 Visning av honnrposter for Zuul
|
|
Sider: 12 ... 124
|
|
1
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / Hvorfor gidde å trene
|
19. august 2006, 20:40
|
Det blir ofte mye debatt om utstyr, dop, hvem er best, hva er best osv. Tenkte jeg skulle starte en mer positiv retta post, der folk kan komme med sine filosofi, tanker og motiveringstaktikker rundt trening.
Siden dette er min post går selvsagt æren som første person ut til moi, Dette blir nesten som vanlig for meg et dritlangt innlegg. Sorry, les det den som gidder
Hvorfor orker/gidder/makter du å trene?
Det er for så vidt et legitimt spørsmål, men dog et jeg for lengst er lei. Familie, venner, kollegaer, medstudenter og andre mennesker har på et eller annet tidspunkt hatt behov for å stille meg spørsmålet. Og det minker ikke med åra, tvert i mot. Jo eldre jeg blir, jo oftere virker det som folk stiller spørsmål ved årsakene til denne trangen til å løfte metall.
Kanskje er det forståelig, kanskje burde jeg som 35 åring gå stille inn i den mørke natt og finne aktiviteter som høver seg en mann på vei ut av sin beste alder. Mine jevnaldrende ser ut til å tilbringe fritiden med hagearbeid, snømåking, vedlikehold av hus, hjem, båt, hytte osv, eller bare stille gråt foran fjernsynet mens de undrer over hva som har skjedd med hår, kropp og ungdom. Jeg er ikke klar for den fasen av livet, og sverger på å aldri bli det. Hardcore for life baby.
Saken er at jeg heller vil snu på det: Hvordan orker folk flest å gi tapt? Hvordan orker de å våkne og vite at forfallet er en dag nærmere i dag enn i går?
Hvem, og hva, er jeg om jeg ikke løfter vekter?
Ikke meg selv i alle fall, for det er en så integrert part av meg etter hvert at jeg ikke er sikker på hvor jeg ender og løftinga starter lenger.
Så hvorfor løfter jeg vekter?
Som mange andre i min generasjon starta det med Arnold. Helt fra første gang jeg så han viste jeg at en dag skulle jeg også være stor og sterk. Neppe så stor og sterk, men et stykke på vei. Men som med alt annet når man er ung så ender mange gode planer i en brå død. Sporadiske forsøk enda på samme måte.
helt til høsten 1991, når jeg dro til Hafslo, utenfor Sogndal, for å gå kokkelinja. Der fantes en kar som alle kalte for Thuneguten, eller Per Ove Thune om du vil. Den gang norgesmester i pluss 125 om jeg ikke husker feil. Han var god for 372,5 i bøyen, 220 uten skjorte i benken og en litt svak mark på 277,5. Ikke verdens råeste, men jaggu rå nok for meg når jeg så denne 150 kg fyren mose løs på vekten i et lite rom i Hafslo. Fra den gangen har det stort sett handla om å løfte tungt for meg.
Jeg har elsket å løfte, og til tider hata det. Jeg har trent utelukkende fordi jeg ikke ville være en pingle på 70 kg lenger, og jeg har trent fordi jeg liker å løfte. Jeg har hatt pauser, jeg har slutta helt, og jeg har vendt tilbake gang på gang. Om med sterkere kjærlighet for å løfte for hver gang. Der jeg før kunne ta mnd lange pauser har jeg nå ferie to-tre uker om sommeren. Thats it.
Jeg har skada meg gang på gang. Senebetennelse, overbelasting, strekk osv. Men jeg lærer ikke så mye av det. For trangen til å perse nok en gang overrider fornuften hver eneste gang.
Løfting er ren terapi for meg. Seks dager i uka møter jeg opp for å hente ut medisinen min i form av strengt tatt tyngre mark, bøy, benk, militærpress, curl, smalbenk eller tåhev enn jeg burde. Hver eneste arbeidsdag ender på samme måte. Shake, bytte klær, sette seg i bilen og kjøre til trening. Så sant det lar seg gjøre er jeg der fire sharp. Opp trappa, ned trappa og inn i en for tiden klam, varm og svett kjeller som luker av støv, gammal svette, skinn, stål og gummilodd. Bare et gammelt tilfluktsrom, som ble et provisorisk vekt treningsrom i påvente av noe bedre. Som aldri kom, for styrketrening er stebarnet i idretten i det fleste kommuner. Forstå det den som vil, for vi er tross alt basisen for all idrett i dag. Nuvel, nok om det. Rommet ble og er hjertet i seriøs trening med vekter i byen min: Ingen konkurranse fra de to private gymmene Puls og Spenst. Og det er greitt. Jeg trenger ikke vindu, masse fine damer i stramme klær, eldre damer og menn som prater bort treningen eller wannabees som tror at 30 kgs curl i knebøyen eller kvartbøy skal gjøre dem til menn med kasse og drag på damene. Jeg trenger ikke vente i kø på at Kulekåre skal bli ferdig med sett nummer femti med benk for dagen før jeg slipper til.
Alt jeg trenger er en gammal slitt avlang kjeller på knappe sju ganger 20 meter fylt til randen med gamle slitte apparat, et par hammer apparat, en firepunks nedtrekk og roing, en kabel krossover, noen panattamaskiner og smith, og en skikklig benk. Knebøystativ og ikke minst en drøss med stenger. Og nok vekter til å knekke hvem som helst om alt kom på stanga. Lodd på lodd. Jeg telte opp for en stund siden, og tror jeg kom til noen og tjue røde lodd alene. Manualer opp til seksti er knapt, men siden jeg ikke trener benk med manualer lenger driter jeg for så vidt i det.
Alt i alt er vi rundt 80 mennesker som på hver vår måte, og med våre egne mål, møtes for å trene. Noen er mosjonister, en og annen bygger eller fitnessmann, noen er blant landes beste styrkeløftere og andre igjen er som meg amatører bitt av basillen.
For 950 kroner får du ikke fancy apparater, aerobicdamer, unge jenter eller det siste fra Technogym. Du får ikke masse flotte kardioapparat, men noen gamle spinningsykler og elipsemaskiner. Og ikke minst får du frihet til å velge musikken selv, til å pine skrotten til ytegrensen, til å slippe stanga i plattingen om du ikke får den opp, til å skrike ut i smerte og skuffelse når du bommer, eller til å psyke opp kompisen din som står klar til å reppe på 200 i knebøy. Du får et felleskap av mennesker som liker noe du liker, som samles noen timer i uka, løfter, kødder, ler litt og snakker piss og så går vi hver til vårt.
For meg handler det knapt om å bli større eller sterkere, det handler om å bli bedre og bedre. Til å få kroppen min til å trosse naturen og forfallet. Det handler om å ha et sted der alle frustrasjoner fra en arbeidsuke forsvinn når jeg slår på slepebrøleren på vegen og den spytter ut Rammstein, Maiden, AC/Dc, Metallica, Korn, Ice Cube, Satyricon eller noe annet snadder så høyt av lyden kjennes helt inn til margen.
Det finnes få ting som er bedre enn en tidlig lørdags morgen i kjelleren med bare meg, musikken, stålet og en god spotter som kan ta avløft på benken helt perfekt slik som jeg vil ha det. Noen sover lørdag kl ti, jeg løfter. Sånn er det bare.
Det handler om små øyeblikk av pur Zen, der verden svinner hen. Bare lyden av blodet banker i ørene, du høre hjerte ditt slår, og alt er bare smerte i det vekten truer med å knuse deg mot bakken eller benken. Men sakte, sakte går det rett vei og du kan sette fra deg vekten i trygg forvisning om at du aldri har vært bedre.
Det er øyeblikkene der en kamerat lykkes, eller en du har hjulpet. Det er følelsen av mestring, av felleskap og av suksess. Blandet med skuffelse, smerte, fortvilelse og ny suksess. Det er vekttrening i et nøtteskap, en refleksjon av livet. Verdiene man lærer av stålet blir med ut i livet. Leksene kan være mange og harde, men lytter du og lærer så går du videre. Når man har sittet knust under 250 kg i knebøy uten å kunne kaste fordi fyren bak ikke skjønner at han må flytte seg, ja så blir ikke en dårlig dag på jobben så seig i forhold.
