Torsdag 19/3-15:Judo. Teknikk og sparring. Dette har vært en veldig krevende uke treningsmessig. Jeg har vært 100% sikker på at med en ny smell, ville det være over med tanke på NM. Samtidig måtte jeg gå, for å teste skuldra og for å få bittelitt følelse og skarphet i kroppen. Derfor har jeg på hver eneste trening pressa meg forbi det jeg har vært komfortabel med, og knaska ibux etterpå- Heldigvis har det gått bra. Den har blitt litt og litt bedre, sterkere, smidigere og mindre vond for hver dag. Nå skal den få to dager total hvile før det gjelder på søndag. For første gang er jeg 100% sikker på å delta.
Av og til sitter jeg og ser på motivasjonsvideoer på youtube. Den eksakte ordlyden varierer noe fra video til video, men ofte er et av budskapene at det ikke har noe å si om du faller, så lenge du reiser deg hver gang du faller. Etter jul har det virkelig føltes sånn. Uten å oppsummere alt som har skjedd (les det jeg skrev 2. mars for en kort oppsummering), er det en utmerket beskrivelse av 2015. Jeg har følt meg bra, fått et slag i trynet, reist meg, begyngt å føle meg bra igjen bare for å få et nytt slag i trynet. Tror jeg har noe sånt som tre uker med ordentlig judotrening. Nå har jeg reist meg en gang til. Akkurat i tide til NM.
Nesten på dagen fem år siden var jeg med på NM for første gang. Jeg veit ikke helt hva jeg forventa, men det gikk elendig. Jeg husker hvordan jeg satt på nattbussen fra Oslo til Trondheim etterpå uten å få sove og lovde meg selv at til neste år, til neste år skulle det gå bedre. Jeg trente knallbra. La på meg 6 kilo, mest muskler, og beholdt kondisen. Allikevel gikk det spektakulært til helvete. Siden da har det egentlig alltid vært NM. Selv da jeg bodde på Gjøvik og trente bjj i stedet for judo. I 2012 gikk det ok, men marginene var ikke på min side. I 2013 ble jeg utvist i den første kampen og var ute, så det var miserabelt. 1. november 2013 flytta jeg til Oslo med et langsiktig mål, medalje på NM 2015. Litt ut av det blå tok jeg bronsemedalje i 2014. Etter det skrev jeg:
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å trene (minst) til og med fram til NM i Sandnes i 2015. Der var målet å ta medalje på NM. Det målet er nå nådd. Drømmen gjenstår derimot fortsatt. Jeg skal fortsatt til Sandnes i 2015. Kanskje går alt til helvete og jeg ryker i første runde. Kanskje skader jeg meg slik at jeg ikke kan være med. Kanskje går jeg helt ok/bra og tar en ny bronse eller en femteplass. Det finnes en liten kanskje til. Kanskje vinner jeg.
For å være helt ærlig, drømmen har alltid vært å vinne. Med den miserable oppladninga burde jeg kanskje nedjustere den drømmen. Heldigvis kan ikke drømmer nedjusteres. Våren 2006 tok jeg faget ST1101 på NTNU i Trondheim. Det var 4 av ca. 100 stykker som fikk A. Jeg var en av de. Akkurat den eksamen lekte jeg meg gjennom. Jeg kan sannsynlighet, jeg tror på usannsynlig, ikke umulig. Jeg veit to ting om drømmer: De kan ikke nedjusteres og av og til går de i oppfyllelse. Jeg er en mann, iallefall mann nok til å innrømme at når jeg står opp før jobb for å trene 4*4, er det ikke for en andreplass. Jeg er kjempepopulær på jobben, jeg bytter nemlig til meg alt jeg kan av kveldsvakter på fredag. Ikke for å være snill, det er for å ikke gå glipp av treninger. Sånn at sjansen for vinne øker, ikke for å bli nummer to. Selv om jeg kanskje ikke sier det uoppfordret til alle jeg møter, kommer jeg aldri til å nekte for at jeg trener for å vinne. Uavhengig av hvor mye det vil redusere fallhøyden hvis det skulle gå dårlig.
Med tre dager igjen og siste trening gjennomført, er jeg kjempenervøs. Jeg føler meg som en såret tiger trengt inn i et hjørne. For all del, det er mitt eget hjørne, jeg kunne ha latt være å dra. Hadde det vært et hvilket som helst annet stevne, hadde jeg ikke dratt. For det første er jeg rusten. For det andre er ikke skuldra bra. Hva som skjer hvis jeg lander feil på den igjen, veit ingen. Jeg kan ikke tenke på akkurat det på søndag. Til nå har jeg skrevet om det som ikke er bra, nå skal jeg skrive om det som er bra. Jeg føler meg som en såret tiger, ikke som en såret kanin. En såret tiger har fortsatt tenner og klør. Jeg har trent latterlig mye. Jeg kommer til å få betalt for det når jeg blir gammel. Jeg får også betalt for det nå. Fysisk føler jeg meg fantastisk.
O2-opptaket mitt er bare marginalt dårligere enn det judoutøvere og brytere på olympisk nivå har. Å ro på romaskin er kjempekjedelig. Å dra i et tau i 4*4 minutter er enda verre, men det funker. I januar gikk jeg min første fulle judokamp uten å få syre i arma. Kroppen har heller ikke glemt all tiden jeg har tilbrakt i den tette lufta i det lille kampsportrommet bak ishockeyhallen i Gjøvik Olympiske Fjellhall. Jeg kan sette en triangle og jeg kan dra ut en arm. Havner kampen på bakken, veit jeg hva jeg skal gjøre. Dessuten er jeg sterk. Det er ikke engang fire uker siden jeg dro 200 kilo i markløft som om det skulle ha vært luft. Treffer jeg med den styrken, er jeg farlig. Høsten 2011 kasta jeg en fyr så han svima av. Får jeg ut det, tror jeg med hånda på hjertet det er mulig å slå alle jeg kan møte i -81 på søndag. Ikke at jeg nødvendigvis kommer til å gjøre det, men at det er en realistisk mulighet for at det kan skje. Jeg har en dårlig oppladning og ingen resultater som tilsier at jeg greier det, så usannsynlig? Ja. Umulig? Nei.
Kan ikke huske sist jeg var så nervøs før et stevne. Av og til når jeg er så nervøs og det er lenge siden sist nå, skjer det noe magisk. Det er som en bryter slås på når kampen starter. Jeg glemmer alt som er, har vært og noensinne kommer til å være. Foruten motstanderen, kampen og oppgaven min. Å vinne. leg kan kjenne hvert pulsslag og hvordan hvert eneste et pumper hvit ild gjennom blodårene mine, helt ut til hver fingertupp. Da føler meg uovervinnelig og framfor alt at jeg virkelig lever. Etter hvert som jeg har konkurrert mer og mer, har den følelsen gradvis blitt svakere. Jeg elsker den følelsen og savner den virkelig. Håper den kommer tilbake på søndag.
Jeg drar for å prøve å vinne og jeg drar for å føle at jeg lever.
