 Visning av honnørposter for ingakrokstad
|
|
Sider: 12
|
|
1
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : kjomork, 03. oktober 2010, 21:21
|
|
|
2
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : hypheidi, 20. november 2007, 19:42
|
|
|
3
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : Hammer, 15. november 2007, 21:52
|
|
|
4
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : Nick95, 15. november 2007, 20:25
|
|
|
5
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : stallion, 15. november 2007, 20:16
|
|
|
6
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : Kikki, 15. november 2007, 18:45
|
|
|
7
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : Adelia, 15. november 2007, 17:45
|
|
|
8
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Hjelp etter spiseforstyrrelse
|
15. november 2007, 16:32
|
Hei.
Jeg har nå tatt en liten titt på denne tråden, som handler om ei jente med spiseforstyrrelser. Ei jente som ønsker å bli frisk, og som har kommet et godt steg i riktig retning. Desverre er det flere steg å ta før veien er fullført.
Det er mange som har gitt både gode og dårlige kommentarer i forhold til denne diskusjonen.
Folk ber denne jenta som å spiser så hun sprekker, og å slutte med treningen. Men folkens, tror dere virkelig at dette er løsningen på en spiseforstyrrelse som dette? NEI.
Riktig nok er vi inne på en spiseforstyrrelse som i høyeste grad kan defineres som ortoreksi, men dette gjør ikke saken enklere. For en person med spiseforstyrrelser er det ikke lett å bare kutte ut treningen for så å stappe i seg masse mat (etc vektøkning). Denne situasjonen vil for de fleste gi tap av kontroll og kan muligens forverre hele situasjonen.
Jeg ønsker at folk skal passe på hva de sier, og ikke ty til setningen "du trenger særiøst hjelp, gå å få hjelp nå." Dersom dere leser hva denne tråden handler om, skjønner dere kanskje at denne jenta prøver å søke hjelp AKKURAT nå. Hun prøver å søke hjelp av OSS.
Jeg har vært gjennom det du beskriver på den første siden, og det er godt å være ferdig med det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg skjønte hva som skjedde med meg og kroppen min.
Så dersom du som har opprettet denne tråden ønsker å snakke med noen som vet hva det dreier seg om, ta kontakt med meg er du snill!
Du stilte blandt annet en del spørsmål på den første siden om diverse. Dette gjaldt blandt annet symptomer og mensen.
- Det er sant sånn som folk sier at du må legge på deg dersom du ønsker å ha tilbake mensen, men det dreier seg ikke bare om det. Når du går i et kaloriunderskudd per dag vil mensen etterhvert trekke seg tilbake. Det betyr i prinsippet at kroppen din vil kvitte seg med mensen nesten uavhengig av om du taper mye vekt eller ikke. Poenget er at den ikke fungerer på grunn av at du spiser for lite.
- Du nevner mange symptomer på det jeg vil kalle "anortorexi", en god blanding av anorexi og ortorexi. Du trener ikke lengre fordi det er morsomt, men fordi du MÅ, og du blir veldig sliten av det. Jeg hadde akkurat de samme symptomene når jeg lå i kaloriunderskudd, var litt for tynn og trente. Men jeg klarte ikke å trene på langt nær så mye som det du gjør nå.
Du må jobbe med å kvitte deg med "sunnheten" (som du kanskje prøver å oppnå fordi du lider av det jeg kaller "perfektdattersyndromet", eller "perfektpikesyndrome", som gjelder for folk som er perfeksjonister i alt, og som ikke tar til takke med mindre enn den beste "karakteren".)
Du trenger å vite at det du gjør er usunt, og at man ikke trenger å spise "sunt" og trene hver dag. Du trenger også hvile...