Jeg skal lytte til stålet, lære og gå videre. Jeg skal trosse tyngdekraften i mange, mange år ennå. Og jeg skal lykkes i å bli litt sterkere for hver dag helt til det ikke lenger er mulig. Og selv da skal jeg bite meg fast til noen sparker rullatoren min ut av døra og slenger meg etter med beskjed om å holde den senile ræva mi på gamlehjemmet.
Hvorfor?
Fordi jeg elsker det. Og fordi trening er en gave til seg selv som fortsetter å gi. Livet ut 
|
| Honnr gitt av : imnotaswede, 22. mars 2014, 13:42
|
|
|
2
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / Jeg %&/()¤#¤” hater storparten av dagens musikk
|
21. september 2006, 13:30
|
Ok, på tide å blåse ut litt damp. Jeg hater norsk radio. Har ikke hørt frivillig på radio på mange år, og hadde det egentlig fin i den ordningen. Men så skjedde det noen endringer på jobbe, nemlig nytt lokale. Før det hadde eg heimekontor og deretter kontor med skyvedør ut til de andre i firmaet.
Som hører på radio. Og nå hører jeg også på radio. Og konklusjonen etter fire mnd er: Gud bevare meg vel hvor mye drittmusikk som går på radio!
Hva faen skjer egentlig med musikken? Det er vår generasjon og opp som har makta, pengen og råderetten over det meste, og likevel ser det da vitterlig ut som eteren er bestemt av pubertale drittunger på jakt etter det next big thing.
Når man ser på videoer med Britney, Paris, Christina og andre av dagens popdamer er det to ting som raskt slår enn: Heisan, porno på fjernsynet. Men musikken har blitt dårligere. Det mangler bare en dildo og en tysker med bart så har vi det som passerte som porr for 20 år siden.
Det finnes bare to typer mennesker som kan finne glede i Paris Hilton sine musikalske forsøk på å rævpule verden for et par kroner til: Den ene er unge jenter som desperat vil være som Paris. Den andre er unge gutter som desperat vil ligge med henne. Men det skal hun ha, det er et talent i seg selv å få folk til å cashe ut dollars i brutalt tempo for bare en ting, og en ting alene: Hennes evne til å være kjendis. Hun er så kjent for å være kjent at folk betaler henne for å møte på fester, for å spille i filmer og for å synge. Og tusen andre ting.
Jeg sier ikke at ting var bedre før: Samantha Fow, Sabrina, New Kids on the Block og mange, mange andre onaniobjekt for tweens, teens og ungdom har alltid, og vil alltid finnes.
Men må vi så til de grader tortureres som i dag?
Musikk skal være lidenskap, glede, brutalt psykende, symfonisk vakkert og engasjerende. Og mange andre ting. Men ikke likegyldig, tanketomt og torturerende dårlig.
Det verste er at det finnes så ufattelig mye digg musikk der ute. Og nei, jeg er ikke en snever satan som hater pop, og kun skal ha metall. Jeg liker hele forbanna spekteret. I starten likte jeg stort sett rock, og jo hardere jo bedre. Men etter hvert som nye former for musikk banka på lære jeg å like stadig mer.
Waylon Jennings, Kris Kristoffersen, Willy Nelson og spesielt Johnny Cash lærte en tidliger countryhater å sette pris på outlawcountry, både hver for seg og sammen.
Motorhead og White Stripes fikk en mann som var glad i symfonisk musikk ala Vangelis til å innse at alt man trenger for å lage en massiv vegg av lyd er et par tre stykker som gir alt de har og litt til.
Leonard Cohen lærte meg at man kan si mye selv om man er lavmælt. Og senere lærte Jeff Buckley meg at man kan alltid gjøre ting bedre enn originalen, så lenge man har sjel og egenart.
Før han ble riv ruskende gal viste Brian Wilson at 3 minutter pop kunne skrives inn i evigheten så lenge det ble gjort smart og med både hjerte og sjel til stedes.
Satiricon traff meg med et smell i 1996 og fikk meg til å innse av vilt brutalt musikk kan være utrolig vakkert, om man bare lytter.
Screaming Jay hawkins og The Blues brothers fikk meg til like blues, og senere kom flere til.
Og lista fortsetter. Jeg kunne ramset opp singersongerwriter Robert Wyatts ufattelig rare lavmælte musikk, feks sangen Goccia med Cristina Dona, Det rare kollektivet Current 93 som driver med goth et sted lang til venstre for selveste Nick Cave.
Jeg liker kjærligheten Bach streber etter å beskrive til sin Guddommelige inspirator gjennom mektige orgelpiper, men jeg synes også Kurt Cobain, Faith No More og Alice in Chains er kanonbra.
Beethovens femte og niende symfoni er mektig, lidenskaplig og stormende vakkert. Men man trenger ikke det vær dag. Av og til trenger man heller Kate Bushs rare univers.
Blir gammal
Jeg hører ikke like ofte på musikk som før av mange grunner. Enten man vil det eller ei vokser man opp. Og en dag er bilen og trening hovedkanaler for musikk. Derfor elsker jeg lange bilturer på egen hånd. Heldigvis har jeg både jobb som krever en del kjøreturer, og bor i et fylke der det som oftest går et par timer når man først skal et sted.
Da laster jeg opp bilen med masse digg: Jimi Hendrix; Janis Joplin og alle andre døde rockere fra 60-70 tallet, Bruce Springsteen, Tom Petty og resten av gjengen fra åttitallet. Grungen på nittitallet og gammal pop hører med. Litt country, men ikke for mye. Og selvsagt knask som Meatloaf, Pink Floyd, Fleetwood Mac, men helst fra gamle dager, og dugelig med metall fra den tida da menn gikk med trikot og hadde langt hår. Og helst litt sterkere lut også. Dimmu Borgir, Satyricon og deres svartsynte venner.
Og selvsagt dukker det støtt og stadig opp nye og positive venner i ny musikk også. Av positive ting i den senere tid står System of A Down og Wolftmother knallstøtt. Sistnevnte får meg alltid til å tenke på hardrockens barndom med Sabbath, Zeppelin, Hendrix, Thin Lizzy og en hel masse annet knask, samtidig som det låter nytt og frisk. Og det gir håp om at det beste ikke er over.
Men etter hvert som man blir eldre og mer blasert må man bittert innse at livet ikke alltid gir det samme kick som før.
For det var det musikk var for meg før. Et realt kick. Enkelte sanger, grupper og møter står som spikra fast i skallen til evig tid.
Mitt aller første møte med musikk som har satt spor etter seg var når jeg var ni år gammal. Jeg Søsteren min var fire år yngre og siden jeg ikke ble ansett som barnepassmateriale den gang hadde vi barnepike. En helg hun var borte fant jeg en kassett. På den sto det The Wall, Pink Floyd. Nysgjerrig som jeg var satt jeg den på, og verden ble aldri den samme. Jeg sleit ut kassetten, og har senere kjøpt den både på kassett, LP, CD, video og dvd. Og sikkert i enda et format om det kommer.
Det året jeg var tolv kjøpte jeg min første LP. Merklig nok var det Thriller med Michel Jackson, som kjent var han stor i 1983 og utover. Selv om jeg likte plata ble det min siste Michaelplate.
Den første kassetten jeg kjøpte var AC/DC med fly on the wall, når jeg var tretten.
Det høres sikkert fjernt ut for folk av i dag, men jeg hadde faktisk ikke eget anlegg før det. Ikke var det anlegg heller, det var en liten mono kassettspiller, anlegget kom først året etter når jeg ble konfirmert.
Selv på den lille kassettspilleren med monolyd hørtes det fett ut. Kommer aldri til å glemme følelsen av å ligge på senga si med all verdens ungdom og opprør boblene inne i seg mens tittellåten Fly on the wall ble vest ut av en rå vokalist. Det var ikke bare musikken, men gleden over å ha musikken i min makt: Til å høre når jeg ville. Ikke noe selvfølge i en verden uten MTV, og med bare NRK. Og stereoanlegg til foreldre i stua, der alt annet enn Elvis var støy.
I rask rekkefølge ble min musikalske verden utvidet til Iron Maide, Kiss, Black Sabbath og mye annet knask.
Året etter kom stereoanlegget i hus. I mangel på noe bedre å spille på platespilleren lånte jeg Beethovens samlede verker hos stefaren min og spilte. Og oppdaga til min store forbauselse at jeg likte symfoniene hans. Selv om jeg aldri tilsto det.
