Treningsforum

Har sittet og fundert en del på motivasjonsfaktorer til ulike typer av löftere. Å tenke seg til hva som KAN väre motivasjonen for å trene dag ut og dag inn for de som er gode nok til å representere et landslag/ta medaljer på nasjonale mesterskap er ikke så komplisert. Ei heller hva som motiverer til videre trening for en löfter som er nybegynner og/eller ung og "sprek" der utviklingskurven går rett oppover. Men det som jeg er mest interessert i å få svar på er hva som motiverer de personene som går på trening uke etter uke og jager ökningen på 2,5-5 kg i året? De som har kommet dit at de vet hvor mye tid og krefter det tar å utvikle seg som styrkelöfter og legger ned like mye tid (eller faktisk mer tid) enn elitelöfterne på sin idrett - ikke nödvendigvis på faktisk treningstid, men på alt annet som har med idretten å gjöre.

Selvfölgelig kan mosjon väre en motivasjonsfaktor, men da kunne man jo like gjerne gjort som de fleste andre som betaler medlemsavgift på et treningssenter - trene i 1-2 timer noen ganger i uken og ikke bruke så mye mer tankevirksomhet på det enn tiden man bruker på å pakke vesken og komme seg til og fra trening.

Jeg har intrykk av at styrkelöft kryper inn i blodet og blir der. Det virker som om at den gjennomsnittlige styrkelöfter har et mye mer lidenskapelig forhold til sin idrett enn feks en gjennomsnittelig friidrettsutöver....det er mulig jeg er helt på bärtur nå....

Nå henvender jeg meg direkte til Norges störste forbruker av Meksikansk gryte og spör hva som motiverer deg? Du har jo selv skrevet (og sagt) at du vet at du aldri kommer til å bli verdensmester, sannsynligvis heller aldri norgesmester eller best på KK. Dermed så er det trolig ikke jakten på medaljer som driver deg, ei heller håp om penger og berömmelse innom idretten (berömt er du jo for en del av oss  ;)). Du har kommet dit at du vet hvor mye riktig trening som må til for å utvikle deg og du vet hvor lang tid det tar. Likevel er du lidenskapelig opptatt av styrkelöft og ikke på samme måte som en fotballtilhenger som har räva godt plassert i sofaen foran tv hver söndag. Slik det virker for meg lever og ånder du for dette. Hva er din motivasjon?

Og dere andre hva driver dere?

Jeg skriver senere hva som motiverer meg, men nå må jeg ta klesvasken.....

Ja, jeg ånder og lever for dette. Lidenskapen er større enn jeg tror de fleste "normale" klarer å fatte. Svigermor lurer for eksempel ofte på hvorfor jeg er så nøye med maten og prioriterer treningen så høyt, framfor f.eks. mer tid med familie og venner, når jeg konkurrerer så sjelden. Hun skjønner jeg må være seriøs foran en konkurranse, men hun kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke kan leve et normalt liv ved siden av treningen i vanlige tider og stunder. Hun har egentlig et poeng, men jeg lider nok av mange tvangstanker også. Tanker som sier at "det er ikke bra", "det er bra", "noe slikt må du aldri gjøre", "spar musklene" osv. Jeg ser imidlertid ikke på det som en begrensning. Jeg føler meg ikke plaget av det. Tvert i mot så elsker jeg det. Og jeg digger å være motsatt av andre, selv om jeg beundrer f.eks. den beste av de beste, Asbjørn Randen, som har et veldig avslappet forhold til alt. Motivasjonen min er som et kall fra Gud. Ikke Gud på KK, men Gud der oppe. Jeg er ikke den fødte styrkeløfter, men jeg er likevel født til dette. Jeg var den store bølla som fikk respekt i barnehagen, jeg ble ansett som råsterk på barneskolen men jeg ble likevel både mobbet og ertet både der og på ungdomskolen. Gikk hele tiden og dagdrømte om å gi mine mobbere en skikkelig omgang juling og fikk fort sansen for wrestling. Drømmen om å bli profesjonelle wrestler i USA vokste. Før jeg fikk vite at det var bare skuespill :) Ja, selv etter da hadde jeg litt lyst til å wrestle, i alle fall bli som dem. Derfor begynte jeg med kroppsbygging, men bestemte meg for at etter deltakelse i NM for juniorer (som jeg det året jeg ønsket å stille var 1 år for gammel for) så skulle jeg resten av livet trene for å bli sterk. Dette fant jeg ut da jeg var rundt 17 år.

