Viktigste først: Jeg har aldri kritisert dopingkampen her til lands når det gjelder styrkeløft. Denne er jeg enorm tilhenger av, fordi den faktisk har enormt mye for seg, og den fungerer godt.
Når jeg sier at kampen er tapt, så gjelder dette i de idretter hvor utøverne har enormt med penger. Vi husker jo alle THG saken, hvor kjemikere hadde endret AS-strukturen slik at den ikke var sporbar på test. Det finnes hundrevis av slike potensielle steroider, ifølge en annerkjent steroideforsker kan slike lages på under to uker. Det krever ikke særlig avansert utstyr heller, kun foholdsvis dyktige kjemikere. På spørsmål om hvor mange kjemikere som var kapable til å lage noe sånt, svarte samme forskeren bare "tusenvis".
For folk som tjener millioner av kroner i året på idretten sin, er det en smal sak å få folk til å lage såkalt "designer dop" som ikke kan spores.
Forøvrig er noe så velkjent ( og effektivt) som veksthormon heller ikke sporbart. Realiteten er at svært svært mange utøvere vi ser i f.eks OL kan bruke dopingmidler selv under stevner, uten å bli tatt, og de blir aldri tatt fordi Wada ikke aner hva de skal teste for. THG saken hadde aldri blitt løst om ikke en trener hadde sendt inn en sprøyte med stoffet til dopingjegerne. Hvor mange "designersteroider" er det som IKKE blir oppdaget?
En kan si at idrett er blitt helt forkastelig i de siste årene, men studerer man dopinghistorie så har idrett aldri under noen omstendigheter vært "rent". Enten kan man innse realitetene, eller så kan en gjøre som dopingjegerne, smile og si at "dopingtestene har blitt skikkelig gode nå, nesten ingen ble tatt i OL i år".