Musikk er minner, og jeg har tusenvis av dem. Feks å sitte med en kompis og høre på Gillan and Glover fra Deep Purple sitt soloalbumet ”Accidently on Purpose” . Det kom i 1988, og var fast inventar på alle fester vi var på det året. Litt over et år senere tok han livet av seg, men hver gang jeg hører en sang fra den plata seg jeg for meg en 19 år gammal gutt med langt hår, livet foran seg og en rå latter når han fortalte om planene for akkurat den kvelden.
I 1986 hadde jeg en narkoman kompis som var flytta til Gloppen for å komme unna narkomiljøet i Moss. Tror ikke det gikk så bra, rykter sa noen år senere at han overdosa. Jeg vet ikke, møtte han aldri igjen. Men i ti mnd fant vi et fellesskap på en liten plass der vi var outsidere på hver vår måte. Og Viktigst av alt for han var å overbevise meg om at Bob Marley var den eneste man trengte av musikk. Den kjøpte jeg aldri, men jeg digger Bob Marley ennå. Og når jeg hører han smiler en 16 år gammal tynn gutt med strikkelue full av Bob Marley-buttons et sted bak i hodet mitt.
Samme året dansa og klinte jeg for første gang med ei jente. Åstedet var en kino på Sandane, som alternerte som disko en gang i måneden eller så. Jeg hadde stirra hemingsløst på henne i skjul en god uke eller to, men siden jeg var sjenert hadde jeg ikke fått tommelen ut av ræva lenge nok til å gjøre noe med det.
Men jeg hadde nok ikke vært diskré nok med stirringa. I det første tonene av ”Purple Rain” dura ut i lokalet gjennom to feite Jamo 500 wattere gled en liten jentehånd inn i min og dro meg ut på gulvet. Vist jeg lukker øyene til den sangen er jeg igjen 16 år og stavrer nølende over et slitt tregulv, mens et dårlig lysanlegg blinker i rød og grønt vekselvis. Ingenting avdet betyr noe i forhold til minnet om å være på høyden av puberteten, med en den søteste blondingene i verden i armene sine. Jeg kan ennå huske den lille knekken i hoftene jeg anla for at hun ikke skulle merke hvor påvirket jeg var av parfymen hennes, som luktet sitronaktig, varmen fra kroppen hennes og pusten hennes ved siden av øret mitt. Alt dette ligger i den sangen for meg og venter på neste gang jeg hører den.
Jomfrudommen min mistet jeg senere, til en annen jente. Vi hadde vært i lag seks måneder, og ennå ikke dristet oss utpå. Men en kveld etter en fest satt jeg på The Doors. This is the end, sang Jim Morrison, men der tok han feil. For det var starten. Hun hadde verdens mest enorme hår: Kobberrødt, langt hår som alltid havna i fjeset mitt når vi sov. Hun hadde masse fregner og en søt oppstoppernese. I dag er hun småbarnsmor i en annen kommune, men i hodet mitt er hun alltid ung og bustete på håret.
Metallica får meg alltid til å tenke på den siste ferieturen jeg noensinne tok med familien. 2 dager i bil til Nord-Sverige, med to grinete yngre søsken. Takk Gud for walkman, Metallica og Twisted Sister. Den sommeren knakk jeg også tre ribbebein to dager etter at vi kom frem. Så ferien ble to dager med bading, og tolv dager med tv i leiligheten. Og to vonde dager i bil hjem. Men jeg fikk med meg et par feite album i gevinst.
Frank Sinatra får meg til å tenke på en litt rar sommer der jeg og en kompis gikk arbeidsledig i fem-seks måneder. Av en eller annen grunn brukte vi se video til tidlig morgen, så reiste vi ut for å se på morgentryna til folk som skulle på jobb. Vi cruisa rundt en times tid hver morgen og hørte på Frank Sinatra; sex Pistols og Iron Maiden.
Nick Cave frå meg alltid til å bli trist. Ikke bare fordi det er trist musikk, men fordi jeg oppdaga han i 1990. Det var slutt med min første store kjælighet etter to år, og jeg brukte Nick Cave som det viktigste bedøvelsesmiddelet.
Noen år senere, i 1996 var jeg i ferd med å plukke opp bitene av livet mitt. Året før hadde jeg blitt utsatt for massiv utroskap fra min daværende, jeg hadde blitt uvenner med min beste venn og livet var generelt kjipt. Det prøvde jeg å kurere med massive doser Suedes plater Dog man star og coming up, alternert med danske Saturnus som dyster og seigt proklamerte Paradise belongs to you. Uten at jeg trodde dem da.
Lista går videre i det uendelige. Det finnes tusenvis av gode artister, og titusenvis av geniale sanger. Antagelig nok til å ikke måtte spille den samme sangen om igjen så veldig ofte det første året.
Så hvorfor i helevete spiller dere stort sett dritt på radioen?
jeg vil høre Bob, Dylan, The Who, Led Zeppelin, Black Sabbath, Ozzy, Seigmenn, Aerosmith, ZZ Top, The Byrds, Elvis, Van Halen, Megadetath, Bryan Adams fra før han gikk ballads, Turboneger, Black Debatth, The Rex, The Sword, The Streets, Steppenwolf, Soundgarden, Slade, Simon and Garfunkle, Beatles, Kinks, Skunk Anansie, Sliverstein, Sex Pistols, Sepultura, Rammstein, Red Hot Chilli peppers av gammalt kaliber, Queen, Radioheada, og Raga, CC Cowboys og Dum Dum Boys, Jokke, Biosphere, Boyd Rice, Cat Stevens, The Cure, Cradle of filth, Judas Priest, Saxon, Manowar, David Bowie, Neil Young, Eagles, Euroboy, Frank Zappa, Gary Moore, Genesis fra før Phil Collins begynte å synge, Talking Heads, Gwar, Hawkwind, Gary Moore, Him, Jefferson Airplane, The Mamas and the papas; Kyuss, Marlin Manson, Mike Oldfield, Mike Patton, Nazareth, Oasis, Blur og mye annet. Men ikke Paris og hennes venniner > |
| Honnr gitt av : stigvj, 19. mars 2014, 11:14
|
|
|
3
|
Treningsforum Crew / Recycle Bin / Sv: Fenrikflink- Antidemokratisk Misantropi
|
04. september 2012, 21:21
|
Leste en artikkel på bt.no i dag om en som løp Knarvikmila barfot. Artig det, helt til jeg kom til dette avsnittet: "Fordi jeg løper rett på jorden. Platoner kræsjer, og gir stråling opp i kroppen med antioksidanter "Håper noen kan opplyse meg om hva dette betyr. Link her
|
| Honnr gitt av : Apaco, 05. september 2012, 19:15
|
|
|
4
|
Trening / Strongman / Sv: De Kvalifiserte til NSM 08
|
19. mars 2008, 15:10
|
hvem faen bryr seg om hvem som gjør den beste prestasjonen?
Ser du på VM finalen i sprint så driter du langt i om han som kom på siste plass gjør en relativt bedre prestasjon enn han som vant, på grunn av fysiske forutsetninger. Enkelt og greitt. Ingen som bryr seg om prestasjoner i konkurranser som måler absolutter. Norges sterkeste mann handler om hvem som er norges sterkeste mann, nemlig den som håndterer mest vekter.
Om han har sixpack, veier 120, 200, er grisefeit, bare har en hånd, er 100 år eller 20 år spiller ingen rolle. Den som vinner har gjort den beste prestasjonen. Ferdig arbeid.
Skal man dømme det ut fra kropp heter det bygging. Skal man dømme ut fra vekt er det styrkeløft. Dette er strongman. Det vinner den som løfter mest.
Forøvrig bør du også ta hensyn til andre faktorer om du skal dømme prestasjon.- hvem har gunstigs løftevinkler og løftevei for eksempel. Om en mann på 120 kg og 160 cm som benker 250, vil seg si at en mann mann på 190 og 130-40 kg som gjør det samme er mer imponereden prestasjon på grunn av løfteveien mest sannsynlig er lenger.
Men guess what. I strongman driter folk langt i det. Bare spør Arild om han har lyst å forklare at en annen vant, men han syns egen prestasjon var bedre fordi han veide 10 kg mindre |
| Honnr gitt av : Bjorheim93, 18. august 2012, 23:15
|
|
|
5
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / Jeg %&/()¤#¤” hater storparten av dagens musikk
|
21. september 2006, 13:30
|
Ok, på tide å blåse ut litt damp. Jeg hater norsk radio. Har ikke hørt frivillig på radio på mange år, og hadde det egentlig fin i den ordningen. Men så skjedde det noen endringer på jobbe, nemlig nytt lokale. Før det hadde eg heimekontor og deretter kontor med skyvedør ut til de andre i firmaet.