Selv om jeg har økt sakte de siste årene så går jeg hver dag og håper og tror at jeg plutselig skal kunne ta noen byks. Jeg vet jeg ikke har talentet til å bli verdensmester ja, og jeg tror ikke jeg kommer til å bli Norgesmester - men selv om jeg anser meg som ganske svak nå så løfter jeg vekter jeg for kun noen få år siden hadde enorm respekt for. Og da jeg var under 20 år så hadde jeg aldri trodd på slike vekter, foruten i markløft der jeg i 18-19 årsalderen hadde enorm framgang og så på 370 i markløft som svært realistisk om noen år.

Målet er å bli så sterk som overhodet mulig. Og hvor sterk det er vet jeg ikke. Ingen vet. Caspari begynte med styrkeløft da han var over 50 år, Geir Hammer har trent styrkeløft i en mannsalder og øker sakte men sikkert fortsatt til tross for at han er over 50 år og Odd Haugen er over 60 år og er grisesterk. Jeg tror jeg i løpet av karrieren kan klare 400 kg i knebøy faktisk. Jeg tror på det selv om jeg har mye odds i mot meg der. 340 kg har jeg sett for meg som en slags grense i markløft, men fy faen... Sturla sa jo til Olaf rundt 2002 at "Olaf!!! Du slår mæ aldri... ALDRI... i marskløft!". Og de ordene må han nå spise i seg. Alt er mulig. Og når jeg har holdt på så lenge som nå og er så godt i gang så gir jeg meg faen ikke. Det vil være et svik mot menneskeheten. Et svik mot styrkeguden og et svik mot den 16-årige meg. Gutten som hadde en drøm.

Hvis jeg øker 2,5 kg på et år så er det tross alt 25 kg på 10 år og 75 kg på 30 år. I benkpress så er 75 kg ganske så mye og hadde jeg klart å øke hele 2,5 kg i snitt i 30 år så hadde jeg vært like sterk som verdensmester Roy Holte i benkpress uten skjorte!

Nei, styrkeløft, eller det å bli sterkere, er en lidenskap og selv om jeg på en måte har gitt meg selv en frist mtp. kroppsvekt og skikkelig satsing til når jeg blir 40, så vet jeg aldri hva jeg tenker da. Har vært mye syk og vet resultatene hadde vært mye bedre nå hvis det ikke hadde vært for alle setbacks. Jeg vet også at mange hadde kommet til å gi seg hvis de hadde opplevd disse setbacksene og det gir meg bare mer motivasjon fordi jeg føler meg sterkere psykisk og tøffere enn de som dropper ut. Det er brensel på bålet for meg. Jeg vil vise verden, eller i alle fall Trondheim, at there can be more than one!

Når dette er sagt så er det altså ikke styrkeløft som idrett innenfor NSF som er min store lidenskap. Jeg har egentlig svært dårlig motivasjon i forhold til disse konkurransene. Og heller ikke jeg klarer å forstå motivasjonen til folk som deltar år etter år og både går opp og ned i resultater. Det interesserer meg ikke i det hele tatt. En gullmedalje ville betydd mye, men har jeg først fått én i f.eks. NM så ville jeg ikke konkurrert om én til på bekostning av lavere total enn f.eks. året før. Nei, skal jeg delta så vil jeg føle at jeg kan perse. Ikke bare med 2,5 kg men gjerne med 5-10 kg i hvert løft og dermed 10-30 kg på totalen. Selv om jeg synes det er imponerende at man deltar 10 år på rad og fortsetter til tross for en utvikling som en sinuskurve så skjønner jeg ikke vitsen :) Det inngår ikke i mitt forhold til det å prøve å bli sterkest mulig.

