 Visning av honnrposter for Hans Høyhet
|
|
Sider: 12 ... 22
|
|
1
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Starhellinga, 04. september 2011, 09:23
|
|
|
2
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Bluebearworkout, 03. september 2011, 15:09
|
|
|
3
|
Generelt / Antidoping / Sv: Steroider mot dårlig selvtillit?
|
03. september 2011, 08:24
|
Hei folkens! dette vil helt sikkert virke som et ganske patetisk innlegg og det har jeg forståelse for! Men jeg har i mange år slitt med ekstremt lav selvtillit, og tør nærmest ikke åpne kjeften fordi jeg synes jeg høres så tåpelig ut. Men uansett har jeg lest at ved bruk av steroider kan man få mer apatisk følelse og høyere selvtillit? Noen som vet noe mer om dette? Jeg skal ikke bruke det for å få større muskler, er ikke det som er målet, men bare ta noe "stoff" som påvirker hjernen til å gi meg mer energi og mer selvtillit...derfor tenkte jeg kanskje å prøve ut steroider. Noen som har noen konstruktive innspill å komme med?
Jeg skrev for noen år tilbake følgende innlegg, kanskje det kan hjelpe trådstarter?
http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=29774.0
Du beskriver selv at du ikke gjør dette for å bygge muskler, men kun for selvtillitten sin del. I så fall finnes det en rekke andre, tryggere og bedre medikamenter som kan hjelpe deg. Dersom steroider er et alternativ fordi det kan være lettere å få tak på, så råder jeg deg sterkt til heller å snakke med en lege. Men løsningsveien du tenker på nå er ikke den riktige, og vil kun resultere i at du inntar en ond sirkel som på sikt blir enda vanskeligere å komme ut av. |
| Honnr gitt av : Preben35, 03. september 2011, 11:27
|
|
|
4
|
Generelt / Antidoping / Sv: Steroider mot dårlig selvtillit?
|
03. september 2011, 08:24
|
Hei folkens! dette vil helt sikkert virke som et ganske patetisk innlegg og det har jeg forståelse for! Men jeg har i mange år slitt med ekstremt lav selvtillit, og tør nærmest ikke åpne kjeften fordi jeg synes jeg høres så tåpelig ut. Men uansett har jeg lest at ved bruk av steroider kan man få mer apatisk følelse og høyere selvtillit? Noen som vet noe mer om dette? Jeg skal ikke bruke det for å få større muskler, er ikke det som er målet, men bare ta noe "stoff" som påvirker hjernen til å gi meg mer energi og mer selvtillit...derfor tenkte jeg kanskje å prøve ut steroider. Noen som har noen konstruktive innspill å komme med?
Jeg skrev for noen år tilbake følgende innlegg, kanskje det kan hjelpe trådstarter?
http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=29774.0
Du beskriver selv at du ikke gjør dette for å bygge muskler, men kun for selvtillitten sin del. I så fall finnes det en rekke andre, tryggere og bedre medikamenter som kan hjelpe deg. Dersom steroider er et alternativ fordi det kan være lettere å få tak på, så råder jeg deg sterkt til heller å snakke med en lege. Men løsningsveien du tenker på nå er ikke den riktige, og vil kun resultere i at du inntar en ond sirkel som på sikt blir enda vanskeligere å komme ut av. |
| Honnr gitt av : FitMom, 03. september 2011, 11:23
|
|
|
5
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : d4931, 24. februar 2011, 22:40
|
|
|
6
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Bjorheim93, 26. desember 2010, 22:38
|
|
|
7
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : StenDA, 20. november 2010, 17:14
|
|
|
8
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / SV: hvor stor er det mulig å bli uten dop?
|
06. mai 2005, 08:36
|
De som bruker det for å oppnå et konkuransefortrinn og som bare må vinne, stå for det dere gjør, ikke lat som om dere aldri har tatt haugevis med snarveier. Si heller, ja jeg bruker det og det, jeg "offrer" helsa mi for å nå et mål.
Stå fram som det dere er, dårlige forbilder.