Som hører på radio. Og nå hører jeg også på radio. Og konklusjonen etter fire mnd er: Gud bevare meg vel hvor mye drittmusikk som går på radio!
Hva faen skjer egentlig med musikken? Det er vår generasjon og opp som har makta, pengen og råderetten over det meste, og likevel ser det da vitterlig ut som eteren er bestemt av pubertale drittunger på jakt etter det next big thing.
Når man ser på videoer med Britney, Paris, Christina og andre av dagens popdamer er det to ting som raskt slår enn: Heisan, porno på fjernsynet. Men musikken har blitt dårligere. Det mangler bare en dildo og en tysker med bart så har vi det som passerte som porr for 20 år siden.
Det finnes bare to typer mennesker som kan finne glede i Paris Hilton sine musikalske forsøk på å rævpule verden for et par kroner til: Den ene er unge jenter som desperat vil være som Paris. Den andre er unge gutter som desperat vil ligge med henne. Men det skal hun ha, det er et talent i seg selv å få folk til å cashe ut dollars i brutalt tempo for bare en ting, og en ting alene: Hennes evne til å være kjendis. Hun er så kjent for å være kjent at folk betaler henne for å møte på fester, for å spille i filmer og for å synge. Og tusen andre ting.
Jeg sier ikke at ting var bedre før: Samantha Fow, Sabrina, New Kids on the Block og mange, mange andre onaniobjekt for tweens, teens og ungdom har alltid, og vil alltid finnes.
Men må vi så til de grader tortureres som i dag?
Musikk skal være lidenskap, glede, brutalt psykende, symfonisk vakkert og engasjerende. Og mange andre ting. Men ikke likegyldig, tanketomt og torturerende dårlig.
Det verste er at det finnes så ufattelig mye digg musikk der ute. Og nei, jeg er ikke en snever satan som hater pop, og kun skal ha metall. Jeg liker hele forbanna spekteret. I starten likte jeg stort sett rock, og jo hardere jo bedre. Men etter hvert som nye former for musikk banka på lære jeg å like stadig mer.
Waylon Jennings, Kris Kristoffersen, Willy Nelson og spesielt Johnny Cash lærte en tidliger countryhater å sette pris på outlawcountry, både hver for seg og sammen.
Motorhead og White Stripes fikk en mann som var glad i symfonisk musikk ala Vangelis til å innse at alt man trenger for å lage en massiv vegg av lyd er et par tre stykker som gir alt de har og litt til.
Leonard Cohen lærte meg at man kan si mye selv om man er lavmælt. Og senere lærte Jeff Buckley meg at man kan alltid gjøre ting bedre enn originalen, så lenge man har sjel og egenart.
Før han ble riv ruskende gal viste Brian Wilson at 3 minutter pop kunne skrives inn i evigheten så lenge det ble gjort smart og med både hjerte og sjel til stedes.
Satiricon traff meg med et smell i 1996 og fikk meg til å innse av vilt brutalt musikk kan være utrolig vakkert, om man bare lytter.
Screaming Jay hawkins og The Blues brothers fikk meg til like blues, og senere kom flere til.
Og lista fortsetter. Jeg kunne ramset opp singersongerwriter Robert Wyatts ufattelig rare lavmælte musikk, feks sangen Goccia med Cristina Dona, Det rare kollektivet Current 93 som driver med goth et sted lang til venstre for selveste Nick Cave.
Jeg liker kjærligheten Bach streber etter å beskrive til sin Guddommelige inspirator gjennom mektige orgelpiper, men jeg synes også Kurt Cobain, Faith No More og Alice in Chains er kanonbra.
Beethovens femte og niende symfoni er mektig, lidenskaplig og stormende vakkert. Men man trenger ikke det vær dag. Av og til trenger man heller Kate Bushs rare univers.
Blir gammal
Jeg hører ikke like ofte på musikk som før av mange grunner. Enten man vil det eller ei vokser man opp. Og en dag er bilen og trening hovedkanaler for musikk. Derfor elsker jeg lange bilturer på egen hånd. Heldigvis har jeg både jobb som krever en del kjøreturer, og bor i et fylke der det som oftest går et par timer når man først skal et sted.
Da laster jeg opp bilen med masse digg: Jimi Hendrix; Janis Joplin og alle andre døde rockere fra 60-70 tallet, Bruce Springsteen, Tom Petty og resten av gjengen fra åttitallet. Grungen på nittitallet og gammal pop hører med. Litt country, men ikke for mye. Og selvsagt knask som Meatloaf, Pink Floyd, Fleetwood Mac, men helst fra gamle dager, og dugelig med metall fra den tida da menn gikk med trikot og hadde langt hår. Og helst litt sterkere lut også. Dimmu Borgir, Satyricon og deres svartsynte venner.
Og selvsagt dukker det støtt og stadig opp nye og positive venner i ny musikk også. Av positive ting i den senere tid står System of A Down og Wolftmother knallstøtt. Sistnevnte får meg alltid til å tenke på hardrockens barndom med Sabbath, Zeppelin, Hendrix, Thin Lizzy og en hel masse annet knask, samtidig som det låter nytt og frisk. Og det gir håp om at det beste ikke er over.
Men etter hvert som man blir eldre og mer blasert må man bittert innse at livet ikke alltid gir det samme kick som før.
For det var det musikk var for meg før. Et realt kick. Enkelte sanger, grupper og møter står som spikra fast i skallen til evig tid.
Mitt aller første møte med musikk som har satt spor etter seg var når jeg var ni år gammal. Jeg Søsteren min var fire år yngre og siden jeg ikke ble ansett som barnepassmateriale den gang hadde vi barnepike. En helg hun var borte fant jeg en kassett. På den sto det The Wall, Pink Floyd. Nysgjerrig som jeg var satt jeg den på, og verden ble aldri den samme. Jeg sleit ut kassetten, og har senere kjøpt den både på kassett, LP, CD, video og dvd. Og sikkert i enda et format om det kommer.
Det året jeg var tolv kjøpte jeg min første LP. Merklig nok var det Thriller med Michel Jackson, som kjent var han stor i 1983 og utover. Selv om jeg likte plata ble det min siste Michaelplate.
Den første kassetten jeg kjøpte var AC/DC med fly on the wall, når jeg var tretten.
Det høres sikkert fjernt ut for folk av i dag, men jeg hadde faktisk ikke eget anlegg før det. Ikke var det anlegg heller, det var en liten mono kassettspiller, anlegget kom først året etter når jeg ble konfirmert.
Selv på den lille kassettspilleren med monolyd hørtes det fett ut. Kommer aldri til å glemme følelsen av å ligge på senga si med all verdens ungdom og opprør boblene inne i seg mens tittellåten Fly on the wall ble vest ut av en rå vokalist. Det var ikke bare musikken, men gleden over å ha musikken i min makt: Til å høre når jeg ville. Ikke noe selvfølge i en verden uten MTV, og med bare NRK. Og stereoanlegg til foreldre i stua, der alt annet enn Elvis var støy.
I rask rekkefølge ble min musikalske verden utvidet til Iron Maide, Kiss, Black Sabbath og mye annet knask.
Året etter kom stereoanlegget i hus. I mangel på noe bedre å spille på platespilleren lånte jeg Beethovens samlede verker hos stefaren min og spilte. Og oppdaga til min store forbauselse at jeg likte symfoniene hans. Selv om jeg aldri tilsto det.
Musikk er minner, og jeg har tusenvis av dem. Feks å sitte med en kompis og høre på Gillan and Glover fra Deep Purple sitt soloalbumet ”Accidently on Purpose” . Det kom i 1988, og var fast inventar på alle fester vi var på det året. Litt over et år senere tok han livet av seg, men hver gang jeg hører en sang fra den plata seg jeg for meg en 19 år gammal gutt med langt hår, livet foran seg og en rå latter når han fortalte om planene for akkurat den kvelden.
I 1986 hadde jeg en narkoman kompis som var flytta til Gloppen for å komme unna narkomiljøet i Moss. Tror ikke det gikk så bra, rykter sa noen år senere at han overdosa. Jeg vet ikke, møtte han aldri igjen. Men i ti mnd fant vi et fellesskap på en liten plass der vi var outsidere på hver vår måte. Og Viktigst av alt for han var å overbevise meg om at Bob Marley var den eneste man trengte av musikk. Den kjøpte jeg aldri, men jeg digger Bob Marley ennå. Og når jeg hører han smiler en 16 år gammal tynn gutt med strikkelue full av Bob Marley-buttons et sted bak i hodet mitt.
