Hva skjer med Gilberg? Er du/han sluttet med å logge i Fasiten? Trener du/han like målbevisst fremdeles?

Jøss, kan man bli saksøkt for å påstå (eller rettere sagt påpeke) at noen tar 'halvbøy' eller 'trekvartbøy'? Forresten, det er jo egentlig helt på sin plass. I styrke-miljøet er det jo ganske ydmykende/nedverdigende å være kjent for å være den som alltid tar halvbøy...

Nei, jeg synes heller vi skulle saksøke de som skriver knebøy (som er 'IPF copyright') når de i realiteten tar 'halvbøy. Det er jo ingen som skriver at de tar markløft - når de tar mark fra kloss?

Jeg kan ikke skjønne at det er så vanskelig å bare ta knebøyen på IPF-måten, så slipper man alt dette - og i tillegg så 'slipper' man jo å ha så mye vekter på stanga....

(Til opplysning for de mindre oppvakte - jeg er klar over at Roy Holte refererer til noe annet enn (halv)bøy-en til BØS)

At CYC tilsynelatende ”ikke tar i”, men allikevel stadig løfter progressivt tyngre vekter og TUNGE vekter, illustrerer vel den treningsfilosofien som ligger bak de siste års fremganger til landslaget i styrkeløft. Det er vel Dietmar og sikkert mange i hans krets omkring i kretsene, som får ta fortjenesten.

Slik jeg har forstått det, så bygger den filosofien på svært langsiktig tenkning der man tar ’små’ skritt, og samtidig holder litt (alt er relativt) igjen. Sagt på en annen måte: Muligens kunne CYC ha løftet 350kg i mark tidligere han faktisk gjorde – men da hadde han muligens løftet 370kg på et senere tidspunkt enn han nå faktisk gjør (om enn overhodet). Hadde CYC ofte hadde stått og ristet og krummet seg for 70kg siden, så hadde han muligens aldri kommet dit han nå ser ut til å være på vei… Men, det er klart at han før eller siden når en grense der man må ta i litt ;-)

Vi er vel mange som kunne lært litt av denne tilnærmingen til langsiktig trening. Når det er sagt, så tror jeg gevinstene – de langsiktige sådan – ved Dietmar-programmer, er større jo yngre løfteren er, og dermed jo tidligere man begynner. Er man litt ’oppe i årene’ tror jeg ikke man i like stor grad klarer å tilpasse seg mengden som er nødvendig. Samtidig har man jo ’dårligere’ tid ved høyere alder, slik at potensialet for, og tiden til, å opparbeide seg treningstoleranse og dra nytte av denne, er mer begrenset.

Uansett, det er visstnok mer enn en vei til Rom.

END OF THREAD

http://goodlift.info/live/onlineside.html
Alt er her.

Ja, den har scoresheet for den øvelsen og den gruppen som løfter der og nå. Men, hvis man ikke har fått med seg alt, så finner ikke jeg noe om løft fra bøy eller benk... Jaja, jeg får være tålmoodig - det kommer vel før eller senere hehe

Takk for oppdateringer

Dere som kommenterer - det hadde vært kjempefint om dere i kommentarene kan skrive hvilke vekter som ble løftet, og i hvilket forsøk (og ikke bare "1000 sammenlgt").

Jeg har ikke anledning til å se sendingen live, og jeg finner heller ikke et 'score sheet' som oppdateres live, sånn at jeg kan se innom med jevne mellomrom. (Bergan, den linken - den har ikke noe scoresheet, eller?)

Hold oss oppdatert - og informert.

Kan noen oppsummere resultatene fra de to norske så langt. Har problemer med å finne et 'score sheet' for knebøyen.

Fikk med meg at HMB klarte tredje løftet i benkpress på 305kg

Honnør til Gilberg

Nå er det like før det braker løs, og i den anledning synes jeg Gilberg fortjener vår alles støtte og positive tanker – og noen ord på veien.  Loggen til Gilberg må vel være Norges lengste og mest leste “realityserie”. Det er vel bare Hotel Cæsar som har holdt på lengre, og som har en like lojal tilhengerskare.  Om Fasiten har vart i færre år, så inneholder den atskillig flere og mer underholdende episoder – for ikke å snakke om persongalleriet.  Og det er nettopp en realityserie dette er, og ikke bare en treningslogg.  Hvorfor er det så mange som følger med? I tillegg til å være morsom og intelligent, tror jeg Gilberg her er dønn ærlig. Jeg mistenker ikke denne loggen for å være noe annet enn Gilbergs ekte tanker (og treninger).  Jeg tror faktisk Fasiten er et ganske så unikt dokument som gir innblikk i en løfters tankegang omkring trening generelt, og ikke minst en løfters tankeprosesser i forkant og etterkant av enkeltløft og enkelttreninger. Sammen med bi-historiene og bidragene gir dette et unikt tidsbilde av treningsmiljøet omkring styrkeløft styrketrening generelt. Jeg vil også hevde at Fasiten kan studeres som et eksempel på bruk av sosiale medier. Hvem i løfte-Norge har ikke hørt om Gilberg (eller Mexicansk gryte)?

