med hoppet over måltider for å prøve å holde kontroll over vekta si.

- Jeg var aldri fet, men jeg pleide å bli mobbet ganske mye. Jeg husker jenter som gjorde kommentarer som "Jeg vedder på at du ikke kan føle ribbenene dine", sier Emily.

- Små ting som dette gjorde at jeg helt satt ut. Når man er 11 år bør du ikke være bekymret for vekta di i det hele tatt, men barn kan være grusomme mot hverandre, fortsetter hun.

Den unge jenta ble tatt inn på sykehuset to ganger da hun var tenåring, men hun var så fast bestemt på ikke å øke vekta si så hun dro ut intravenøst ledningen som hun fikk for at hun skulle få i seg næring.

Emilies vekt falt godt under 38 kg og hun beskrev kroppen hennes som "skinn og bein". Hun ville knapt spise noe hver dag, men fremdeles presset hun seg til å trene til tross for hennes mangel på kaloriinntak og lave vekt. Hun beskrev spiseforstyrrelsen som en "liten demon" som tok over kroppen hennes.

- Da jeg var 17 år spiste jeg et eple om dagen hvis jeg spiste i det hele tatt og til slutt holdt jeg opp med å spise helt. Jeg bokstavelig talt sultet meg selv. Og jeg trente fortsatt. Jeg prøvde å løpe på ingenting av energi. Du går inn i denne verden hvor det er som om kroppen din og sinnet har blitt tatt over av denne lille demonen. Du tror ikke at du er syk i det hele tatt og du skyver bort de som prøver å fortelle deg noe annet. Og denne demonen forteller deg hele tiden at "du er feit og ikke spis" når du faktisk er bare skinn og bein, forteller Emily.

Til slutt ble Emily så svak at hun måtte begynne å bruke rullestol. Ved 14 års alderen ble den slitne jenta innlagt på et barn og en ungdoms psykiatrisk pasientenhet. I tillegg til å bruke rullestol var alvorlighetsgraden av spiseforstyrrelsen så høy at det satte hennes liv i livsfare.

- Jeg var så sliten hele tiden og så kald fordi jeg hadde så dårlig sirkulasjon. Og kroppen min var så svak. Jeg måtte bruke rullestol. Håret mitt begynte å falle ut. Min hjertefrekvens var farlig lav. Da jeg var på sykehus gikk det så lavt noen ganger at alle maskinene begynte å gå av. Jeg kunne ha mistet livet mitt til anoreksi. Legene prøvde å sette meg på intravenøst igjen som jeg rev rett av. Da prøvde de å få meg til å drikke noe som inneholdt mange kalorier og jeg ville bare snike meg ut av sengen og hive dem ut av vinduet.

Emily var i enheten i ett år til hun klarte å øke kroppsvekten nok til å komme hjem. Til tross for dette hadde hun fortsatt ikke overvunnet hennes problemer med å spise og trene. Etter ett år hjemme kom tenåringen tilbake og var der i ni nye måneder. I løpet av sin tid på sykehus fikk Emily begrenset med besøk av hennes venner og familie. Hennes separasjon fra omverdenen oppfordret Emily til å forandre seg.

- Når du blir lagt inn der er det ikke tillatt med besøk i helgene før du har en viss vekt. Når du når målet får du familiebesøk, men du må fortsatt øke vekten mer til å komme hjem.

- Det var så fryktelig. Det og ikke se familien og vennene dine er forferdelig. Til slutt spiste jeg meg ut. Jeg gjorde akkurat det jeg måtte gjøre for å komme hjem, men jeg hadde egentlig ikke blitt noe bedre mentalt. Mitt andre opphold var mer suksess enn det første. Jeg kom ut og jeg hadde fortsatt ikke helt overvunnet den psykologiske siden av anoreksien, men jeg var mer fast bestemt på å bli bedre og jeg ble med på treningsstudioet. Jeg startet med styrketrening og jeg gjorde noen bikini-konkurranser, men jeg prøvde fortsatt å fungere med altfor få kalorier, sier hun.

Emily møtte deretter Rob Reinaldo, en bodybuilding coach som hjalp henne med å snu om livet.

- Jeg møtte Rob og han sa at han ville trene meg og så jeg kunne begynne med kroppsbygging. Han satte virkelig foten sin ned når det kom til å spise. Han sa at hvis jeg ikke begynte å spise riktig, ville jeg aldri lykkes. Han ville ikke kunne være treneren min om jeg ikke begynte med det. Det var første gang noen som sa det som ikke var mammaen min, hadde satt foten ned og det reddet livet mitt. Jeg snudde meg helt rundt. Jeg ville ikke være der jeg er nå uten ham.

Emily forandret kostholdet, klarte å øke vekta betraktelig og la på seg en mengde muskelmasse. Styrketreningen ble hennes nye lidenskap i livet.

- Jeg kan ikke tro hvor mye livet mitt har endret seg. Det er utrolig å tenke på at jeg var i rullestol for bare tre år siden, og nå elsker jeg livet. Jeg føler meg så sterkere og lykkeligere enn jeg noensinne har gjort. Bodybuilding har gitt meg en måte å holde kontroll over kroppen min, men på en sunn måte.

Emily håper hennes historie vil hjelpe og inspirere andre som kjemper mot spiseforstyrrelser.

- Jeg vil at andre mennesker som sliter med å se at det er et lys i enden av tunnelen. Det er vanskelig, men du må kjempe gjennom det. Finn noe du elsker, og det lar deg få ut alle dine følelser.