Her er min versjon sakset ut av loggen min....
Hvorfor trener jeg ?
Kan vel starte med å si at det hele startet vel egentlig en gang på barneskolen.
Jeg og min daværende bestevenn hang som regel sammen på fredagskveldene og så selvfølgelig på wrestling når det til slutt kom på tv på kvelden, det var jo ukas store høydepunkt!
På den tiden ante jeg jo ingenting om at det var stort sett skuespill, men det jeg så var en haug med store brutale og sterke karer som slang rundt på hverandre. Det var vel i bunn og grunn her min inspirasjon og mitt syn på muskler begynte å utvikle seg.
Drev på den tiden som folk flest og spilte fotball, men drev samtidig også litt med judo på den tiden. Begge deler av gøy i starten, det var lek og det var moro blandet med seriøs trening.
Men etter hvert ble det grusomt kjedelig, både fotballen og Judoen og jeg ønsket noe mer, noe annet. Endte nesten opp med å begynne med boksing, men det ble dessverre ikke noe av da klubben og treningen foregikk for langt unna og det ble problematisk med transport.
Min daværende bestevenn spilte hocky og han var veldig serøs og meget godt trent allerede i ung alder, så jeg ble litt inspirert av han også. Etter hvert begynte han som smått og løfte litt vekter, blant annet en øvelse han tok var en med en pinne som som han holdt i som var bundet fast i noen små vektskiver som han rullet opp for å styrke underarmer og håndleddet.
Jeg prøvde litt sett for moro skyld og jeg ble nesten momentant bitt av basillen.
Hadde jo drevet med en del situps og pushups hjemme pga judoen men i slutten av barneskolen gikk jeg til innkjøp av et sett med hantler på 4kg.
Dette fortsatte bare å utvikle seg og jeg begynte etter hvert og trene mye for å bli sterk til å kunne dra meg opp i trappa så jeg og pappa begynte å ha faste konkurranser hver kveld hvor det var om å gjøre å klare flest. Det kan høres ut som det var snakk om mange, men det var ikke flere enn man kunne telle på en hånd i starten, klarte heller ikke en med fullt utstrakte armer i starten, men dette bare økte og økte.
Liker etter kom ungdomsskolen og før jeg viste ordet av det var jeg konfirmant og var den heldige eier av noen tusen kroner. Har jobbet hele livet så jeg hadde allerede kjøpt meg alt det vanlige mange ofte bruker konfirmasjonspengene sine til, stereoanlegg og slike ting.
Så det var overhode ingen tvil om hva jeg skulle bruke mine gavepenger til….treningsutstyr!
Endte til slutt opp med Total gym fra TVshop, fullt benkpress stativ med beinspark, curlstang og en skråbenk til å ta situps i.
Trening var blitt livet. Med wresling som en start inspirasjon og selvfølgelig etter hvert ROCKY BALBOA som hovedinspirasjon. Etter å ha sett Rocky var jeg helt solgt, rocky soundtrack var alltid i bakgrunnen når jeg trente, og det var strengt tatt hver dag, gjerne med vekter hver dag også, samme øvelsene om og om og om igjen.
Husker tilbake at jeg gjerne kjørte 3x20 og den type trening i benkpress nesten hver dag hele uka igjen. Herregud for et idiotisk trenings opplegg når jeg nå i senere tid har fått litt mer forståelse for hvordan kroppen fungerer, men det var jo så gøy!
Og det er jo nettopp det som har vært hele poenget og driven hele veien, det er gøy. Trives man med det man gjør så gjør man det gjerne mye, og gjerne med et snev av overdrivelse.
Samtidig så blir man jo bedre og når man gjør noe mye, og fremgang er en svært tilfredsstillende følelse uansett hva slags aktivitet det er snakk om.
Trening med vekter har vært en stor del av mitt liv siden den gang, og det vil høys sannsynlig fortsette å være det til den dagen jeg går i grava.
