Øyvind Fjeldseth

Den flittige forumleser har nok sett innom mer enn en av bildetrådene dine. Kan du forklare våre lesere hvem Øyvind aka Tricepsman aka The Silverback er?

Oi - slikt burde jo andre svart på ...

Privat er Øyvind en kar som trives godt i hjemmets lune hule sammen med kona og ungene. Han er i motsetning til Tricepsman/Silverback en nokså sjenert og tilbaketrukken person som sjelden stikker seg frem. Han hater for eksempel å gå i bar overkropp på stranden, og synes vel for så vidt også at strender og andre vanntilknyttede miljøer er til for å fiske fremfor å bades i.

Tricepsman/Silverback må vel i så måte sies å være eksponenter for mye av det Øyvind ikke er - for noen "attention whore" føler jeg meg i grunn ikke som reint personlig ... selv om alle de bildene på TF sikkert er noe mange vil hevde at tilsier det motsatte.

Men en ting har de to personlighetene til felles; de er glade i livet og det livet byr på - på godt og vondt. De er begge også varme tilhengere av at en god latter og et ekte smil bidrar til at både deres og forhåpentlig andres hverdag blir litt bedre.

Du har trent i mange år, men ikke konkurrert i like mange. Hva var det som fikk deg til å bestemme deg for å stille første gangen?

Jeg har trent i drøyt 27 år, og hadde allerede da i tillegg til en voldsom treningsiver et veldig bevisst forhold til kosthold, så jeg pleier å si at jeg etter ca to års trening hadde funnet omtrent den formen på treningen som jeg følger den dag i dag. Litt rolige treningsperioder mens barna var små og slikt har det forståelig nok vært, men kontinuiteten og motivasjonen har alltid vært der.

All denne treningen ga jo resultater, og noen kommenterte det jo underveis også, så etter mange år tenkte jeg noe ala: "Pokker heller, jeg har jo alltid hatt lyst, så hvorfor ikke bare slenge seg med så jeg i det minste kan angre på noe jeg har gjort og ikke noe jeg ikke gjorde fordi jeg ikke turde det!" Så enkelt var det i grunn... Og med hodet fast innstilt på en soleklar sisteplass, startet jeg min første konkurransediett i 2006...etter bare 23 års trening.

Noen er bare trege, Kikki - særlig vi som ikke har det urbane helt under huden!

Hvordan var den aller første sceneopplevelsen din?

Merkverdig positiv!
Trodde jeg skulle være dødsnervøs, men kjente absolutt ikke noe til det når jeg først sto i lyset - rart! Bare tanken på å stå i dametruse i sterkt lys foran en fullsatt sal kan jo ta luven fra de fleste, og særlig en kar som kvier seg for å gå i bar overkropp på stranda fordi han ikke liker alle blikkene. Det føltes imidlertid helt greit lissom; ja faktisk ganske så morsomt.

Hva i all verden fikk deg til å fortsette med dietter og konkurranser?

Tja, si det du. Først og fremst fordi det gikk såpass bra som det gikk, og fordi jeg simpelthen elsker å se den kontrollerte endringen i det kroppslige utseendet en greier å få til i løpet av noen få skarve måneder.

Jeg trodde jo på ingen måte jeg hadde noe på den scenen å gjøre, men så så jeg bildene etterpå og så at jeg til min overraskelse så ut som en av de kroppsbyggerne jeg selv hadde sittet som dommer og bedømt i mange år - og ikke av de dårligste heller lissom. Jeg fikk også mange positive og oppriktige tilbakemeldinger fra folk jeg selv har stor respekt for innen miljøet, og innså at jeg ikke kunne være så ille dårlig heller. Det gjør også noe med motivasjonen når slike som Geir Borgan og Harald uavhengig av hverandre kommer bort til en og sier at de likte det de så. Det gjorde i hvert fall det med min motivasjon!

Det beviser også at en aldri skal holde igjen et kompliment dersom en ser eller hører noe en synes er verdt å gi det for - det kan bety langt mer for den som får det enn det en selv tror der og da!

Apropos dietter; hvordan føler du det går å kombinere en hard konkurransediett med din jobb som innebærer endel reising i perioder? Og ikke minst; hvordan kan man kombinere en slik diett med et vanlig familieliv?

Det går i grunn veldig greit. Jeg prøver å begrense reisevirksomheten så godt som råd er, og være litt strukturert mht å ha med meg de måltidene jeg ser at jeg må ha med for å holde rutinene noenlunde. Denne dietten har vært litt drøy i såmåte. 13 døgn borte i løpet av siste måned har medført frakt av mye mat, men det går jo greit så lenge en må... Tidlig i dietten er det ikke så farlig å gjøre ting litt mer omtrentlig, så lenge en ikke spiser for mye, men nå på slutten av dietten er det i grunn greit å slippe overnattingsreiser i størst mulig grad.