Samme året dansa og klinte jeg for første gang med ei jente. Åstedet var en kino på Sandane, som alternerte som disko en gang i måneden eller så. Jeg hadde stirra hemingsløst på henne i skjul en god uke eller to, men siden jeg var sjenert hadde jeg ikke fått tommelen ut av ræva lenge nok til å gjøre noe med det.
Men jeg hadde nok ikke vært diskré nok med stirringa. I det første tonene av ”Purple Rain” dura ut i lokalet gjennom to feite Jamo 500 wattere gled en liten jentehånd inn i min og dro meg ut på gulvet. Vist jeg lukker øyene til den sangen er jeg igjen 16 år og stavrer nølende over et slitt tregulv, mens et dårlig lysanlegg blinker i rød og grønt vekselvis. Ingenting avdet betyr noe i forhold til minnet om å være på høyden av puberteten, med en den søteste blondingene i verden i armene sine. Jeg kan ennå huske den lille knekken i hoftene jeg anla for at hun ikke skulle merke hvor påvirket jeg var av parfymen hennes, som luktet sitronaktig, varmen fra kroppen hennes og pusten hennes ved siden av øret mitt. Alt dette ligger i den sangen for meg og venter på neste gang jeg hører den.
Jomfrudommen min mistet jeg senere, til en annen jente. Vi hadde vært i lag seks måneder, og ennå ikke dristet oss utpå. Men en kveld etter en fest satt jeg på The Doors. This is the end, sang Jim Morrison, men der tok han feil. For det var starten. Hun hadde verdens mest enorme hår: Kobberrødt, langt hår som alltid havna i fjeset mitt når vi sov. Hun hadde masse fregner og en søt oppstoppernese. I dag er hun småbarnsmor i en annen kommune, men i hodet mitt er hun alltid ung og bustete på håret.
Metallica får meg alltid til å tenke på den siste ferieturen jeg noensinne tok med familien. 2 dager i bil til Nord-Sverige, med to grinete yngre søsken. Takk Gud for walkman, Metallica og Twisted Sister. Den sommeren knakk jeg også tre ribbebein to dager etter at vi kom frem. Så ferien ble to dager med bading, og tolv dager med tv i leiligheten. Og to vonde dager i bil hjem. Men jeg fikk med meg et par feite album i gevinst.
Frank Sinatra får meg til å tenke på en litt rar sommer der jeg og en kompis gikk arbeidsledig i fem-seks måneder. Av en eller annen grunn brukte vi se video til tidlig morgen, så reiste vi ut for å se på morgentryna til folk som skulle på jobb. Vi cruisa rundt en times tid hver morgen og hørte på Frank Sinatra; sex Pistols og Iron Maiden.
Nick Cave frå meg alltid til å bli trist. Ikke bare fordi det er trist musikk, men fordi jeg oppdaga han i 1990. Det var slutt med min første store kjælighet etter to år, og jeg brukte Nick Cave som det viktigste bedøvelsesmiddelet.
Noen år senere, i 1996 var jeg i ferd med å plukke opp bitene av livet mitt. Året før hadde jeg blitt utsatt for massiv utroskap fra min daværende, jeg hadde blitt uvenner med min beste venn og livet var generelt kjipt. Det prøvde jeg å kurere med massive doser Suedes plater Dog man star og coming up, alternert med danske Saturnus som dyster og seigt proklamerte Paradise belongs to you. Uten at jeg trodde dem da.
Lista går videre i det uendelige. Det finnes tusenvis av gode artister, og titusenvis av geniale sanger. Antagelig nok til å ikke måtte spille den samme sangen om igjen så veldig ofte det første året.
Så hvorfor i helevete spiller dere stort sett dritt på radioen?
jeg vil høre Bob, Dylan, The Who, Led Zeppelin, Black Sabbath, Ozzy, Seigmenn, Aerosmith, ZZ Top, The Byrds, Elvis, Van Halen, Megadetath, Bryan Adams fra før han gikk ballads, Turboneger, Black Debatth, The Rex, The Sword, The Streets, Steppenwolf, Soundgarden, Slade, Simon and Garfunkle, Beatles, Kinks, Skunk Anansie, Sliverstein, Sex Pistols, Sepultura, Rammstein, Red Hot Chilli peppers av gammalt kaliber, Queen, Radioheada, og Raga, CC Cowboys og Dum Dum Boys, Jokke, Biosphere, Boyd Rice, Cat Stevens, The Cure, Cradle of filth, Judas Priest, Saxon, Manowar, David Bowie, Neil Young, Eagles, Euroboy, Frank Zappa, Gary Moore, Genesis fra før Phil Collins begynte å synge, Talking Heads, Gwar, Hawkwind, Gary Moore, Him, Jefferson Airplane, The Mamas and the papas; Kyuss, Marlin Manson, Mike Oldfield, Mike Patton, Nazareth, Oasis, Blur og mye annet. Men ikke Paris og hennes venniner > |
| Honnr gitt av : ~mAchA~, 07. juli 2012, 05:23
|
|
|
6
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / Jeg %&/()¤#¤” hater storparten av dagens musikk
|
21. september 2006, 13:30
|
Ok, på tide å blåse ut litt damp. Jeg hater norsk radio. Har ikke hørt frivillig på radio på mange år, og hadde det egentlig fin i den ordningen. Men så skjedde det noen endringer på jobbe, nemlig nytt lokale. Før det hadde eg heimekontor og deretter kontor med skyvedør ut til de andre i firmaet.
Som hører på radio. Og nå hører jeg også på radio. Og konklusjonen etter fire mnd er: Gud bevare meg vel hvor mye drittmusikk som går på radio!
Hva faen skjer egentlig med musikken? Det er vår generasjon og opp som har makta, pengen og råderetten over det meste, og likevel ser det da vitterlig ut som eteren er bestemt av pubertale drittunger på jakt etter det next big thing.
Når man ser på videoer med Britney, Paris, Christina og andre av dagens popdamer er det to ting som raskt slår enn: Heisan, porno på fjernsynet. Men musikken har blitt dårligere. Det mangler bare en dildo og en tysker med bart så har vi det som passerte som porr for 20 år siden.
Det finnes bare to typer mennesker som kan finne glede i Paris Hilton sine musikalske forsøk på å rævpule verden for et par kroner til: Den ene er unge jenter som desperat vil være som Paris. Den andre er unge gutter som desperat vil ligge med henne. Men det skal hun ha, det er et talent i seg selv å få folk til å cashe ut dollars i brutalt tempo for bare en ting, og en ting alene: Hennes evne til å være kjendis. Hun er så kjent for å være kjent at folk betaler henne for å møte på fester, for å spille i filmer og for å synge. Og tusen andre ting.
Jeg sier ikke at ting var bedre før: Samantha Fow, Sabrina, New Kids on the Block og mange, mange andre onaniobjekt for tweens, teens og ungdom har alltid, og vil alltid finnes.
Men må vi så til de grader tortureres som i dag?
Musikk skal være lidenskap, glede, brutalt psykende, symfonisk vakkert og engasjerende. Og mange andre ting. Men ikke likegyldig, tanketomt og torturerende dårlig.
Det verste er at det finnes så ufattelig mye digg musikk der ute. Og nei, jeg er ikke en snever satan som hater pop, og kun skal ha metall. Jeg liker hele forbanna spekteret. I starten likte jeg stort sett rock, og jo hardere jo bedre. Men etter hvert som nye former for musikk banka på lære jeg å like stadig mer.
Waylon Jennings, Kris Kristoffersen, Willy Nelson og spesielt Johnny Cash lærte en tidliger countryhater å sette pris på outlawcountry, både hver for seg og sammen.
Motorhead og White Stripes fikk en mann som var glad i symfonisk musikk ala Vangelis til å innse at alt man trenger for å lage en massiv vegg av lyd er et par tre stykker som gir alt de har og litt til.
Leonard Cohen lærte meg at man kan si mye selv om man er lavmælt. Og senere lærte Jeff Buckley meg at man kan alltid gjøre ting bedre enn originalen, så lenge man har sjel og egenart.