Min motivasjon er nok helt sikkert også basert mye på det gode vennskap jeg har til blant annet Sturla, Olaf og Tiller. Det er mange flere også, men disse tre er grunnsteinene i min styrkeløftkarriere. Da jeg begynte på KK-67 så dro jeg med meg Tiller fra Wing Treningssenter som jeg eide (og nå eier under navnet Nidarø Treningssenter). Jeg ble sett på som helten av lille Ibuxus. Og det gjorde noe med egoet mitt. Siden da så har det vært viktig å holde han på avstand. Vi har hatt talenter som f.eks. Geir Gåsland som har virket uoppnåelig for oss, men nå løfter vi begge mer enn han noengang klarte. Beklageligvis så har CYC kommet innom styrkeløft, men hvis han også dropper ut innen de neste fem årene så er det mulig vi går forbi han også ;) Olaf var den første vi møtte på trening, Ibuxus og jeg. Han sto da og trente knebøy like etter NM 1998. Og "vettu, vettu" har siden vært stor underholdning og inspirasjon for oss. Før vi møtte Olaf så var jeg den største mannen Ibuxus hadde sett. Vi holdt på å svime av da vi så 120 kg tunge Olaf som jeg trodde var dopet, nazist og satanist men som viste seg å være det motsatte. Og Sturla... VERDENSMESTER! Det var helt sinnsykt å møte han. Jeg klarte så vidt å prate med han da han tok meg til sides og fortalte meg om KK-67 sin antidoping-policy. Jeg ble nemlig mistenkeliggjort av ham fordi jeg var noenlunde sterk og hadde drevet mye med kroppsbyggertrening. Alle historiene og treningsteoriene til Sturla har ledet meg til den jeg er. Jeg hadde dårlig selvbilde og følte meg feit da jeg var 100 kg, men Sturla fortalte meg at hvis jeg ville bli skikkelig sterk så måtte jeg spise meg opp. Jeg ville ikke dette. Ikke for enhver pris. Jeg ville heller gå ned i vekt. Hele tiden fikk jeg høre dette med å gå opp i vekt og jeg ble faktisk etterhvert helt på gråten. Det var knallhardt for meg å få råd om å gå opp i vekt med det dårlige selvbildet jeg hadde. Jeg ville jo bli så sterk som mulig - ikke bare så sterk som mulig innenfor en vektklasse, men så sterk som mulig. Og Sturla hadde svaret. Jeg burde bli 110 kg i første omgang og så trene på den vekta så jeg stabiliserte meg med ny muskelmasse. Ville ikke høre på dette maset, men jeg ble utsatt for det ofte. Og da Ibuxus, min rival, tok igjen meg i benkpress så ble jeg helt vill. Da tok jeg fram tipsene til Sturla og begynte å føle at jeg virkelig satset. Og da kom faen meg selvbildet også :) Haha.

Ja, nå svarte jeg vel på mer enn nødvendig, men alle disse tingene henger sammen for min motivasjon. Det er så utrolig mye å glede seg til. Så mye rus igjen. Jeg gleder meg til 200 kg i benkpress. Jeg gleder meg til 300 kg i bøy. Jeg gleder meg til 350 kg i bøy med utstyr. Jeg gleder meg til 320 i mark uten drakt. Og alle variasjonene.. haha... det er uendelig liste med mål! Mål jeg vet jeg når, mål jeg tror jeg når, mål jeg håper å nå, mål jeg ikke tror jeg når og mål jeg vet jeg ikke når. Men selv om jeg vet det er mål jeg ikke når så kan jeg nå de likevel, fordi innerst inne så har jeg håp om det. Gjøre det umulige mulig selv om hele verden måtte ha liten tro på det.

Som jeg skrev i intervjuet her forleden ; jeg ønsker å være kongen av kirkegården.

Motivasjonen? Chicks, seff, for et teit spørsmål.



















;D

Kongen av kirkegården ? Den skjønte jeg ikke helt...

Jeg tror faktisk det starter med chicks for de aller aller fleste - i en sped kombinasjon med street-rezpekt! Etter hvert som den enorme tilgangen på chicks gir begrenset med spenning, får man sakte men sikkert en sunnere mening med treningen, og tilslutt går det over i kontrollert galskap der det gode sosiale miljøet blir den viktigste faktoren for det man holder på med. Gud bedre så mye rare, men utrolig hyggelige folk, man møter hvis man interesserer seg for og dyrker kraftsport.

Et gjennomtenkt svar Einar - som vanlig  :) Veldig spennende å lese, mål og motivasjon fasinerer meg og jeg er glad du tok deg tid til å svare. Håper du når dine mål, både de realistiske og de mer drömmende. Sikter man ikke mot stjernene så når man dem aldri.