Selv om trening for mange kanskje ser lik ut for alle så er det utallige variasjonsmuligheter. Heldigvis har jeg med tiden fått litt mer kunnskap og forståelse for hvordan kroppen fungerer og reagerer på trening og utviklet meg mye siden første gang jeg tok i en vekt.
I starten var bare det å løfte på vektene og gjøre akkurat det følte for nok, men i senere tid har jeg begynte å ønske noe mer igjen. Ikke fordi jeg er lei av å trene med vekter, men fordi jeg måtte finne nye måter å utfordre meg selv på i forhold til treningen med vektene.
Det ble etter hvert til at jeg fikk mer og mer øynene opp for kroppsbygging og fitness og bestemte meg til slutt for at jeg ville gjøre alt i min makt for å kunne delta i det. I 2006 ble det store året, året jeg for første gang entret scenen iført bare bokseren og innsmurt i et halv tonn med brunkrem. Det var stort, ikke stort fordi jeg selv var blitt nevnverdig store eller stort i den forstand at dette var noe nytt for verden. Men stort i den forstand at det faktisk var en kjempeutfordring å komme dit,og gjennomføre hele løpe og gjøre alle de tingene som man faktisk må igjennom frem mot en slik konkurranse. Folk flest ser kanskje ikke hva som står bak det å faktisk konkurrere i noe slikt, de ser vel gjerne en haug med tullinger som er altfor brune og som står og viser muskler. Det er jo for så vidt det det også er, men det er også så mye mye mer. Det er kosthold, trening, restitusjon, oppkarbing, dehydrering osv osv. Og hvert moment igjen kan deles opp og utdypes i det uendelige. Det krever både engasjement og kunnskap for å kunne klare å gjennomføre på et respektabelt vis. Og det hadde jeg nok ikke klart på egenhånd. Fikk kjempefin støtte og oppfølging hele veien fra Drammen FKK hvor man hadde jevnlige møter for å snakke om hvordan det gikk og for å visuelt se an hvordan man så ut i forhold til hvordan man slutt må se ut for å kunne gi et vist inntrykk på scenen.
Og det gav absolutt medsmak, det var fantisk gøy, nervepirrende og motiverende på en gang.
Plassering er det sikkert mange som tenker på, men den gang betydde plassering fint lite for meg, jeg hadde akkurat gjennomført en av mine da største drømmer. I fremtiden vil plassering som regel alltid bli av større betydning, men da var målet bare å klare å gjennomføre så godt jeg kunne og det var jeg kjempefornøyd med.
Det har gått litt tid etter konkurransen nå og ting har igjen utviklet seg enda mer. Faktisk mest på grunn av venner som har ”mast” om at jeg har vært så sterk i forhold til kroppsvekt så fikk jeg etter hvert øynene opp for styrkeløft og begynte å sjekke ut det litt mer.
Fikk etter hvert kontakt med en styrkeløftklubb og meldte meg inn der og trente litt sammen med de selv om jeg stort sett har holdt på alene på Sats. Trening for styrkeløft ble veldig annerledes enn hva jeg var vandt med. Alltid har jeg trent relativt mange repetisjoner og egentlig ganske sjeldent vært under 8 repetisjoner. Dette ble snudd fullstendig om på, nå var det snakk om å løfte så mye som overhode mulig EN gang, alt annet var fullstendig ubetydelig. Litt skeptisk har jeg nok vært hele tiden til denne typen trening da jeg ikke har følt at det er helt meg, men bestemt meg for å gi det en real sjangse. Endte jo opp etter hvert med å delta i et par konkurranser og den første relativt store konkurransen ble Syd-norsk mesteskap i Sande, høsten 2007. Nervøs var jeg også denne gangen, så absolut, men jeg hadde noen flotte mennesker rundt meg som hadde full kontroll på hva jeg skulle og når jeg skulle gjøre det så jeg gikk stort sett rundt og hørte på musikk fra mp3 spilleren uten å bekymre meg stort over når jeg faktisk skulle løfte. Det var en kjempefin opplevelse og alt gikk på skinner for min del, takk til dere fra OSK som har hjulpet meg hele veien her! Når det så kom til selve løfting begynte adrenaline og pumpe for fullt og enhver celle som hadde ligget i hvilemodus og jobbet mot akkurat dette våknet til live. Det var nå det gjaldt, det var nå det skulle løftes.