Før han ble riv ruskende gal viste Brian Wilson at 3 minutter pop kunne skrives inn i evigheten så lenge det ble gjort smart og med både hjerte og sjel til stedes.
Satiricon traff meg med et smell i 1996 og fikk meg til å innse av vilt brutalt musikk kan være utrolig vakkert, om man bare lytter.
Screaming Jay hawkins og The Blues brothers fikk meg til like blues, og senere kom flere til.
Og lista fortsetter. Jeg kunne ramset opp singersongerwriter Robert Wyatts ufattelig rare lavmælte musikk, feks sangen Goccia med Cristina Dona, Det rare kollektivet Current 93 som driver med goth et sted lang til venstre for selveste Nick Cave.
Jeg liker kjærligheten Bach streber etter å beskrive til sin Guddommelige inspirator gjennom mektige orgelpiper, men jeg synes også Kurt Cobain, Faith No More og Alice in Chains er kanonbra.
Beethovens femte og niende symfoni er mektig, lidenskaplig og stormende vakkert. Men man trenger ikke det vær dag. Av og til trenger man heller Kate Bushs rare univers.
Blir gammal
Jeg hører ikke like ofte på musikk som før av mange grunner. Enten man vil det eller ei vokser man opp. Og en dag er bilen og trening hovedkanaler for musikk. Derfor elsker jeg lange bilturer på egen hånd. Heldigvis har jeg både jobb som krever en del kjøreturer, og bor i et fylke der det som oftest går et par timer når man først skal et sted.
Da laster jeg opp bilen med masse digg: Jimi Hendrix; Janis Joplin og alle andre døde rockere fra 60-70 tallet, Bruce Springsteen, Tom Petty og resten av gjengen fra åttitallet. Grungen på nittitallet og gammal pop hører med. Litt country, men ikke for mye. Og selvsagt knask som Meatloaf, Pink Floyd, Fleetwood Mac, men helst fra gamle dager, og dugelig med metall fra den tida da menn gikk med trikot og hadde langt hår. Og helst litt sterkere lut også. Dimmu Borgir, Satyricon og deres svartsynte venner.
Og selvsagt dukker det støtt og stadig opp nye og positive venner i ny musikk også. Av positive ting i den senere tid står System of A Down og Wolftmother knallstøtt. Sistnevnte får meg alltid til å tenke på hardrockens barndom med Sabbath, Zeppelin, Hendrix, Thin Lizzy og en hel masse annet knask, samtidig som det låter nytt og frisk. Og det gir håp om at det beste ikke er over.
Men etter hvert som man blir eldre og mer blasert må man bittert innse at livet ikke alltid gir det samme kick som før.
For det var det musikk var for meg før. Et realt kick. Enkelte sanger, grupper og møter står som spikra fast i skallen til evig tid.
Mitt aller første møte med musikk som har satt spor etter seg var når jeg var ni år gammal. Jeg Søsteren min var fire år yngre og siden jeg ikke ble ansett som barnepassmateriale den gang hadde vi barnepike. En helg hun var borte fant jeg en kassett. På den sto det The Wall, Pink Floyd. Nysgjerrig som jeg var satt jeg den på, og verden ble aldri den samme. Jeg sleit ut kassetten, og har senere kjøpt den både på kassett, LP, CD, video og dvd. Og sikkert i enda et format om det kommer.
Det året jeg var tolv kjøpte jeg min første LP. Merklig nok var det Thriller med Michel Jackson, som kjent var han stor i 1983 og utover. Selv om jeg likte plata ble det min siste Michaelplate.
Den første kassetten jeg kjøpte var AC/DC med fly on the wall, når jeg var tretten.
Det høres sikkert fjernt ut for folk av i dag, men jeg hadde faktisk ikke eget anlegg før det. Ikke var det anlegg heller, det var en liten mono kassettspiller, anlegget kom først året etter når jeg ble konfirmert.
Selv på den lille kassettspilleren med monolyd hørtes det fett ut. Kommer aldri til å glemme følelsen av å ligge på senga si med all verdens ungdom og opprør boblene inne i seg mens tittellåten Fly on the wall ble vest ut av en rå vokalist. Det var ikke bare musikken, men gleden over å ha musikken i min makt: Til å høre når jeg ville. Ikke noe selvfølge i en verden uten MTV, og med bare NRK. Og stereoanlegg til foreldre i stua, der alt annet enn Elvis var støy.
I rask rekkefølge ble min musikalske verden utvidet til Iron Maide, Kiss, Black Sabbath og mye annet knask.
Året etter kom stereoanlegget i hus. I mangel på noe bedre å spille på platespilleren lånte jeg Beethovens samlede verker hos stefaren min og spilte. Og oppdaga til min store forbauselse at jeg likte symfoniene hans. Selv om jeg aldri tilsto det.
Musikk er minner, og jeg har tusenvis av dem. Feks å sitte med en kompis og høre på Gillan and Glover fra Deep Purple sitt soloalbumet ”Accidently on Purpose” . Det kom i 1988, og var fast inventar på alle fester vi var på det året. Litt over et år senere tok han livet av seg, men hver gang jeg hører en sang fra den plata seg jeg for meg en 19 år gammal gutt med langt hår, livet foran seg og en rå latter når han fortalte om planene for akkurat den kvelden.
I 1986 hadde jeg en narkoman kompis som var flytta til Gloppen for å komme unna narkomiljøet i Moss. Tror ikke det gikk så bra, rykter sa noen år senere at han overdosa. Jeg vet ikke, møtte han aldri igjen. Men i ti mnd fant vi et fellesskap på en liten plass der vi var outsidere på hver vår måte. Og Viktigst av alt for han var å overbevise meg om at Bob Marley var den eneste man trengte av musikk. Den kjøpte jeg aldri, men jeg digger Bob Marley ennå. Og når jeg hører han smiler en 16 år gammal tynn gutt med strikkelue full av Bob Marley-buttons et sted bak i hodet mitt.
Samme året dansa og klinte jeg for første gang med ei jente. Åstedet var en kino på Sandane, som alternerte som disko en gang i måneden eller så. Jeg hadde stirra hemingsløst på henne i skjul en god uke eller to, men siden jeg var sjenert hadde jeg ikke fått tommelen ut av ræva lenge nok til å gjøre noe med det.
Men jeg hadde nok ikke vært diskré nok med stirringa. I det første tonene av ”Purple Rain” dura ut i lokalet gjennom to feite Jamo 500 wattere gled en liten jentehånd inn i min og dro meg ut på gulvet. Vist jeg lukker øyene til den sangen er jeg igjen 16 år og stavrer nølende over et slitt tregulv, mens et dårlig lysanlegg blinker i rød og grønt vekselvis. Ingenting avdet betyr noe i forhold til minnet om å være på høyden av puberteten, med en den søteste blondingene i verden i armene sine. Jeg kan ennå huske den lille knekken i hoftene jeg anla for at hun ikke skulle merke hvor påvirket jeg var av parfymen hennes, som luktet sitronaktig, varmen fra kroppen hennes og pusten hennes ved siden av øret mitt. Alt dette ligger i den sangen for meg og venter på neste gang jeg hører den.
Jomfrudommen min mistet jeg senere, til en annen jente. Vi hadde vært i lag seks måneder, og ennå ikke dristet oss utpå. Men en kveld etter en fest satt jeg på The Doors. This is the end, sang Jim Morrison, men der tok han feil. For det var starten. Hun hadde verdens mest enorme hår: Kobberrødt, langt hår som alltid havna i fjeset mitt når vi sov. Hun hadde masse fregner og en søt oppstoppernese. I dag er hun småbarnsmor i en annen kommune, men i hodet mitt er hun alltid ung og bustete på håret.
Metallica får meg alltid til å tenke på den siste ferieturen jeg noensinne tok med familien. 2 dager i bil til Nord-Sverige, med to grinete yngre søsken. Takk Gud for walkman, Metallica og Twisted Sister. Den sommeren knakk jeg også tre ribbebein to dager etter at vi kom frem. Så ferien ble to dager med bading, og tolv dager med tv i leiligheten. Og to vonde dager i bil hjem. Men jeg fikk med meg et par feite album i gevinst.
Frank Sinatra får meg til å tenke på en litt rar sommer der jeg og en kompis gikk arbeidsledig i fem-seks måneder. Av en eller annen grunn brukte vi se video til tidlig morgen, så reiste vi ut for å se på morgentryna til folk som skulle på jobb. Vi cruisa rundt en times tid hver morgen og hørte på Frank Sinatra; sex Pistols og Iron Maiden.