Må vel kanskje skille på et par ting her da. Står jeg på plattingen med deg, klart det er rått parti. Derfor ville jeg heller aldri gjort det. For jeg innrømmer at jeg på ingen måte er ren. Jeg har gjort et valg for mange år siden. Klart, jeg vet godt at jeg leker med helsen min, jeg vet at det ikke er sunt det jeg holder på med. Men dette handler om å gjøre et valg som alt annet. Noen velger å røyke, andre drikke. Jeg gjør ingen av de delene, men jeg bruker AAS. Hva som er verst, ikke vet jeg - men etter noen år på så har jeg enda ikke opplevd noen plagsomme bivirkninger. Ei heller antydninger til det, men man skal jo ikke stikke under en stol at de kan komme om 10-20-30 år frem i tid. Hvem vet ? Det får nesten en lege uttale seg om.
Nå skal det også legges til at jeg ikke "leker" med dette, det er under faglig tilsyn hele veien og i den grad jeg gjør noe farlig er det alikevel på sikrest mulig måte.
Så kan en eventuelt stille seg spørsmålet om 20-30 år, var det verdt det ? Kanskje ikke ? Kanskje ? Det jeg vet i dag er at jeg pr. i dag er fornøyd med hva jeg har oppnådd, jeg har gjort ting jeg ikke hadde klart ellers.
Men jeg vil alikevel understreke mange ting her. Og det er at man overhodet ikke skal leke med dette i ung alder. Man skal ikke leke med dette her UANSETT faktisk nettopp fordi det er ingen lek. Kanskje jeg har vært heldig, og det tror jeg også at jeg har - for jeg har mange venner det ikke har gått like bra med. Kan vel også si at jeg hadde venner det ikke gikk bra med. Og det gjør noe med en når en må gå i en begravelse til en kompis på 28 år med livet foran seg, som trakk grensene bittelitt for langt. Det gir en enorm skyldfølelse faktisk det å vite at man kanskje, kanskje, kunne ha gjort noe for å redde denne ene kompisen. Og tro meg, det gjør minst dobbelt så vondt når du må i den andre begravelsen også.
Og kan man stille seg spørsmålet : er det verdt det dette jeg gjør ? Mange ganger er jeg meg selv svar skyldig, det skal jeg innrømme. Men jeg har sett tilfelle av folk som har hatt venner som har omkommet i trafikken med kjører som noen svin selv. Men går det inn på de ? Er det prinsippielt det samme vi snakker om ?
Så jeg er enig med deg, jeg ofrer helsa mi for å nå et mål. Kanskje klamrer jeg meg til håpet om at offeret ikke er så stort også, men jeg er vel bevisst at dette kanskje er min vei til undergangen også. Mest sannsynlig så er det også det.
Sist i dette innlegget vil jeg også få sagt at jeg på ingen måte anbefaler noen å gå denne veien jeg har gjort. For alle dere der ute som tror at dere beholder alt av masse etter en kur. GLEM DET !! Det meste blir borte, så er man på igjen og igjen og igjen. Det er mye sant i "din neste kur er aldri din siste". Og da har man det gående.
Og til deg Pål Skogli, jeg vil ALDRI stille på en platting med deg, ei heller noen gang i en konkurranse der det stiller hovedsaklig rene utøvere. Til det er min samvittighet for hard med meg. Men jeg er en av de som står frem og innrømmer at jeg er en bruker, eller misbruker heter det vel. Dårlig forbilde ? Ja, jeg er nok det også, ikke spesielt stolt av nettopp det - men jeg har gjort et valg og det står jeg selvsagt inne for siden jeg tross alt ser på meg selv som såpass oppegående at jeg er klar over de farene jeg utsetter meg for og vet godt at dette ikke er en dans på roser. Og dette er nok ingen snarvei slik du tror. Er nok heller å betegne som en motorvei mot noe man kanskje ikke kjenner omfanget av. Positivt og ikke minst negativt - og kanskje viktigst nettopp det siste, den negative delen.
Håper for all det del at forumet lar dette stå litt som skrekk og advarsel fra en som faktisk bruker og advarer alle som vurderer veien. Om forumet skulle ha noe øsnke om det, skal jeg villig vekk svare - men jeg antar at det er noe som må igjennom Administrators sensur ?
Jeg syntes uansett det er KJEMPEFLOTT at Treningsforum har den antidopingholdningen de har. All honnør til de for det - for man kan komme MEGET langt som ren utover. MEGET langt! |
| Honnr gitt av : ivar.v, 27. mai 2010, 15:44
|
|
|
9
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Klarks, 08. februar 2010, 12:49
|
|
|
10
|
Helse & Velvære / Sex og Samliv / Sv: Betydningen kvinne
|
23. oktober 2009, 17:46
|
Spriter opp litt; hva er idealkvinnen?