- Du nevner din stadige dårlige samvittighet, og din stadige angst mot overspising. Det som skjer når du sliter med spiseforstyrrelser sånn som du gjør, er at du blir redd for all mat. All mat gir dårlig samvittighet. Du hindrer deg selv i å spise den maten du egentlig trenger, og når du sprekker på grunn av at kroppen din er så i underskudd, tror du at dette er overspising. Alt du ikke planlegger å spise er for deg overspising. Dersom du hadde sett nøye rundt deg, er det faktisk slik de fleste av oss fungerer når vi fungerer "normalt" i forhold til mat. Vi tar litt her og der, og har ikke problemer med å ta godis fra skapet dersom det finnes noe. Du må bare si til deg selv at dette er normalt, at kroppen ønsker denne maten, og at det ikke er overspising. Henger du deg mye opp i dette med overspising, kan du ende i en ond sirkel der du begynner å fråtse for alvor.
- Vil nevne at dersom du holder deg i et kaloriunderskudd i løpet av et par dager til et par uker, vil du ende opp med å sprekke i "overspising". Det er derfor bedre å regne ut hva kroppen trenger, for så å få det i seg hver dag i stedet. I alle fall som en begynnelse til deg som sliter med spiseforstyrrelser. Da slipper du eventuelle opplevelser som gir deg dårlig samvittighet, og som gjør at du blir enda strengere med deg selv.
Spørr deg selv om det er dette du ønsker for resten av livet? Vil du virkelig leve sånn som dette? Fanget i en kropp som er sliten? Ønsker du ikke å nyte en avslappende kveld med din kjære med vin og sjokolade i framtiden? Og ikke minst, ønsker du deg ikke barn?
Jeg synes du bør lage deg en liste der du skriver opp alle de negative konsekvensene av det som skjer med deg nå, og de negative kosekvensene som vil komme seinere i livet dersom du fortsetter sånn. Til slutt bør du skrive pent opp hvilke posetive konsekvenser det vil få for deg dersom du blir frisk. Da bør du blandt annet skrive opp alle de tingene du ikke kan gjøre nå fordi du ikke har samvittighet til det.
Du trenger også noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen som har spiseforstyrrelser selv (da dette kan være med å forverre sykdommen pga at man må overgå hverandre) men en person du stoler på og har det gøy med. For den viktigste medisinen som er mot denne helvettes sykdommen er at du har det bra og trives i livet ditt. Når du har det bra, vil spiseforstyrrelsen etterhvert slippe tak også.
Et sted må du nesten begynne, og da synes jeg at du kan begynne med å si at du skal bli frisk fordi du fortjener å ha det godt, og ikke minst fordi at _du skal klare det_ Jeg har i alle fall troa på deg.
Men som sagt, dersom du trenger noen å prate med må du gjerne ta kontakt med meg.
|
| Honnør gitt av : Nann-Rosita, 15. november 2007, 16:34
|
|
|
9
|
Trening / Forum for nybegynnere / Sv: Viktig sprsm..
|
31. juli 2007, 18:08
|
Med ny jobb og greier er det ikke rart at du er sliten, psykisk og fysisk. Ta deg fri og hvil. Gjør noe du liker, sånn som f.eks å dra til byen og shoppe, du har jo fått deg ny jobb, så det fortjener du!
En av grunnene til at man får slike knekker som den du beskriver kan være at man presser seg for hardt, prøver å lykkes (perfeksjonisme..), men aldri blir fornøyd. Personlig synes jeg du prøver mer en hardt nok, så ta deg litt fri. Hva er det verste som kan skje om du kutter ut en treningsøkt når du er sliten og lei? hvis det å få overskudd og å holde på helsen føles negativt, kan man legge til det som det verste. Dersom man liker smerte må man bare fortsette å trene.. med alle sykdommene som føler med på kjøpet.. Trening trenger ikke alltid være bra. Og hva er vel bedre enn litt hvile?
Har selv kjørt meg gjennom trening når jeg har følt meg dårlig/vært syk. Og det resulterte i et lavere immunforsvar og mycoplasma i 5 måneder osvosv. Aldri om jeg vil det igjen.