Når det gjelder familielivet så er jo det på en måte det enkleste for min del. Det er selvfølgelig betinget av at jeg har ei fantastisk kone som også trener og spiser sunt og godt, og som har gitt meg klarsignal de gangene jeg har gått i gang. Dårligst samvittighet får en i grunn med tanke på å måtte sitte og pirke i maten ovenfor ungene. Slikt kan jo fort gi dårlige impulser... og ideer om at vanlig sunn og god mat er en slags styggedom. Prøver selvfølgelig å være meg det bevisst og forklare at dette ikke er noen god måte å forholde seg til mat på, og de vet jo etter hvert også at diettperioden ikke representerer de normale spisevanene til faren deres. P.g.a. ungene pleier jeg for øvrig å spise vanlig middagsmat helt til det gjenstår 3 uker eller så av dietten... så har vi i hvert fall det måltidet helt felles. Etter det tidspunktet er jeg helt nazi mht middager og det hele.
Vi får nå håpe at det går bra!

Hvordan er oppbakkingen hjemmefra? Støtter kone og barn deg i diett/konkurrering?

De gir nå inntrykk av det i hvert fall. Ungene er nok ikke så alt for opptatt av det - heldigvis!

Kona er den som på mange måter driver meg framover om dagen... og påpeker det om jeg skulle virke vel sugen på noe "forbudt" på bordet. Hun er også den som ser meg daglig og som kan gi de jevnlige tilbakemeldingene som er så gode å ha med seg for å holde motivasjonen oppe. Uten henne hadde dette aldri vært aktuelt!
Dessuten er hun fantastisk flink med barberhøvel, malepensel og Dream-Tan - ubetalelig er hun!

Hva er det som driver deg til å fortsatt trene deg større og bedre?

For å trene trenger jeg ikke noen annen motivasjon enn at jeg skal synes at det er lystbetont. Jeg er ikke av typen som kommer mutt og knurrende inn på gymmet, og brøler meg gjennom ei blodøkt. Jeg kommer heller lett slentrende inn og skravler og fjaser meg gjennom en times bra trening. En må ikke oppføre seg som en arrogant og hissig Silverback for å få resultater. Resultatene kommer over tid de, og da er det viktig at en trives med det en gjør og at en trives med dem en har rundt seg.
Når det gjelder målsetninger med treninga: Så mye større tror jeg nok ikke jeg kan bli, men litt bedre må en alltid ha tro på at en kan bli. Om ikke annet for å holde motivasjonen oppe såpass at en holder ut med all den trening, kardio og tvangsspising en utsetter seg for på diett...

Kan du forklare oss hvordan de siste minuttene før du blir ropt ut på scenen føles? Hva tenker du? Hva gjør du? Har du noen faste ritualer du må gjennom?

Det er litt blandede følelser.

Før friposeringen så er det gjerne sånn at jeg gleder meg til å få det overstått. Forstå meg rett, det er en viktig og artig del av showet, men det er ikke blant de tingene jeg føler at jeg ble født til å gjøre.

Før sammenligningene så gleder jeg meg, men jeg vet også at dette kan bli marerittaktig slitsomt dersom det blir den del særbedømminger... eller en må stå lenge i helspenn på line-up. Det å stå der så dehydrert som en er, var den første gangen jeg var med noe av det mest sjokkerende slitsomme jeg noen gang har opplevd. En blir liksom fullstendig tappet for energi og smekkfull av syre uten å gjøre annet enn å bare stå der, eller spenne noen muskler i ny og ne.

Har du noen kloke ord til fansen?

Fans - såpass!

Burde sikkert sagt ett eller annet om å gi 100 %, glemme alt annet i livet, stå på og komme seg på scenen og bli best.

Jeg vil allikevel heller litt si at trening kun bør ta en liten del av fokusen i livet, og at en først og fremst bør dyrke det som virkelig betyr noe - familie, venner og annet. Gjør en det siste så vil en som oftest holde ut lengre med treningen også, og dersom suget etter å stå på en scene kommer så får en ta det derfra uten å forsake alt det andre som betyr noe. Det er helheten som gjør deg til den du er som person. Variasjon slår alltid ensporethet!
Litt rosa og ungpikeaktig kanskje, men jeg mener det nå lell.

Det siste "kloke" ordet er å heie som faen på NM - enten det er meg eller andre en ønsker å heie på. Vi hører dere veldig godt der oppe!

Sist, men absolutt ikke minst; kommer vi til å se deg i Masters +50 også når den tid kommer?

En skal aldri si aldri, men jeg får nå tro at jeg snart føler at jeg har fått levd ut guttedrømmen godt nok. Det er fantastisk moro enda - og jeg ser at jeg i løpet av de to siste årene med konkurransefri har greid å forbedre meg litt også - så en skal i hvert fall ikke se bort fra at jeg er på plass igjen om et års tid. Jeg tar det i grunn bare som det kommer!

 Vi gleder oss til å se Øyvind på scenen til lørdag, og vi ønsker ham lykke til!