Hun finnes ikke helt enkelt. Ikke fordi jeg er ekstremt kresen, men et samliv med en idealkvinne er dømt til å bli kjedelig. En kan selvsagt argumentere med at da er ikke dette idealkvinnen, men den kvinnen som ikke har noen side en misliker til en viss grad, den kvinnen klarer heller ikke synliggjøre hva som virkelig tiltrekker deg ved henne. Det var "Krompen" som klisjegjorde det hele da han i sin bryllupstale sa "ingen har gjort meg så adrenalinsint som deg", og det er faktisk godt sagt. Det er nettopp slike ting som gjør at alt det andre kommer frem.
Og før du da prøver deg på at "er ikke idealkvinnen hun som oppfyller akkurat dette", så kanskje du har rett. Men poenget er at det er ikke en spesiell ting som kan få frem dette. Har du noen gang ligget alene igjen i en seng og virkelig savnet den snorkingen du egentlig hatet? Å vite at akkurat den snorkingen der får man aldri mer høre igjen. Men tilfellet er jo at det er mange rundt oss som faktisk snorker, men det er ingen som snorker akkurat "sånn".
En idealkvinne finnes altså ikke, men det er mange kvinner der ute som kan gjøre meg lykkelig. Personlig er jeg lykkelig med hun jeg har, og har vært det noen år, men jeg kan ikke si at hun er idealet alikevel. Det er sikkert mange andre der ute som kunne gjort meg minst like lykkelig som henne, selv om de sikkert er svært forskjellige på flere måter.
Var kanskje ikke et svar i retning av "ei med svære pupper, snerten ræv og små fortenner". Men som du kanskje skjønner, idealet er ikke konstant - på godt og vondt. |
| Honnr gitt av : bjørn`, 12. november 2009, 15:25
|
|
|
11
|
Helse & Velvære / Sex og Samliv / Sv: Betydningen kvinne
|
23. oktober 2009, 17:46
|
Spriter opp litt; hva er idealkvinnen?
Hun finnes ikke helt enkelt. Ikke fordi jeg er ekstremt kresen, men et samliv med en idealkvinne er dømt til å bli kjedelig. En kan selvsagt argumentere med at da er ikke dette idealkvinnen, men den kvinnen som ikke har noen side en misliker til en viss grad, den kvinnen klarer heller ikke synliggjøre hva som virkelig tiltrekker deg ved henne. Det var "Krompen" som klisjegjorde det hele da han i sin bryllupstale sa "ingen har gjort meg så adrenalinsint som deg", og det er faktisk godt sagt. Det er nettopp slike ting som gjør at alt det andre kommer frem.
Og før du da prøver deg på at "er ikke idealkvinnen hun som oppfyller akkurat dette", så kanskje du har rett. Men poenget er at det er ikke en spesiell ting som kan få frem dette. Har du noen gang ligget alene igjen i en seng og virkelig savnet den snorkingen du egentlig hatet? Å vite at akkurat den snorkingen der får man aldri mer høre igjen. Men tilfellet er jo at det er mange rundt oss som faktisk snorker, men det er ingen som snorker akkurat "sånn".
En idealkvinne finnes altså ikke, men det er mange kvinner der ute som kan gjøre meg lykkelig. Personlig er jeg lykkelig med hun jeg har, og har vært det noen år, men jeg kan ikke si at hun er idealet alikevel. Det er sikkert mange andre der ute som kunne gjort meg minst like lykkelig som henne, selv om de sikkert er svært forskjellige på flere måter.
Var kanskje ikke et svar i retning av "ei med svære pupper, snerten ræv og små fortenner". Men som du kanskje skjønner, idealet er ikke konstant - på godt og vondt. |
| Honnr gitt av : Benkleddet, 12. november 2009, 09:26
|
|
|
12
|
Helse & Velvære / Sex og Samliv / Sv: Betydningen kvinne
|
23. oktober 2009, 17:46
|
Spriter opp litt; hva er idealkvinnen?
Hun finnes ikke helt enkelt. Ikke fordi jeg er ekstremt kresen, men et samliv med en idealkvinne er dømt til å bli kjedelig. En kan selvsagt argumentere med at da er ikke dette idealkvinnen, men den kvinnen som ikke har noen side en misliker til en viss grad, den kvinnen klarer heller ikke synliggjøre hva som virkelig tiltrekker deg ved henne. Det var "Krompen" som klisjegjorde det hele da han i sin bryllupstale sa "ingen har gjort meg så adrenalinsint som deg", og det er faktisk godt sagt. Det er nettopp slike ting som gjør at alt det andre kommer frem.