Apaco: du har nok rett i at mange starter å trene vekter av den grunn og så endrer (forhåpentligvis  ;)) motivasjonen og målene seg etter hvert. Men om de starter med styrkelöft og motivasjonen for idretten grunner seg i å treffe jenter har de virkelig bomma med tanke på antall hunkjönn som finnes her  ;)

Min motivasjon for å fortsatt drive med styrkelöft 10 år etter min förste konkurranse har egentlig ikke endret seg nevneverdig gjennom årene. Jeg har aldri kunnet drive på med en idrett uten å ville bli best mulig. Da mener jeg ikke å bli beste utöver, men å utvikle meg selv til å oppnå mitt maksimale potensiale. Her lå min motivasjon til å sette opp mine delmål og langtidsmål för i tiden og her ligger min motivasjon nå. Forutsetningene underveis har derimot endret seg drastisk. Nå ser jeg et helt annet potensiale i meg selv enn tidligere. Med en sunnere kropp ser jeg at grensene for hva jeg kan oppnå har endret seg. Men så har jeg fundert på hvorfor jeg har dette önsket om å bli best mulig om ikke det er for å vinne medaljer, komme på landslaget osv. Årsaken er vel kanskje ikke så flatterende, men likevel sann - jo närmere jeg kommer det jeg tror er min "topp" jo bedre selvbilde tror jeg at jeg vil få.

Selvfölgelig driver jeg med idretten fordi jeg synes det er göy å trene, oppnå bedre resultat, se fremgang, fordi det er kjekt å reise på konkurranser, möte nye mennesker osv. Men om jeg skal nöste langt nok bak i tankene så ligger motivasjonen til å gå på trening dag ut og dag inn i at jeg vil ha det bedre med meg selv og på denne måten tror jeg at jeg vil oppnå det.

Nå er det nok bieffekten av treningen som benyttes på det frie marked som gjelder - og ikke akkurat mens de er på trening....men det er klart at de starter nok ikke med styrkeløft for å treffe jentene der nei, selv om vi bare her på forumet har minst 2 eksempler på det motsatte :)

For mitt vedkommende, så er motivasjonen for å trene den at jeg ønsker å få mest mulig igjen for alle pensjonspengene jeg har betalt inn – med andre ord, så ønsker jeg meg god helse.

Nå er jeg egentlig ganske lat av natur, så for å holde oppe  motivasjon til å trene begynte jeg å konkurrere. (Som veteran.) Så mens de fleste trener for å konkurrere, så konkurrerer jeg for å trene.

For meg er det derfor ganske ubegripelig at noen vil dope seg – de oppnår akkurat det stikk motsatte av det jeg ønsker, istedenfor å bedre helsa, så ødelegger de den.

Norges rekord i markløft innen 2 år

Leste denne tråden i morges og har tenkt en del på dette i dag...
Selv om jeg etterhvert har oppnådd å få bli en del av landslaget og også tatt flere nm-gull og noen få internasjonale medaljer, er det ikke DET som driver meg. Som Electra også beskriver; det handler om å finne ut nøyaktig HVOR god er det mulig at JEG kan bli? Og på veien mot målet merker man at selvbildet blir bedre :)


Av Einars lange innlegg syns jeg disse ordene skilte seg ut. Jeg sviktet desverre hun på 17 som drømte om landslaget i fotball (he he, ja, det er sant) ;D Heldigvis fant jeg noe annet som ble "min greie".

Nå er jeg også et utpreget konkurranse-menneske, så mye av motivasjonen for å trene ligger her; å gjøre det enda bedre på neste stevne. Er egentlig ikke så glad i selve treningen, men resultatet av den.

Hvilken klasse og alder?
---------------------------------------------------------

Min motivasjon nå er å holde kroppen sunn og sterk.  Før var det vel en kombinasjon om å bli stor og kraftig (noe jeg aldri ble), men etterhvert ble styrken viktigst uten at jeg på noen måte har oppnådd noe som helst innen styrkeløft. ;D
Etter å ha blitt voksen og noen års pause med styrkeløft så ble målene og komme opp i samme styrke som jeg hadde som junior selv om jeg har bechtrevs.  Det har jeg faktisk klart i bøy,benk og sammenlagt, men mangler 5 kilo i markløft.  Det får bli mitt neste mål.  Selv om jeg er ca 10 kilo tyngre nå enn som junior og løfter bare bittelitt mer så er jeg fornøyd med det.

Jeg har en tendens til å slutte med styrkeløft hver vår og sommer og da sier jeg at jeg ikke skal være med igjen, men så kommer høsten og vinteren og da er det påan igjen. ;D  På den måten kommer jeg jo aldri noe mye lengre, men jeg holder da sykdommen nogenlunde i sjakk. ;)

Her er min versjon sakset ut av loggen min.... ::smile::

Hvorfor trener jeg ?