Leste også at du ikke har fått tilbake mensen enda, noe som er leit å høre. For en måned siden var jeg så heldig å få tilbake min.. men det måtte vel en 3-4 kilo fett på kroppen min før den var fornøyd. Men vet du? Det var verdt det... I tilegg til å ha enda mer energi enn før, glede osv har jeg også fått tilbake min sårt forlatte sexlyst. Deilig! Desverre krever det mye mot og styrke for å gjøre det, gå opp i fettprosent.. og man vil oppleve mange tårer med det også. Klarer du det, skal jeg virkelig klappe hendene sammen for deg!
forresten gjør jeg det allerede, for at du har klarte å overleve det som kunne blitt døden. Imponerende.
Lykke til videre |
| Honnør gitt av : Fudge, 31. juli 2007, 22:13
|
|
|
10
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: HoneyBun's Bildeprofil *Updated 19.Mai*
|
20. mai 2007, 01:18
|
Hei. Nå har jeg altså skumma gjennom hele denne tråden, og helt ærlig, nå sitter jeg med blandede føelselser.
Det er åpentbart mange som ikke skjønner hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, og hvordan en med spiseforstyrrelser har det. Hvis jeg har en setning som kan definere følelsen, må det nesten være "fanget i helvete." For det er sånn det er, rett og slett. Når mat, kropp, trening og kontroll (perfeksjonisme) tar over sjelen, da har man mista kontrollen.
Og jeg lurer på, hvem har rett til å si at det er ens egen skyld, og at en selv gjør problemer utav det (spiseforstyrrelsen)? Ingen! Med mindre man har vært der selv.
Jeg har vært der, i et liv med anstrengt forhold til mat og kropp, og en blanding av ulike spiseforstyrrelser. Heldigvis gikk det opp for meg, og jeg måtte kjefte på meg selv, for å legge om livet mitt. Å leve for perfeksjonismen i mat og trening og kropp, det var vel ikke det livet jeg ønsket? nei..
Det ble måneder med tragedie, eller det jeg vil kalle depresjon.
Trening slutta jeg med, ettersom det ble tvang. I tilegg ble jeg syk på andre måter også.
Konklusjonen var rett og slett at alt slanke og helsepratet som vi omgås hver dag hadde gått for langt. (Det ble en evig jakt etter bedre helse, og det ble aldri en ende og et mål på det hele.)
Det jeg på en måte har prøver å uttrykke, er at jeg valgte å ta kontrollen selv. Det var hardt, men det var verdt det, for aldri har jeg kommunisert så godt med meg selv som nå, og aldri har selvsikkerheten vært større, tror jeg.
Jeg så på mitt eget liv, og tenkte "Hva er det egentlig jeg ønsker å leve for? hva er det jeg ønsker med livet mitt? Dette?" Det var da jeg skjønte at noe måtte gjøres, for det var ikke mitt ønske med livet.
Jeg trengte ikke å være perfekt i alt. Ikke som venn, mosjonist, mat-eter, eller student. Nei, jeg trenkte ikke å være perfekt som menneske, for med litt gransking i meg selv og litt kjeft på meg selv visste jeg jo at det var jeg jo. Jeg var jo meg, jeg ER jo meg.
Veien var lang, og uten trening. Tanken på det ødla meg bare, og jeg var som sagt syk (mycoplasma, virusbakterie) i 5 mnd, 2-3 mnd uten trening.
Vel frisk etter antibiotika hadde jeg fått nytt perspektiv på livet, og gleden ved å leve igjen. Gleden over å ta min egen kontroll, og av å NYTE det ENESTE livet jeg NOEN GANG vil ha!! Endelig ønsket jeg å trene av fri vilje, og søren hvor godt det er. Nå trener jeg akkurat når jeg har energi til det, og når jeg selv føler det. Dersom jeg er dårlig, får kroppen fri, for det er akkurat hva den trenger.
Selvfølgelig har jeg dårlige dager, og tro meg, jeg er ingen superdame. Men jeg har lært meg å se på problemene som noe som styrker meg. For det er nettopp det spiseforstyrrelsene mine har gjort.
