Tja, alle former for styrkeidrett hvor en befinner seg på "toppnivå" kan karakteriseres som "ekstremt". Jeg pleier å bruke dette eksempelet med "kånekjørt" bil, kontra en bil du er vant til å virkelig tyne til det ytterste. Det finnes nok av gamle styrkeløftere med knær, rygg og skuldre som begynner å skrante etter mange tunge løft.
Hvis en utelukkende ønsker å fremme helsemessige gevinster, så ville en ideellt sett legge seg på et moderat treningsnivå, heller enn å konstant jage de tyngste løftene og stadig hige etter nye rekorder. I ungdomsårene slipper en unna med alt og det kan være lett å ha den oppfatningen at en er usårbar.
Det sagt, så ligger det jo i menneskets natur å sprenge grenser ... både i forhold til seg selv og i forhold til andre (konkurrenter), så en kan ikke regne med å få særlig gehør for en slik treningstilnærming fra særlig mange.
Poenget var nå mer det at denne legen ikke nødvendigvis er uten et poeng ... litt avhengig av hvordan en tilnærmer seg temaet.
Ja, delvis enig.
Jeg vil hevde at all form for styrketrening er skadeforebyggende. Hvor mange med plager blir vel ikke bedt av legen om å utføre styrkeøvelser? Dette er nettopp for å styrke muskulatur og sener rundt aktuelle ledd. Tunge løft eller heller ikke skadelig dersom man varmer opp og er trent i forveien. Vi hører mange historier om folk som trener av seg skader. Treningen i seg selv kan være helbredende.
Vel, nå skulle dette handle om Arild Haugen som nå etter alt å dømme har blitt en "vanlig mann" i følge artikkelen i Fædrelandsvennen. Det er veldig forståelig.
Men da kunne han også spart seg for alle forhåpningene han sendte til strongman-entusiaster i siste nummer av Treningsforum-magasinet