Kan vel starte med å si at det hele startet vel egentlig en gang på barneskolen.
Jeg og min daværende bestevenn hang som regel sammen på fredagskveldene og så selvfølgelig på wrestling når det til slutt kom på tv på kvelden, det var jo ukas store høydepunkt!
På den tiden ante jeg jo ingenting om at det var stort sett skuespill, men det jeg så var en haug med store brutale og sterke karer som slang rundt på hverandre. Det var vel i bunn og grunn her min inspirasjon og mitt syn på muskler begynte å utvikle seg.
Drev på den tiden som folk flest og spilte fotball, men drev samtidig også litt med judo på den tiden. Begge deler av gøy i starten, det var lek og det var moro blandet med seriøs trening.
Men etter hvert ble det grusomt kjedelig, både fotballen og Judoen og jeg ønsket noe mer, noe annet. Endte nesten opp med å begynne med boksing, men det ble dessverre ikke noe av da klubben og treningen foregikk for langt unna og det ble problematisk med transport.

Min daværende bestevenn spilte hocky og han var veldig serøs og meget godt trent allerede i ung alder, så jeg ble litt inspirert av han også. Etter hvert begynte han som smått og løfte litt vekter, blant annet en øvelse han tok var en med en pinne som som han holdt i som var bundet fast i noen små vektskiver som han rullet opp for å styrke underarmer og håndleddet.
Jeg prøvde litt sett for moro skyld og jeg ble nesten momentant bitt av basillen.
Hadde jo drevet med en del situps og pushups hjemme pga judoen men i slutten av barneskolen gikk jeg til innkjøp av et sett med hantler på 4kg.

Dette fortsatte bare å utvikle seg og jeg begynte etter hvert og trene mye for å bli sterk til å kunne dra meg opp i trappa så jeg og pappa begynte å ha faste konkurranser hver kveld hvor det var om å gjøre å klare flest. Det kan høres ut som det var snakk om mange, men det var ikke flere enn man kunne telle på en hånd i starten, klarte heller ikke en med fullt utstrakte armer i starten, men dette bare økte og økte.

Liker etter kom ungdomsskolen og før jeg viste ordet av det var jeg konfirmant og var den heldige eier av noen tusen kroner. Har jobbet hele livet så jeg hadde allerede kjøpt meg alt det vanlige mange ofte bruker konfirmasjonspengene sine til, stereoanlegg og slike ting.
Så det var overhode ingen tvil om hva jeg skulle bruke mine gavepenger til….treningsutstyr!
Endte til slutt opp med Total gym fra TVshop, fullt benkpress stativ med beinspark, curlstang og en skråbenk til å ta situps i.
Trening var blitt livet. Med wresling som en start inspirasjon og selvfølgelig etter hvert ROCKY BALBOA som hovedinspirasjon. Etter å ha sett Rocky var jeg helt solgt, rocky soundtrack var alltid i bakgrunnen når jeg trente, og det var strengt tatt hver dag, gjerne med vekter hver dag også, samme øvelsene om og om og om igjen.
Husker tilbake at jeg gjerne kjørte 3x20 og den type trening i benkpress nesten hver dag hele uka igjen. Herregud for et idiotisk trenings opplegg når jeg nå i senere tid har fått litt mer forståelse for hvordan kroppen fungerer, men det var jo så gøy!
Og det er jo nettopp det som har vært hele poenget og driven hele veien, det er gøy. Trives man med det man gjør så gjør man det gjerne mye, og gjerne med et snev av overdrivelse.
Samtidig så blir man jo bedre og når man gjør noe mye, og fremgang er en svært tilfredsstillende følelse uansett hva slags aktivitet det er snakk om.