Hvis dette skulle være mine siste ord, så hadde det virkelig vært verdt det;
lev livet nå, for alt du vet så kan du være død i morgen. Lev dagen i dag, og planlegg sjeldent dagen i morgen. Da vil den fort gå i skuffelse, ettersom det er noe du føler at du MÅ gjøre.
Ta dessuten avstand fra alt helsedrit, med mindre du ligger for døden av lungekreft og hjerteinnfarkt.
Gå ut av huset, og ut i naturen og finn ut HVA som betyr noe for deg? Hva ønsker du i livet? Kanskje er det og reise, eller å gjøre frivillig arbeid, eller helt sikkert mye annet. Gjør det, gjør det i dag og ikke i morgen.
Vis at du er impulsiv, og at du er en sterk person som kan drite i hva andre gjør og mener. Men for all del, vis hensyn.
Husk at all dårlig livserfaring gjerne gir deg god kunnskap seinere i livet, noe jeg er et levende bevis på.
Lær deg og se på ditt eget liv å ta kontrollen over deg selv, lær deg og sett pris på den du er. Forresten er det ikke så lite dumt å gi litt faen når det blir for mye... som menneske har du fortjent det. |
| Honnør gitt av : zenurai, 05. juli 2007, 19:39
|
|
|
11
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: HoneyBun's Bildeprofil *Updated 19.Mai*
|
20. mai 2007, 01:18
|
Hei. Nå har jeg altså skumma gjennom hele denne tråden, og helt ærlig, nå sitter jeg med blandede føelselser.
Det er åpentbart mange som ikke skjønner hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, og hvordan en med spiseforstyrrelser har det. Hvis jeg har en setning som kan definere følelsen, må det nesten være "fanget i helvete." For det er sånn det er, rett og slett. Når mat, kropp, trening og kontroll (perfeksjonisme) tar over sjelen, da har man mista kontrollen.
Og jeg lurer på, hvem har rett til å si at det er ens egen skyld, og at en selv gjør problemer utav det (spiseforstyrrelsen)? Ingen! Med mindre man har vært der selv.
Jeg har vært der, i et liv med anstrengt forhold til mat og kropp, og en blanding av ulike spiseforstyrrelser. Heldigvis gikk det opp for meg, og jeg måtte kjefte på meg selv, for å legge om livet mitt. Å leve for perfeksjonismen i mat og trening og kropp, det var vel ikke det livet jeg ønsket? nei..
Det ble måneder med tragedie, eller det jeg vil kalle depresjon.
Trening slutta jeg med, ettersom det ble tvang. I tilegg ble jeg syk på andre måter også.
Konklusjonen var rett og slett at alt slanke og helsepratet som vi omgås hver dag hadde gått for langt. (Det ble en evig jakt etter bedre helse, og det ble aldri en ende og et mål på det hele.)
Det jeg på en måte har prøver å uttrykke, er at jeg valgte å ta kontrollen selv. Det var hardt, men det var verdt det, for aldri har jeg kommunisert så godt med meg selv som nå, og aldri har selvsikkerheten vært større, tror jeg.
Jeg så på mitt eget liv, og tenkte "Hva er det egentlig jeg ønsker å leve for? hva er det jeg ønsker med livet mitt? Dette?" Det var da jeg skjønte at noe måtte gjøres, for det var ikke mitt ønske med livet.
Jeg trengte ikke å være perfekt i alt. Ikke som venn, mosjonist, mat-eter, eller student. Nei, jeg trenkte ikke å være perfekt som menneske, for med litt gransking i meg selv og litt kjeft på meg selv visste jeg jo at det var jeg jo. Jeg var jo meg, jeg ER jo meg.
Veien var lang, og uten trening. Tanken på det ødla meg bare, og jeg var som sagt syk (mycoplasma, virusbakterie) i 5 mnd, 2-3 mnd uten trening.