Man kjenner det bruser i kroppen, man får tusen tanker som suser igjennom hode men samtidig så er det bare en ting som ligger i fokus, og det er å få vekta opp, ingenting annet eksiserer der og da. Følelsen kan ikke beskrives, den må oppleves. Man løfter totalt 9 ganger. 9 spør man seg kanskje og lurer på hva vitsen er? Hva er poenget med å trene titusenvis av serier og repetisjoner for så gå ut og løfte 9x1 og så er det ferdig for den gang? Men som sagt, det må oppleves. Når du står der, eventuelt ligger der på benken med stanga i hendene og du har løftet mer enn noen gang, da er det verdt det, plutselig gir alt mening og alt streve var verdt det.
Ikke altfor lenge etter ble det også NM. NM er alltid stort, like stort som fitness. Det er seriøse utøvere med ambisjoner om å gjøre det best mulig så her nytter det ikke å ligge på latsiden og seile igjennom.
Dagen var der og jeg hadde gjort det jeg kunne for å være forberedt. Selv om det var NM var dette fortsatt ganske nytt for meg og nervene var der selvfølgelig som alltid, ikke fordi jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre, men kanskje litt fordi jeg ikke lenger bare ønsket og delta bare for å delta, men fordi jeg ønsket og gjøre et seriøst forsøk på virkelig å hevde meg.
Også her var det fin oppfølging og få. Teamet fra klubben jobbet på spreng for sørge for at alle fikk løftet når de skulle og at alt utstyr satt som det skulle før man måtte ut på plattingen. Bare å se andre jobber hverandre og andre som faktisk jobber for at DU skal prestere best mulig er en motivasjon i seg selv. For når de faktisk gir av selv og virkelig gjør en innsats for deg såer det faktisk ikke en mulighet og ikke gi alt man kan, man er bare nødt til å prestere maksimalt både for egen del og for dem sin del.
Stevne ble som enda en drøm i oppfyllelse, nesten knirkefritt og perfekt. Hadde jeg ikke bare klønete det til med å ryke ut i benkpress hadde jeg stått der med en medalje, men det beviser ikke annet enn at det kreves mer enn bare ønske om å klare det, det kreves at man gjør det som trengs. Men ingen grunn til å deppe av den grunn, selv om det ble et lite nederlag av den grunn. Men hadde igjen gjennomført noe stort, noe jeg kunne se på og være stolt av meg selv for!
Så tilbake til hovedpoenget, motivasjon.
Hva er det som driver meg ? Hvorfor løfter jeg disse vektene gang på gang på gang på gang ?
Det er på grunn av som sagt, gleden. Uten gleden hadde jeg aldri gjort det. Hadde ikke dette vært noe som faktisk brenner som en uslukkelig flamme inni meg så hadde jeg aldri holdt på som jeg gjør. Jeg hadde kanskje jogget litt rundt og mosjonert for helsas skyld, men aldri på samme hysterisk vis som nå.
Gleden og følelsen av å kjenne svetten renne, blode pumpe og faktisk følelsen av at stanga trosser tyngdekraften som til enhver tid jobber imot deg, den er ubeskrivelig og må oppleves.
For hver gang man klarer noe man ikke har klart før så er det en tilfredsstillelse. For hver gang man løfter mer enn man har gjort før så gir det glede. Det er som en seier hver gang, man har oppnådd noe, man har lykkes
Hvorfor trener jeg ?
Jo fordi jeg tilfredsstilles, fordi jeg koser meg, fordi det gir meg noe som ingenting annet kan gi.