Trening med vekter har vært en stor del av mitt liv siden den gang, og det vil høys sannsynlig fortsette å være det til den dagen jeg går i grava.
Selv om trening for mange kanskje ser lik ut for alle så er det utallige variasjonsmuligheter. Heldigvis har jeg med tiden fått litt mer kunnskap og forståelse for hvordan kroppen fungerer og reagerer på trening og utviklet meg mye siden første gang jeg tok i en vekt.
I starten var bare det å løfte på vektene og gjøre akkurat det følte for nok, men i senere tid har jeg begynte å ønske noe mer igjen. Ikke fordi jeg er lei av å trene med vekter, men fordi jeg måtte finne nye måter å utfordre meg selv på i forhold til treningen med vektene.
Det ble etter hvert til at jeg fikk mer og mer øynene opp for kroppsbygging og fitness og bestemte meg til slutt for at jeg ville gjøre alt i min makt for å kunne delta i det. I 2006 ble det store året, året jeg for første gang entret scenen iført bare bokseren og innsmurt i et halv tonn med brunkrem. Det var stort, ikke stort fordi jeg selv var blitt nevnverdig store eller stort i den forstand at dette var noe nytt for verden. Men stort i den forstand at det faktisk var en kjempeutfordring å komme dit,og gjennomføre hele løpe og gjøre alle de tingene som man faktisk må igjennom frem mot en slik konkurranse. Folk flest ser kanskje ikke hva som står bak det å faktisk konkurrere i noe slikt, de  ser vel gjerne en haug med tullinger som er altfor brune og som  står og viser muskler. Det er jo for så vidt det det også er, men det er også så mye mye mer. Det er kosthold, trening, restitusjon, oppkarbing, dehydrering osv osv. Og hvert moment igjen kan deles opp og utdypes i det uendelige. Det krever både engasjement og kunnskap for å kunne klare å gjennomføre på et respektabelt vis. Og det hadde jeg nok ikke klart på egenhånd. Fikk kjempefin støtte og oppfølging hele veien fra Drammen FKK hvor man hadde jevnlige møter for å snakke om hvordan det gikk og for å visuelt se an hvordan man så ut i forhold til hvordan man slutt må se ut for å kunne gi et vist inntrykk på scenen.
Og det gav absolutt medsmak, det var fantisk gøy, nervepirrende og motiverende på en gang.
Plassering er det sikkert mange som tenker på, men den gang betydde plassering fint lite for meg, jeg hadde akkurat gjennomført en av mine da største drømmer. I fremtiden vil plassering som regel alltid bli av større betydning, men da var målet bare å klare å gjennomføre så godt jeg kunne og det var jeg kjempefornøyd med.

Det har gått litt tid etter konkurransen nå og ting har igjen utviklet seg enda mer. Faktisk mest på grunn av venner som har ”mast” om at jeg har vært så sterk i forhold til kroppsvekt så fikk jeg etter hvert øynene opp for styrkeløft og begynte å sjekke ut det litt mer.
Fikk etter hvert kontakt med en styrkeløftklubb og meldte meg inn der og trente litt sammen med de selv om jeg stort sett har holdt på alene på Sats. Trening for styrkeløft ble veldig annerledes enn hva jeg var vandt med. Alltid har jeg trent relativt mange repetisjoner og egentlig ganske sjeldent vært under 8 repetisjoner. Dette ble snudd fullstendig om på, nå var det snakk om å løfte så mye som overhode mulig EN gang, alt annet var fullstendig ubetydelig. Litt skeptisk har jeg nok vært hele tiden til denne typen trening da jeg ikke har følt at det er helt meg, men bestemt meg for å gi det en real sjangse. Endte jo opp etter hvert med å delta i et par konkurranser og den første relativt store konkurransen ble Syd-norsk mesteskap i Sande, høsten 2007. Nervøs var jeg også denne gangen, så absolut, men jeg hadde noen flotte mennesker rundt meg som hadde full kontroll på hva jeg skulle og når jeg skulle gjøre det så jeg gikk stort sett rundt og hørte på musikk fra mp3 spilleren uten å bekymre meg stort over når jeg faktisk skulle løfte. Det var en kjempefin opplevelse og alt gikk på skinner for min del, takk til dere fra OSK som har hjulpet meg hele veien her! Når det så kom til selve løfting begynte adrenaline og pumpe for fullt og enhver celle som hadde ligget i hvilemodus og jobbet mot akkurat dette våknet til live. Det var nå det gjaldt, det var nå det skulle løftes.
Man kjenner det bruser i kroppen, man får tusen tanker som suser igjennom hode men samtidig så er det bare en ting som ligger i fokus, og det er å få vekta opp, ingenting annet eksiserer der og da. Følelsen kan ikke beskrives, den må oppleves. Man løfter totalt 9 ganger. 9 spør man seg kanskje og lurer på hva vitsen er? Hva er poenget med å trene titusenvis av serier og repetisjoner for så gå ut og løfte 9x1 og så er det ferdig for den gang? Men som sagt, det må oppleves. Når du står der, eventuelt ligger der på benken med stanga i hendene og du har løftet mer enn noen gang, da er det verdt det, plutselig gir alt mening og alt streve var verdt det.
Ikke altfor lenge etter ble det også NM. NM er alltid stort, like stort som fitness. Det er seriøse utøvere med ambisjoner om å gjøre det best mulig så her nytter det ikke å ligge på latsiden og seile igjennom.
Dagen var der og jeg hadde gjort det jeg kunne for å være forberedt. Selv om det var NM var dette fortsatt ganske nytt for meg og nervene var der selvfølgelig som alltid, ikke fordi jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre, men kanskje litt fordi jeg ikke lenger bare ønsket og delta bare for å delta, men fordi jeg ønsket og gjøre et seriøst forsøk på virkelig å hevde meg.
Også her var det fin oppfølging og få. Teamet fra klubben jobbet på spreng for sørge for at alle fikk løftet når de skulle og at alt utstyr satt som det skulle før man måtte ut på plattingen. Bare å se andre jobber hverandre og andre som faktisk jobber for at DU skal prestere best mulig er en motivasjon i seg selv. For når de faktisk gir av selv og virkelig gjør en innsats for deg såer det faktisk ikke en mulighet og ikke gi alt man kan, man er bare nødt til å prestere maksimalt både for egen del og for dem sin del.
Stevne ble som enda  en drøm i oppfyllelse, nesten knirkefritt og perfekt. Hadde jeg ikke bare klønete det til med å ryke ut i benkpress hadde jeg stått der med en medalje, men det beviser ikke annet enn at det kreves mer enn bare ønske om å klare det, det kreves at man gjør det som trengs. Men ingen grunn til å deppe av den grunn, selv om det ble et lite nederlag av den grunn. Men hadde igjen gjennomført noe stort, noe jeg kunne se på og være stolt av meg selv for!