Vel frisk etter antibiotika hadde jeg fått nytt perspektiv på livet, og gleden ved å leve igjen. Gleden over å ta min egen kontroll, og av å NYTE det ENESTE livet jeg NOEN GANG vil ha!! Endelig ønsket jeg å trene av fri vilje, og søren hvor godt det er. Nå trener jeg akkurat når jeg har energi til det, og når jeg selv føler det. Dersom jeg er dårlig, får kroppen fri, for det er akkurat hva den trenger.
Selvfølgelig har jeg dårlige dager, og tro meg, jeg er ingen superdame. Men jeg har lært meg å se på problemene som noe som styrker meg. For det er nettopp det spiseforstyrrelsene mine har gjort.
Hvis dette skulle være mine siste ord, så hadde det virkelig vært verdt det;
lev livet nå, for alt du vet så kan du være død i morgen. Lev dagen i dag, og planlegg sjeldent dagen i morgen. Da vil den fort gå i skuffelse, ettersom det er noe du føler at du MÅ gjøre.
Ta dessuten avstand fra alt helsedrit, med mindre du ligger for døden av lungekreft og hjerteinnfarkt.
Gå ut av huset, og ut i naturen og finn ut HVA som betyr noe for deg? Hva ønsker du i livet? Kanskje er det og reise, eller å gjøre frivillig arbeid, eller helt sikkert mye annet. Gjør det, gjør det i dag og ikke i morgen.
Vis at du er impulsiv, og at du er en sterk person som kan drite i hva andre gjør og mener. Men for all del, vis hensyn.
Husk at all dårlig livserfaring gjerne gir deg god kunnskap seinere i livet, noe jeg er et levende bevis på.
Lær deg og se på ditt eget liv å ta kontrollen over deg selv, lær deg og sett pris på den du er. Forresten er det ikke så lite dumt å gi litt faen når det blir for mye... som menneske har du fortjent det. |
| Honnør gitt av : Cheeky Monkey, 23. mai 2007, 10:17
|
|
|
12
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: HoneyBun's Bildeprofil *Updated 19.Mai*
|
20. mai 2007, 01:18
|
Hei. Nå har jeg altså skumma gjennom hele denne tråden, og helt ærlig, nå sitter jeg med blandede føelselser.
Det er åpentbart mange som ikke skjønner hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, og hvordan en med spiseforstyrrelser har det. Hvis jeg har en setning som kan definere følelsen, må det nesten være "fanget i helvete." For det er sånn det er, rett og slett. Når mat, kropp, trening og kontroll (perfeksjonisme) tar over sjelen, da har man mista kontrollen.
Og jeg lurer på, hvem har rett til å si at det er ens egen skyld, og at en selv gjør problemer utav det (spiseforstyrrelsen)? Ingen! Med mindre man har vært der selv.
Jeg har vært der, i et liv med anstrengt forhold til mat og kropp, og en blanding av ulike spiseforstyrrelser. Heldigvis gikk det opp for meg, og jeg måtte kjefte på meg selv, for å legge om livet mitt. Å leve for perfeksjonismen i mat og trening og kropp, det var vel ikke det livet jeg ønsket? nei..
Det ble måneder med tragedie, eller det jeg vil kalle depresjon.
Trening slutta jeg med, ettersom det ble tvang. I tilegg ble jeg syk på andre måter også.
Konklusjonen var rett og slett at alt slanke og helsepratet som vi omgås hver dag hadde gått for langt. (Det ble en evig jakt etter bedre helse, og det ble aldri en ende og et mål på det hele.)
Det jeg på en måte har prøver å uttrykke, er at jeg valgte å ta kontrollen selv. Det var hardt, men det var verdt det, for aldri har jeg kommunisert så godt med meg selv som nå, og aldri har selvsikkerheten vært større, tror jeg.
Jeg så på mitt eget liv, og tenkte "Hva er det egentlig jeg ønsker å leve for? hva er det jeg ønsker med livet mitt? Dette?" Det var da jeg skjønte at noe måtte gjøres, for det var ikke mitt ønske med livet.
