Det bør være almennt akseptert at et samfunn der mennesker drepes fordi de ikke er perfekte er et dårlig samfunn.
Det er jeg helt enig i, da jeg tolker definisjonen av 'menneske' som ensbetydende med et individ med bevissthet og egeninteresser, samt evne til å oppleve lykke og smerte. Jeg er derimot fullstendig uenig i at det å terminere et svangerskap i første trimester kan sammenliknes med å drepe et menneske i ovennevnte betydning.
Det virker for meg som om folk møter dette 'sorteringssamfunnet' med lite annet enn irrasjonelle, politisk korrekte fordommer. Når ble det egentlig en grusom ting at de barna som fødes, fødes friske? Jeg kan forstå innvendingene hvis man er prinsipiell abortmotstander (derimot forstår jeg ikke alle dem som synes være for fri abort, men likevel hyler om 'sorteringssamfunn' når handicappede fostre aborteres - skal vi bare abortere de friske?), men hva nå om genteknologien om 20-30 år lar oss eliminere slike defekter på f. eks. zygotestadiet, slik at ingen barn lenger fødes med funksjonshemninger? Jeg antar at visse fremdeles vil protestere mot et slikt tiltak, da det "minner om Hitler", "er å leke Gud", osv. - men fremskrittsfiendtlige dogmer til side, hvorfor er det umoralsk å ville gi flest mulig muligheten til et fullverdig liv? Hvor er ofrene?
For øvrig, til den som sa at verden trenger folk med Downs syndrom "fordi de er så søte" (fritt sitert): Ja, mange Downs-pasienter er noen skikkelige gledesspredere, og langt blidere og mer sympatiske enn en stor andel av oss med normalt kromosomantall. Betyr det derimot at jeg ikke hadde unnet dem et liv uten Downs syndrom, uten pleiebehov og med et kognitivt apparat som hadde gitt dem alle de muligheter i livet et normalt menneske har? Nei - jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg får personlig litt avsmak av å betrakte handicappede mennesker som en slags dyrehageraritet som bare er til for å skape 'artige' innslag av variasjon i min hverdag.
avstemning
Emne: Abort (Lest 17847 ganger)