Så tilbake til hovedpoenget, motivasjon.
Hva er det som driver meg ? Hvorfor løfter jeg disse vektene gang på gang på gang på gang ?

Det er på grunn av som sagt, gleden. Uten gleden hadde jeg aldri gjort det. Hadde ikke dette vært noe som faktisk brenner som en uslukkelig flamme inni meg så hadde jeg aldri holdt på som jeg gjør. Jeg hadde kanskje jogget litt rundt og mosjonert for helsas skyld, men aldri på samme hysterisk vis som nå.
Gleden og følelsen av å kjenne svetten renne, blode pumpe og faktisk følelsen av at stanga trosser tyngdekraften som til enhver tid jobber imot deg, den er ubeskrivelig og må oppleves.
For hver gang man klarer noe man ikke har klart før så er det en tilfredsstillelse. For hver gang man løfter mer enn man har gjort før så gir det glede. Det er som en seier hver gang, man har oppnådd noe, man har lykkes

Hvorfor trener jeg ?
Jo fordi jeg tilfredsstilles, fordi jeg koser meg, fordi det gir meg noe som ingenting annet kan gi.

Ditto. Dog uten drakt og slikt tull.

Og engang kunne ha 700 pluss raw og enda kunne komme topp 3 i nm 250mx.styrke pluss unreal riding skills. ;D

Trur jeg og. Dog var det aldri grunnen til at jeg sjøl begynte. Mobbing var vel heller grunnen.. :P Blir ikke mobba lenger nå, for å si det sånn, men folk blir jo voksne og.

Har ikke så veldig erfaring med miljøet du nevner der, jeg har jo stort sett trent alene eller i kjellern eller sånn. Går ikke på gymmet for å bli kjent med folk, liksom, så om man ikke kjenner fra før dem som trener der blir det jo litt vanskelig. Kjedelig. Spesielt om man trener på SATS, som undertegnede, der det bare er biceps- og tredemølle-folk.. :P

Senior +125

Det som motiverer meg er å gå ut av gymmet å vite at jeg har økt i styrke siden sist trening, at jeg imøtekommer fysiske utfordringer på jobb, samt at man ser bedre ut!

Lykke til med det.  Hva tar du idag?

Det er mange år siden jeg selv var aktiv, men er likevel en del av miljøet som tillitsvalgt. Min motivasjon er uten tvil miljøet. Her er vi sammen gammel som ung og vi elsker denne sporten. Å være sterk er en av de 3 opprinnelige målene: Citius, altius , fortius -  raskere, høyere, sterkere, -  og er fantastisk. Dette er få idretter forunt.

Når dette er sagt, må jeg innrømme at jeg var en av dem som kom med slengbemerkninger om Electra etter VM i Stavanger. Jeg mente hun hadde en unik sjanse til å få en VM-medalje i benken, og visste ingenting om hennes spiseforstyrrelser. Ingen unnskyldning for dette, for selvsagt burde jeg ha tatt signalene. Synes ikke dette forumet er rette plass for mine unnskyldninger, så det tar vi personlig når vi treffes.