Og før du da prøver deg på at "er ikke idealkvinnen hun som oppfyller akkurat dette", så kanskje du har rett. Men poenget er at det er ikke en spesiell ting som kan få frem dette. Har du noen gang ligget alene igjen i en seng og virkelig savnet den snorkingen du egentlig hatet? Å vite at akkurat den snorkingen der får man aldri mer høre igjen. Men tilfellet er jo at det er mange rundt oss som faktisk snorker, men det er ingen som snorker akkurat "sånn".
En idealkvinne finnes altså ikke, men det er mange kvinner der ute som kan gjøre meg lykkelig. Personlig er jeg lykkelig med hun jeg har, og har vært det noen år, men jeg kan ikke si at hun er idealet alikevel. Det er sikkert mange andre der ute som kunne gjort meg minst like lykkelig som henne, selv om de sikkert er svært forskjellige på flere måter.
Var kanskje ikke et svar i retning av "ei med svære pupper, snerten ræv og små fortenner". Men som du kanskje skjønner, idealet er ikke konstant - på godt og vondt. |
| Honnr gitt av : Erve, 24. oktober 2009, 18:44
|
|
|
13
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : henrikhardcoar, 23. juni 2009, 14:04
|
|
|
14
|
Generelt / Antidoping / Sv: Mine tanker og meninger om AAS
|
12. juni 2009, 10:55
|
Leser stadig vekk at folk påstår at det ikke finnes alvorlige bivirkninger etter bruk av AAS. Det finnes ikke noe medisinske bevis. Nå sist i tråden "Hva steroidene gjorde meg meg!" her på forumet. Og om noen skulle våge å linke til en eller annen medisinsk rapport, så er den aldri god nok.
Og om du skulle prøve å fortelle en som bruker AAS, at det faktisk er noen som har fått alvorlige bivirkninger, så har jo denne personen som gjort alt feil. Det er feil doser, for lange kurer, blandet feil stoffer osv. For selv har de jo bestandig full kontroll.
Veldig bra innlegg av deg, men har valgt ut en liten del av det du skrevet da jeg tror dette er hva som er mest interessant i debatten, nemlig uenigheten om hvor farlig dette er.
Og for å ta det med en gang, de som påstår at det ikke er noen form for risiko forbundet med dette har enten ikke selv opplevd noe negativt, enda, eller så lukker man øynene for det. Men, når det er sagt, så er det selvsagt slik at man kan minimalisere risikoen her og det ganske så kraftig også. Problemet er da at man har utelukkende venners empiri å basere seg på i tillegg til sin egen, eventuelt en eller annen på det store nettet som har en erfaring han mer enn gjerne deler. Men hvor ofte hører man om de som dreit seg ut? Og når man har tilgang til en tosidig empiri og selv står med foten godt plassert i den ene av klanene så er det vel naturlig også hvilken side man velger. Når det er sagt så finnes det jo også de som røyker et helt liv, til dels også svært mye, uten at de noen gang utvikler kreft uten at vi skal dra oss inn i debatten på hva som faktisk dreper i forhold til røyking. Empirien er tross alt noe større der.
Selv har jeg vært en av de heldige, sett med egne øyne, men jeg er allikevel åpen for de risiki som faktisk finnes, og forholder meg til de som best jeg kan. Min erfaring med meg selv er hva som hovedsakelig ligger til grunn for mine valg, selv om det blir kortsiktig tankegang, alt annet av risiko man kan minimalisere er noe alle i grunn bør kunne lese seg til og som enhver lege burde kunne lese ut av en enkel blodprøve. Men hvem har tålmodighet til å ta det tilstrekkelig rolig når man allerede har valgt den kjemiske snarveien?
Det er nok av folk der ute som, dessverre, ikke ser på muligheten for å bli skadelidende, og som er klare på at bivirkninger er reversible. Jeg kjenner mange som er av motsatt mening, men felles for disse er en av to muligheter. Enten har de erfart det selv, eller så har de så mange år på baken og erfart såpass at de innser hva de holder på med. At ”opplæringstiden” er lang, for det er bare noe man kan innse med en gang, er i og for seg synd, men det er allikevel en klar fellesbetegnelse. Nybegynneren starter alltid med friskt mot mens den erfarne holder på mer av gammel vane og/eller frykt for noe annet.