Nick Cave frå meg alltid til å bli trist. Ikke bare fordi det er trist musikk, men fordi jeg oppdaga han i 1990. Det var slutt med min første store kjælighet etter to år, og jeg brukte Nick Cave som det viktigste bedøvelsesmiddelet.
Noen år senere, i 1996 var jeg i ferd med å plukke opp bitene av livet mitt. Året før hadde jeg blitt utsatt for massiv utroskap fra min daværende, jeg hadde blitt uvenner med min beste venn og livet var generelt kjipt. Det prøvde jeg å kurere med massive doser Suedes plater Dog man star og coming up, alternert med danske Saturnus som dyster og seigt proklamerte Paradise belongs to you. Uten at jeg trodde dem da.
Lista går videre i det uendelige. Det finnes tusenvis av gode artister, og titusenvis av geniale sanger. Antagelig nok til å ikke måtte spille den samme sangen om igjen så veldig ofte det første året.
Så hvorfor i helevete spiller dere stort sett dritt på radioen?
jeg vil høre Bob, Dylan, The Who, Led Zeppelin, Black Sabbath, Ozzy, Seigmenn, Aerosmith, ZZ Top, The Byrds, Elvis, Van Halen, Megadetath, Bryan Adams fra før han gikk ballads, Turboneger, Black Debatth, The Rex, The Sword, The Streets, Steppenwolf, Soundgarden, Slade, Simon and Garfunkle, Beatles, Kinks, Skunk Anansie, Sliverstein, Sex Pistols, Sepultura, Rammstein, Red Hot Chilli peppers av gammalt kaliber, Queen, Radioheada, og Raga, CC Cowboys og Dum Dum Boys, Jokke, Biosphere, Boyd Rice, Cat Stevens, The Cure, Cradle of filth, Judas Priest, Saxon, Manowar, David Bowie, Neil Young, Eagles, Euroboy, Frank Zappa, Gary Moore, Genesis fra før Phil Collins begynte å synge, Talking Heads, Gwar, Hawkwind, Gary Moore, Him, Jefferson Airplane, The Mamas and the papas; Kyuss, Marlin Manson, Mike Oldfield, Mike Patton, Nazareth, Oasis, Blur og mye annet. Men ikke Paris og hennes venniner > |
| Honnr gitt av : Sortin, 02. juli 2012, 20:40
|
|
|
7
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / Hvorfor gidde å trene
|
19. august 2006, 20:40
|
Det blir ofte mye debatt om utstyr, dop, hvem er best, hva er best osv. Tenkte jeg skulle starte en mer positiv retta post, der folk kan komme med sine filosofi, tanker og motiveringstaktikker rundt trening.
Siden dette er min post går selvsagt æren som første person ut til moi, Dette blir nesten som vanlig for meg et dritlangt innlegg. Sorry, les det den som gidder
Hvorfor orker/gidder/makter du å trene?
Det er for så vidt et legitimt spørsmål, men dog et jeg for lengst er lei. Familie, venner, kollegaer, medstudenter og andre mennesker har på et eller annet tidspunkt hatt behov for å stille meg spørsmålet. Og det minker ikke med åra, tvert i mot. Jo eldre jeg blir, jo oftere virker det som folk stiller spørsmål ved årsakene til denne trangen til å løfte metall.
Kanskje er det forståelig, kanskje burde jeg som 35 åring gå stille inn i den mørke natt og finne aktiviteter som høver seg en mann på vei ut av sin beste alder. Mine jevnaldrende ser ut til å tilbringe fritiden med hagearbeid, snømåking, vedlikehold av hus, hjem, båt, hytte osv, eller bare stille gråt foran fjernsynet mens de undrer over hva som har skjedd med hår, kropp og ungdom. Jeg er ikke klar for den fasen av livet, og sverger på å aldri bli det. Hardcore for life baby.
Saken er at jeg heller vil snu på det: Hvordan orker folk flest å gi tapt? Hvordan orker de å våkne og vite at forfallet er en dag nærmere i dag enn i går?
Hvem, og hva, er jeg om jeg ikke løfter vekter?
Ikke meg selv i alle fall, for det er en så integrert part av meg etter hvert at jeg ikke er sikker på hvor jeg ender og løftinga starter lenger.
Så hvorfor løfter jeg vekter?
Som mange andre i min generasjon starta det med Arnold. Helt fra første gang jeg så han viste jeg at en dag skulle jeg også være stor og sterk. Neppe så stor og sterk, men et stykke på vei. Men som med alt annet når man er ung så ender mange gode planer i en brå død. Sporadiske forsøk enda på samme måte.
helt til høsten 1991, når jeg dro til Hafslo, utenfor Sogndal, for å gå kokkelinja. Der fantes en kar som alle kalte for Thuneguten, eller Per Ove Thune om du vil. Den gang norgesmester i pluss 125 om jeg ikke husker feil. Han var god for 372,5 i bøyen, 220 uten skjorte i benken og en litt svak mark på 277,5. Ikke verdens råeste, men jaggu rå nok for meg når jeg så denne 150 kg fyren mose løs på vekten i et lite rom i Hafslo. Fra den gangen har det stort sett handla om å løfte tungt for meg.
Jeg har elsket å løfte, og til tider hata det. Jeg har trent utelukkende fordi jeg ikke ville være en pingle på 70 kg lenger, og jeg har trent fordi jeg liker å løfte. Jeg har hatt pauser, jeg har slutta helt, og jeg har vendt tilbake gang på gang. Om med sterkere kjærlighet for å løfte for hver gang. Der jeg før kunne ta mnd lange pauser har jeg nå ferie to-tre uker om sommeren. Thats it.
Jeg har skada meg gang på gang. Senebetennelse, overbelasting, strekk osv. Men jeg lærer ikke så mye av det. For trangen til å perse nok en gang overrider fornuften hver eneste gang.
Løfting er ren terapi for meg. Seks dager i uka møter jeg opp for å hente ut medisinen min i form av strengt tatt tyngre mark, bøy, benk, militærpress, curl, smalbenk eller tåhev enn jeg burde. Hver eneste arbeidsdag ender på samme måte. Shake, bytte klær, sette seg i bilen og kjøre til trening. Så sant det lar seg gjøre er jeg der fire sharp. Opp trappa, ned trappa og inn i en for tiden klam, varm og svett kjeller som luker av støv, gammal svette, skinn, stål og gummilodd. Bare et gammelt tilfluktsrom, som ble et provisorisk vekt treningsrom i påvente av noe bedre. Som aldri kom, for styrketrening er stebarnet i idretten i det fleste kommuner. Forstå det den som vil, for vi er tross alt basisen for all idrett i dag. Nuvel, nok om det. Rommet ble og er hjertet i seriøs trening med vekter i byen min: Ingen konkurranse fra de to private gymmene Puls og Spenst. Og det er greitt. Jeg trenger ikke vindu, masse fine damer i stramme klær, eldre damer og menn som prater bort treningen eller wannabees som tror at 30 kgs curl i knebøyen eller kvartbøy skal gjøre dem til menn med kasse og drag på damene. Jeg trenger ikke vente i kø på at Kulekåre skal bli ferdig med sett nummer femti med benk for dagen før jeg slipper til.
Alt jeg trenger er en gammal slitt avlang kjeller på knappe sju ganger 20 meter fylt til randen med gamle slitte apparat, et par hammer apparat, en firepunks nedtrekk og roing, en kabel krossover, noen panattamaskiner og smith, og en skikklig benk. Knebøystativ og ikke minst en drøss med stenger. Og nok vekter til å knekke hvem som helst om alt kom på stanga. Lodd på lodd. Jeg telte opp for en stund siden, og tror jeg kom til noen og tjue røde lodd alene. Manualer opp til seksti er knapt, men siden jeg ikke trener benk med manualer lenger driter jeg for så vidt i det.
Alt i alt er vi rundt 80 mennesker som på hver vår måte, og med våre egne mål, møtes for å trene. Noen er mosjonister, en og annen bygger eller fitnessmann, noen er blant landes beste styrkeløftere og andre igjen er som meg amatører bitt av basillen.