Styrke er en fascinerende ting. Å løfte mest er utrolig - å være sterkest!! Tenk hvordan man kan føle seg. Likevel er det flere utøvere som føler seg som ”dritt” selv om de er utrolig steke. Min motivasjon er derfor likevel miljøet. Dette er unikt!

Hovedmålet er rett og slett å bli så sterk som jeg overhodet kan med mine forutsetninger. Delmål er 200kg (med benkskjorte) i -82,5kg, få konkurrere internasjonalt og en gang dra 300 i mark.

300 med belte, har bare trent to og et halvt år. Kjørt styrke program siste 5mnd.

Over 20% økning på to år når du allerede har kommet såpass høyt? Da skal jeg spise hatten min, eller capsen.:)

Tror det kan gå, kanskje på kortere tid å. Med tolv uker på Dietmar økte jeg 30 kilo i mark så tror jeg har mere og hente med riktig trening.
Hvis helsa holder :), blir fort syk vis treningen blir for tung

Alle de man møter! Det og finne seg ett mål og trene mot det.. Gi alt og gi jernet.. Føle seg død på kvelden der man ikke orker å løfte en arm... :D

Min motivasjon er fremgangen.. snakke med mye trivelige folk på trening. og være på treningsforumet ;D

Tror det finnes to forskjellige motivasjoner, ytre motivasjon og indre motivasjon.

Ytre er når grunnen er ytre faktorer.
Indre er når du gjør det for indre faktorer.
Og indre motivasjon varer mye lenger en ytre motivasjon.



Mine ytre motivasjoner er for å se bra ut blant babesa og være sterkere en andre.

Mine indre motivasjoner er at det gjør meg mere selvsikker, og jeg synes det er gøy å hele tiden konkurer med meg selv om å bli bedre. Pluss at jeg har lyst til å se muskuløs ut.

Min motivasjon får jeg av treningsmål, og resultatene jeg oppnår.

Signerer den!

Glimrende svar Gilberg! Honnør gitt. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, og støtter deg 100% i f.eks. den om at vi aldri kan gi oss når vi først har kommet så godt i gang, og jeg tror også det er masse økninger å hente på veien når vi får taket på det:)
Jeg kan fortelle sånn kjapt at jeg gikk rundt som rusmisbruker i tenårene og leta etter noe å drive med, et sted hvor jeg kunne utfolde meg, bruke evnene mine, og yttrykke meg på en måte så at jeg ble forstått. Fotballen var blitt altfor kjedelg, jeg hadde altfor krefter og frustrasjon. Jeg likte å "pumpe jern" og leste blader med Ronnie Coleman fra det første året han vant Mr. Olympia bl.a. (og Kirk Karwoski, som jeg senere møtte på VM i Stavanger i 2006;)
Som 18-19åring trodde jeg alt håp var ute, at jeg hadde ødelagt så mye at det ike var mulig å rette det opp igjen, at den insatsen jeg evt skulle kune legge ned fra nå av ville bli forgjeves uansett. Men jeg hadde et håp, en tro i hjertet mitt om at det fantes en ny sjanse. Jeg ba til Gud om å få livet tilbake, en mulighet til å vise meg sjøl og dem jeg er glad i hva som bor i meg. Og jeg fikk håp, styrke og mot til å ta fatt på det livet jeg levde i den tunge enden, med en kroppsvekt på 75 kg:( ( Jeg begynte på skolen igjen(skal ta siste eksamen nå til jul, 11 år etter jeg begynte på videregende skole, en enorm seier å ikke ha gitt seg)
Jeg fikk meg jobb på gård, måka møkk og høyballer, og begynte å løfte jern. Gymlæreren min, Geir Ottar Olsen, lærte meg sumomarkløft, som jeg begynte å trene hyppig, med enorm innsats:) Jeg fant videoer på nettet med Ano Turtiainen, Ed Coan, Bill Kazmaier osv osv, og fikk voldsom interesse for dette. Også strongman likte jeg, og har i disse dager lyst til å begynne for alvor ed dette ved siden av styrkeløft. Og en dag vet jeg at jeg kommer til å løfte vekter som ingen andre hadde trodd når jeg begynte å snakke om dette her. Og jeg vet at du også kan få oppleve det samme Einar. Unner deg det, og håper å få se det. Er vi enige om at det er lenge til noen av oss kommer til å gi seg?