Selv har jeg opplevd verst tenkelige utgang grunnet misbruk av AAS, som beskrevet i et par andre tråder her inne, og det er kanskje slike opplevelser som må til. Men jeg sier enda kanskje, fordi jeg vet av erfaring at dette ikke er tilstrekkelig for mange. Ser sikkert rart ut fra utsiden, men jeg tror jeg vet hvorfor de velger å ikke innse at hva de holder på med kan være en vei mot noe de kanskje ikke helt trodde eller håpet på …
|
| Honnr gitt av : Razor, 13. juni 2009, 20:34
|
|
|
15
|
Generelt / Antidoping / Sv: Mine tanker og meninger om AAS
|
12. juni 2009, 10:55
|
Leser stadig vekk at folk påstår at det ikke finnes alvorlige bivirkninger etter bruk av AAS. Det finnes ikke noe medisinske bevis. Nå sist i tråden "Hva steroidene gjorde meg meg!" her på forumet. Og om noen skulle våge å linke til en eller annen medisinsk rapport, så er den aldri god nok.
Og om du skulle prøve å fortelle en som bruker AAS, at det faktisk er noen som har fått alvorlige bivirkninger, så har jo denne personen som gjort alt feil. Det er feil doser, for lange kurer, blandet feil stoffer osv. For selv har de jo bestandig full kontroll.
Veldig bra innlegg av deg, men har valgt ut en liten del av det du skrevet da jeg tror dette er hva som er mest interessant i debatten, nemlig uenigheten om hvor farlig dette er.
Og for å ta det med en gang, de som påstår at det ikke er noen form for risiko forbundet med dette har enten ikke selv opplevd noe negativt, enda, eller så lukker man øynene for det. Men, når det er sagt, så er det selvsagt slik at man kan minimalisere risikoen her og det ganske så kraftig også. Problemet er da at man har utelukkende venners empiri å basere seg på i tillegg til sin egen, eventuelt en eller annen på det store nettet som har en erfaring han mer enn gjerne deler. Men hvor ofte hører man om de som dreit seg ut? Og når man har tilgang til en tosidig empiri og selv står med foten godt plassert i den ene av klanene så er det vel naturlig også hvilken side man velger. Når det er sagt så finnes det jo også de som røyker et helt liv, til dels også svært mye, uten at de noen gang utvikler kreft uten at vi skal dra oss inn i debatten på hva som faktisk dreper i forhold til røyking. Empirien er tross alt noe større der.
Selv har jeg vært en av de heldige, sett med egne øyne, men jeg er allikevel åpen for de risiki som faktisk finnes, og forholder meg til de som best jeg kan. Min erfaring med meg selv er hva som hovedsakelig ligger til grunn for mine valg, selv om det blir kortsiktig tankegang, alt annet av risiko man kan minimalisere er noe alle i grunn bør kunne lese seg til og som enhver lege burde kunne lese ut av en enkel blodprøve. Men hvem har tålmodighet til å ta det tilstrekkelig rolig når man allerede har valgt den kjemiske snarveien?
Det er nok av folk der ute som, dessverre, ikke ser på muligheten for å bli skadelidende, og som er klare på at bivirkninger er reversible. Jeg kjenner mange som er av motsatt mening, men felles for disse er en av to muligheter. Enten har de erfart det selv, eller så har de så mange år på baken og erfart såpass at de innser hva de holder på med. At ”opplæringstiden” er lang, for det er bare noe man kan innse med en gang, er i og for seg synd, men det er allikevel en klar fellesbetegnelse. Nybegynneren starter alltid med friskt mot mens den erfarne holder på mer av gammel vane og/eller frykt for noe annet.
Selv har jeg opplevd verst tenkelige utgang grunnet misbruk av AAS, som beskrevet i et par andre tråder her inne, og det er kanskje slike opplevelser som må til. Men jeg sier enda kanskje, fordi jeg vet av erfaring at dette ikke er tilstrekkelig for mange. Ser sikkert rart ut fra utsiden, men jeg tror jeg vet hvorfor de velger å ikke innse at hva de holder på med kan være en vei mot noe de kanskje ikke helt trodde eller håpet på …
|
| Honnr gitt av : UpAndComming, 13. juni 2009, 00:17
|
|
|