Jeg trengte ikke å være perfekt i alt. Ikke som venn, mosjonist, mat-eter, eller student. Nei, jeg trenkte ikke å være perfekt som menneske, for med litt gransking i meg selv og litt kjeft på meg selv visste jeg jo at det var jeg jo. Jeg var jo meg, jeg ER jo meg.
Veien var lang, og uten trening. Tanken på det ødla meg bare, og jeg var som sagt syk (mycoplasma, virusbakterie) i 5 mnd, 2-3 mnd uten trening.
Vel frisk etter antibiotika hadde jeg fått nytt perspektiv på livet, og gleden ved å leve igjen. Gleden over å ta min egen kontroll, og av å NYTE det ENESTE livet jeg NOEN GANG vil ha!! Endelig ønsket jeg å trene av fri vilje, og søren hvor godt det er. Nå trener jeg akkurat når jeg har energi til det, og når jeg selv føler det. Dersom jeg er dårlig, får kroppen fri, for det er akkurat hva den trenger.
Selvfølgelig har jeg dårlige dager, og tro meg, jeg er ingen superdame. Men jeg har lært meg å se på problemene som noe som styrker meg. For det er nettopp det spiseforstyrrelsene mine har gjort.
Hvis dette skulle være mine siste ord, så hadde det virkelig vært verdt det;
lev livet nå, for alt du vet så kan du være død i morgen. Lev dagen i dag, og planlegg sjeldent dagen i morgen. Da vil den fort gå i skuffelse, ettersom det er noe du føler at du MÅ gjøre.
Ta dessuten avstand fra alt helsedrit, med mindre du ligger for døden av lungekreft og hjerteinnfarkt.
Gå ut av huset, og ut i naturen og finn ut HVA som betyr noe for deg? Hva ønsker du i livet? Kanskje er det og reise, eller å gjøre frivillig arbeid, eller helt sikkert mye annet. Gjør det, gjør det i dag og ikke i morgen.
Vis at du er impulsiv, og at du er en sterk person som kan drite i hva andre gjør og mener. Men for all del, vis hensyn.
Husk at all dårlig livserfaring gjerne gir deg god kunnskap seinere i livet, noe jeg er et levende bevis på.
Lær deg og se på ditt eget liv å ta kontrollen over deg selv, lær deg og sett pris på den du er. Forresten er det ikke så lite dumt å gi litt faen når det blir for mye... som menneske har du fortjent det. |
| Honnør gitt av : VargThor, 21. mai 2007, 23:22
|
|
|
13
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: HoneyBun's Bildeprofil *Updated 19.Mai*
|
21. mai 2007, 20:25
|
Det hadde i allefall vært litt okey om du kunne skumlest det lange innlegget jeg så pent skreiv til deg, sånn at jeg kunne føle at det var brye verdt..
responsen var vel ikke akkurat den jeg ventet.. |
| Honnør gitt av : Egil Skallagrimsson, 21. mai 2007, 23:20
|
|
|
14
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: HoneyBun's Bildeprofil *Updated 19.Mai*
|
20. mai 2007, 01:18
|
Hei. Nå har jeg altså skumma gjennom hele denne tråden, og helt ærlig, nå sitter jeg med blandede føelselser.
Det er åpentbart mange som ikke skjønner hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, og hvordan en med spiseforstyrrelser har det. Hvis jeg har en setning som kan definere følelsen, må det nesten være "fanget i helvete." For det er sånn det er, rett og slett. Når mat, kropp, trening og kontroll (perfeksjonisme) tar over sjelen, da har man mista kontrollen.
Og jeg lurer på, hvem har rett til å si at det er ens egen skyld, og at en selv gjør problemer utav det (spiseforstyrrelsen)? Ingen! Med mindre man har vært der selv.
Jeg har vært der, i et liv med anstrengt forhold til mat og kropp, og en blanding av ulike spiseforstyrrelser. Heldigvis gikk det opp for meg, og jeg måtte kjefte på meg selv, for å legge om livet mitt. Å leve for perfeksjonismen i mat og trening og kropp, det var vel ikke det livet jeg ønsket? nei..