For 950 kroner får du ikke fancy apparater, aerobicdamer, unge jenter eller det siste fra Technogym. Du får ikke masse flotte kardioapparat, men noen gamle spinningsykler og elipsemaskiner. Og ikke minst får du frihet til å velge musikken selv, til å pine skrotten til ytegrensen, til å slippe stanga i plattingen om du ikke får den opp, til å skrike ut i smerte og skuffelse når du bommer, eller til å psyke opp kompisen din som står klar til å reppe på 200 i knebøy. Du får et felleskap av mennesker som liker noe du liker, som samles noen timer i uka, løfter, kødder, ler litt og snakker piss og så går vi hver til vårt.
For meg handler det knapt om å bli større eller sterkere, det handler om å bli bedre og bedre. Til å få kroppen min til å trosse naturen og forfallet. Det handler om å ha et sted der alle frustrasjoner fra en arbeidsuke forsvinn når jeg slår på slepebrøleren på vegen og den spytter ut Rammstein, Maiden, AC/Dc, Metallica, Korn, Ice Cube, Satyricon eller noe annet snadder så høyt av lyden kjennes helt inn til margen.
Det finnes få ting som er bedre enn en tidlig lørdags morgen i kjelleren med bare meg, musikken, stålet og en god spotter som kan ta avløft på benken helt perfekt slik som jeg vil ha det. Noen sover lørdag kl ti, jeg løfter. Sånn er det bare.
Det handler om små øyeblikk av pur Zen, der verden svinner hen. Bare lyden av blodet banker i ørene, du høre hjerte ditt slår, og alt er bare smerte i det vekten truer med å knuse deg mot bakken eller benken. Men sakte, sakte går det rett vei og du kan sette fra deg vekten i trygg forvisning om at du aldri har vært bedre.
Det er øyeblikkene der en kamerat lykkes, eller en du har hjulpet. Det er følelsen av mestring, av felleskap og av suksess. Blandet med skuffelse, smerte, fortvilelse og ny suksess. Det er vekttrening i et nøtteskap, en refleksjon av livet. Verdiene man lærer av stålet blir med ut i livet. Leksene kan være mange og harde, men lytter du og lærer så går du videre. Når man har sittet knust under 250 kg i knebøy uten å kunne kaste fordi fyren bak ikke skjønner at han må flytte seg, ja så blir ikke en dårlig dag på jobben så seig i forhold.
Jeg skal lytte til stålet, lære og gå videre. Jeg skal trosse tyngdekraften i mange, mange år ennå. Og jeg skal lykkes i å bli litt sterkere for hver dag helt til det ikke lenger er mulig. Og selv da skal jeg bite meg fast til noen sparker rullatoren min ut av døra og slenger meg etter med beskjed om å holde den senile ræva mi på gamlehjemmet.
Hvorfor?
Fordi jeg elsker det. Og fordi trening er en gave til seg selv som fortsetter å gi. Livet ut
|
| Honnr gitt av : Gastång, 06. april 2012, 09:57
|
|
|
8
|
Trening / Strongman / Sv: Norges Sterkeste Mann 2012
|
13. januar 2012, 15:40
|
ja selvfølgelig..hvorfor opplyser du om det åpenbare?
nei jeg tror ikke han kjenner "presset"herfra når han ikke engang er her...merkelige utspill fra deg
jo jeg tror han hadde hatt en god sjanse om han fortsatte der han vant flere øvelser over mariuz...pudzian gikk av året etter var det vell,jeg tror dette kunne vært arilds år,om han hadde fortsatt i samme retning,da haddet det også hjulpet for hvert år han ble eldre.
når man er offentlig person så får man spekulering og kritikk..ikkenoe vits å gjøre dette til noe hellig
Tror tiden for "små" vinnerene i WSM er over. Fremtiden tilhører dinosaruer som Brian Shaw. 200 cm pluss og ditto kg... |
| Honnr gitt av : Carnivore, 15. januar 2012, 12:08
|
|
|
12
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / En hyllest til løfting
|
28. mars 2007, 13:15
|
I smertens rike
En mann kledd i rødt skiller folkehavet i strålende solskinn til øredøvende jubel. Ikke en gang sine egne tordnende hjerteslag hører han der han glir uanstrengt gjennom jubelen på perfekt smurte ski. I ryggen har han femten mann, som har ofret alt for at han skal høste frukten av sitt arbeid. Millionene ruller inn, anerkjennelsen, statusen og evig liv som kjendis.
Fotballen ruller, det gjør også millionene på kontoen til fotballavguden. Til blitzlampenes knitring. Beundrende blikk fra kvinner og andre menn faller som regn over han der han ferdes. Pr- maskinen maler bildet av han som tidens strålende gladiator. Framtiden er sikret. Knekker et bein ruller bare nye millioner inn på kontoen.
I en støvete kjeller står en enslig skikkelse for seg selv med lukkede øyne. Bak dem ruller en film. Stilt visualiser han sitt neste forsøk på å bryte gravitasjonens forening med stål.
Han applaudere seg selv en eneste gang, med et solid klask. Lyden henger i tunge murvegger, i et taust ekko en liten stund, og etterlater en hvit sky av overflødig magnesium. Et skarpt brøl slipper løs over innbitte lepper. Nerver kommer sitrende til liv, vilje blir til handling. Viljen kommandere kjøtt, kjøtt beseirer stål
Ingen jubler for han når rue never krøller seg hardt rundt kaldt stål. Ingen applaus overdøver lyden av blodet som suser i øret når ryggen og stanga bøyer seg rundt kjøtt under tyngdekraftens nådeløse tyranni. Intet bifall møter han når tyngdekraften, stålet og stanga nok en gang lar seg beseire av sinnets kraft.
Som om han bryr seg. Stål er alt. Kraften, viljen og smerten. For alltid. La applausen regne over dem alle. Bare stålet viker.
Nede i en mørk kjeller er det bare vilje som applauderes taust av stålets tause guder.
Intet beundrende kvinneblikk stirrer henført på stålets kriger når han ofrer alt han har på tyngdekraftens alter. Ingen folkemengde vil noensinne vite at i dag løftet en sliten rygg mer enn noensinne før. Ingen mumler i begeistring når to hydrauliske lår presser opp en vekt, som ville knust mindre menn, fordi eieren gikk rett i en mur av smerte, og tvang seg gjennom millimeter for millimeter.
Belønningen ligger i de ørsmå sekundene med lykke som bruser gjennom en mørbanket kropp like etter at vekten er på strake armer, tilbake på bakken eller trygt forankret på toppen av en sår nakke som bøyde seg, men ikke nok til å gi tapt.
Disse bitte små sekundene før tanken melder seg igjen: Hvor mye kan jeg løfte?
Endeløse timer. Ensomme timer i smerte. Tonn på tonn med stål erodere bort svakheten som brenner som en skam.
Såre muskler. Ledd som skriker etter nåden som aldri kommer. Vabler store som druer i hendene. Skrubbsår på leggene. Muskler som brister. Sener blir betente. Blod renner fra nese, fra fingre som får dratt huden bort av serratert stål når grep glipper.
Ingen bryr seg den dagen ryggen gir tapt. Eller kneet ryker. Ingen gråter over en gammal løfter som endelig gir tapt for sine gamle fiender: stål og menneskelig avmakt. Tiden sliter selv fjell og stål til intet. Menneskers bein og kjøtt vitrer bort på i løpet av et lite gufs fra Fader Tid. Ungdommens kraft er kort og flyktig. En nådeløs og dødfødt kamp mot egen ussel skjebne.
Men i hjertet brenner for evig hat mot tyngekraften som binder vekten fast.
Verken tid og skade kan fjerne gløden der inne.
Belønningen? Å vite at du slo deg selv gang på gang. Aldri lot du deg knekke. Aldri gav du opp. Du er med i et taust brorskap av stål. Ingen belønning venter deg i form av offentlig heder eller anerkjennelse. Verden bryr seg lite om dine erobringer i støvet, svette rom. Din bror vil rose deg når det er fortjent, aldri falskt.
Æren er din. Makten i et flyktig streif av tid, men æren for evig. Og vissheten om at du er herre over deg selv. Og en gang bøyde både stål, tyngdekraft og kjøtt seg for viljen din. Det vesle bror, det er er alt du får. For alle timene. For all smerten. For alle skadene. Og alt du forsaket. Prisen er høy, men uten var du intet. Det var verdt det vær eneste gang.
|
| Honnr gitt av : BadBoy, 15. oktober 2011, 23:45
|
|
|
tanken var mere rettet mot de som faktisk utfører intervjuet og skriver artiklene/bladet.