Det ble måneder med tragedie, eller det jeg vil kalle depresjon.
Trening slutta jeg med, ettersom det ble tvang. I tilegg ble jeg syk på andre måter også.
Konklusjonen var rett og slett at alt slanke og helsepratet som vi omgås hver dag hadde gått for langt. (Det ble en evig jakt etter bedre helse, og det ble aldri en ende og et mål på det hele.)
Det jeg på en måte har prøver å uttrykke, er at jeg valgte å ta kontrollen selv. Det var hardt, men det var verdt det, for aldri har jeg kommunisert så godt med meg selv som nå, og aldri har selvsikkerheten vært større, tror jeg.
Jeg så på mitt eget liv, og tenkte "Hva er det egentlig jeg ønsker å leve for? hva er det jeg ønsker med livet mitt? Dette?" Det var da jeg skjønte at noe måtte gjøres, for det var ikke mitt ønske med livet.
Jeg trengte ikke å være perfekt i alt. Ikke som venn, mosjonist, mat-eter, eller student. Nei, jeg trenkte ikke å være perfekt som menneske, for med litt gransking i meg selv og litt kjeft på meg selv visste jeg jo at det var jeg jo. Jeg var jo meg, jeg ER jo meg.
Veien var lang, og uten trening. Tanken på det ødla meg bare, og jeg var som sagt syk (mycoplasma, virusbakterie) i 5 mnd, 2-3 mnd uten trening.
Vel frisk etter antibiotika hadde jeg fått nytt perspektiv på livet, og gleden ved å leve igjen. Gleden over å ta min egen kontroll, og av å NYTE det ENESTE livet jeg NOEN GANG vil ha!! Endelig ønsket jeg å trene av fri vilje, og søren hvor godt det er. Nå trener jeg akkurat når jeg har energi til det, og når jeg selv føler det. Dersom jeg er dårlig, får kroppen fri, for det er akkurat hva den trenger.
Selvfølgelig har jeg dårlige dager, og tro meg, jeg er ingen superdame. Men jeg har lært meg å se på problemene som noe som styrker meg. For det er nettopp det spiseforstyrrelsene mine har gjort.
Hvis dette skulle være mine siste ord, så hadde det virkelig vært verdt det;
lev livet nå, for alt du vet så kan du være død i morgen. Lev dagen i dag, og planlegg sjeldent dagen i morgen. Da vil den fort gå i skuffelse, ettersom det er noe du føler at du MÅ gjøre.
Ta dessuten avstand fra alt helsedrit, med mindre du ligger for døden av lungekreft og hjerteinnfarkt.
Gå ut av huset, og ut i naturen og finn ut HVA som betyr noe for deg? Hva ønsker du i livet? Kanskje er det og reise, eller å gjøre frivillig arbeid, eller helt sikkert mye annet. Gjør det, gjør det i dag og ikke i morgen.
Vis at du er impulsiv, og at du er en sterk person som kan drite i hva andre gjør og mener. Men for all del, vis hensyn.
Husk at all dårlig livserfaring gjerne gir deg god kunnskap seinere i livet, noe jeg er et levende bevis på.
Lær deg og se på ditt eget liv å ta kontrollen over deg selv, lær deg og sett pris på den du er. Forresten er det ikke så lite dumt å gi litt faen når det blir for mye... som menneske har du fortjent det. |
| Honnør gitt av : amma, 21. mai 2007, 14:32
|
|
|
15
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: HoneyBun's Bildeprofil *Updated 19.Mai*
|
20. mai 2007, 01:18
|
Hei. Nå har jeg altså skumma gjennom hele denne tråden, og helt ærlig, nå sitter jeg med blandede føelselser.
Det er åpentbart mange som ikke skjønner hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, og hvordan en med spiseforstyrrelser har det. Hvis jeg har en setning som kan definere følelsen, må det nesten være "fanget i helvete." For det er sånn det er, rett og slett. Når mat, kropp, trening og kontroll (perfeksjonisme) tar over sjelen, da har man mista kontrollen.
Og jeg lurer på, hvem har rett til å si at det er ens egen skyld, og at en selv gjør problemer utav det (spiseforstyrrelsen)? Ingen! Med mindre man har vært der selv.
Jeg har vært der, i et liv med anstrengt forhold til mat og kropp, og en blanding av ulike spiseforstyrrelser. Heldigvis gikk det opp for meg, og jeg måtte kjefte på meg selv, for å legge om livet mitt. Å leve for perfeksjonismen i mat og trening og kropp, det var vel ikke det livet jeg ønsket? nei..
Det ble måneder med tragedie, eller det jeg vil kalle depresjon.
Trening slutta jeg med, ettersom det ble tvang. I tilegg ble jeg syk på andre måter også.
Konklusjonen var rett og slett at alt slanke og helsepratet som vi omgås hver dag hadde gått for langt. (Det ble en evig jakt etter bedre helse, og det ble aldri en ende og et mål på det hele.)
Det jeg på en måte har prøver å uttrykke, er at jeg valgte å ta kontrollen selv. Det var hardt, men det var verdt det, for aldri har jeg kommunisert så godt med meg selv som nå, og aldri har selvsikkerheten vært større, tror jeg.
Jeg så på mitt eget liv, og tenkte "Hva er det egentlig jeg ønsker å leve for? hva er det jeg ønsker med livet mitt? Dette?" Det var da jeg skjønte at noe måtte gjøres, for det var ikke mitt ønske med livet.
Jeg trengte ikke å være perfekt i alt. Ikke som venn, mosjonist, mat-eter, eller student. Nei, jeg trenkte ikke å være perfekt som menneske, for med litt gransking i meg selv og litt kjeft på meg selv visste jeg jo at det var jeg jo. Jeg var jo meg, jeg ER jo meg.
Veien var lang, og uten trening. Tanken på det ødla meg bare, og jeg var som sagt syk (mycoplasma, virusbakterie) i 5 mnd, 2-3 mnd uten trening.
Vel frisk etter antibiotika hadde jeg fått nytt perspektiv på livet, og gleden ved å leve igjen. Gleden over å ta min egen kontroll, og av å NYTE det ENESTE livet jeg NOEN GANG vil ha!! Endelig ønsket jeg å trene av fri vilje, og søren hvor godt det er. Nå trener jeg akkurat når jeg har energi til det, og når jeg selv føler det. Dersom jeg er dårlig, får kroppen fri, for det er akkurat hva den trenger.
Selvfølgelig har jeg dårlige dager, og tro meg, jeg er ingen superdame. Men jeg har lært meg å se på problemene som noe som styrker meg. For det er nettopp det spiseforstyrrelsene mine har gjort.
Hvis dette skulle være mine siste ord, så hadde det virkelig vært verdt det;
lev livet nå, for alt du vet så kan du være død i morgen. Lev dagen i dag, og planlegg sjeldent dagen i morgen. Da vil den fort gå i skuffelse, ettersom det er noe du føler at du MÅ gjøre.
Ta dessuten avstand fra alt helsedrit, med mindre du ligger for døden av lungekreft og hjerteinnfarkt.
Gå ut av huset, og ut i naturen og finn ut HVA som betyr noe for deg? Hva ønsker du i livet? Kanskje er det og reise, eller å gjøre frivillig arbeid, eller helt sikkert mye annet. Gjør det, gjør det i dag og ikke i morgen.
Vis at du er impulsiv, og at du er en sterk person som kan drite i hva andre gjør og mener. Men for all del, vis hensyn.
Husk at all dårlig livserfaring gjerne gir deg god kunnskap seinere i livet, noe jeg er et levende bevis på.
Lær deg og se på ditt eget liv å ta kontrollen over deg selv, lær deg og sett pris på den du er. Forresten er det ikke så lite dumt å gi litt faen når det blir for mye... som menneske har du fortjent det. |
| Honnør gitt av : Oda, 20. mai 2007, 16:50
|
|
|