At Fasiten fascinerer skyldes nok mye at Gilberg er prototypen på en hverdagshelt og “underdog”. En som vi mange normale løftere kan identifisere oss med. Gilberg har relativt normale styrkegener (understreker relativt).  Det han derimot har i bøtter og spann er pågangsmot og standhaftighet. Han er en arbeidshest som ene og alene (og med litt hjelp) har oppnådd imponerende resultater.  Gilberg er en fullblods styrkeløfter av natur eller kanskje vi skal si “rase”.  Maken til dedikasjon har jeg aldri sett. Han puster og lever styrkeløft.  Det er derfor vi er så mange som føl(g)er med Gilberg den kommende helga.  Jeg tror vi alle ønsker at perser skal ryke (sånn, nå legger vi litt ekstra press på deg). Det er sånne som Gilberg, som inspirerer mange av oss – og gjerne mer enn eliteløfterne. De har ofte ekstreme gener, og et team som legger til rette. For mange av oss er de “annerledes” – de er landslaget – du er én av oss. Og som de fleste av oss så må du selv gjøre det meste av jobben – og over lang tid. Du gyver på nye programmer med en urokkelig tro – går det ikke denne gang så kommer det jo en ny anledning rundt neste sving.  Du er heller ingen værhane, og standhaftigheten kommer til syne i antidopingholdninger og troen på utstyrsfri løfting. Du er manges “frontmann” i så henseende. Og selv om du er hard i holdningene så tror jeg verken dopere eller utstyrsløftere (uten sammenligning for øvrig) føler at du ikke behandler de som hvemsomhelst andre.

Så du skal vite Gilberg, at vi er mange som er med deg til helga. Og som er vel så spente når du skal løfte i regionmesterskapet som når eliten deltar på VM. Det er nok få som inspirerer løftere i flere grener og på alle nivåer.

Jeg foreslår at så mange som mulig legger inn en  “lykke til” her i Fasiten før kommende stevne.

Gi jernet & lykke til…

- Jeg mener han er et sunt og godt forbilde for mange mennesker. Han viser en sunn profil, sier daglig leder Roger Brabo til VG Nett.


Er det mulig å si noe så korka?  Vet han ikke at Marcus Ruhl faktisk er fast-røyker...

(Ser at sumo-diskusjonen foregår i to tråder - legger derfor inn dette innlegget her også)

De siste ukene har det vært litt stille her på forumet. Det virker som om det er (for) lite å diskutere for tiden. Muligens er vi litt mette av at alle diskusjoner ender opp i utstyrsdebatter. Slike debatter er prinsipielle for de fleste av oss, og utsiktene for noen bred enighet er derfor minimale. Her på forumet blir vi ikke engang ”enige om å være uenige”.

I denne tråden ser det ut som om vi endelig har funnet en ny debatt av den prinsipielle typen: sumomark vs vanlig mark. Igjen ser vi at det ofte er folk som er utenfor styrkeløft som er de mest kritiske, og tilsvarende ser vi at de som er mest innenfor er viser null forståelse for at dette kritikkverdig eller diskutabelt. Personlig så kan jeg ikke forstå at noen kan avvise at det er berettiget å diskutere sumomark. Forresten, at folk engasjerer seg på sportens vegne kan også være en positiv ting…

At markløft kan føre til engasjement er nok ikke tilfeldig. Jeg tror mange har et litt spesielt forhold til markløft. For mange er det kongeøvelsen. Det er noe ur-aktig over markløft – den er så enkel å utføre og å forholde seg til. Og, det kan også virke som om det er den øvelsen som er vanskeligst å trene seg til – og at det mer handler om å få ut en latent og gitt styrke som er i kroppen. I tillegg er det en øvelse hvor rekordene er seiglivede. Det er langt mellom de virkelig store markløftene og markløfterne – og det er noe mektig og magisk ved et tungt markløft.

Om ikke jeg er noen ihuga sumo-motstander, så har jeg nå fra tid til annen undret meg over hvorfor og hvordan sumomark ble til – og ble tillatt. Kanskje noen ”historikere” kan bidra her?

Først: Selvsagt bør alle utøvere benytte de teknikker som er tilgjengelig og som er best mulig tilpasset deres fysiske forutsetninger. Når det er sagt, så har jeg samtidig forståelse for de som synes sumomark er noe ”merkelig”. Og personlig så skulle jeg nok ønske at det aldri ble tillatt. Men, det er sikkert også gode argumenter for at det bør være tillatt. Ikke minst fører det muligens til færre ryggskader, og/eller at de med litt kranglete rygg kan delta (og muligens mener jeg dette veier tyngre enn momentene nedenfor).

Her vil jeg allikevel fremlegge/oppsummere noen momenter i disfavør av sumomark:

1. Forskjellen mellom sumo og vanlig er stor både visuelt og teknisk. Og, forskjellen er nok større, og oppleves nok større, enn hva vi ser i benk (grepsbredde) og knebøy (benstilling/stangplassering). For mange, og spesielt utenforstående så kan det se ut som ulike øvelser – og ikke ulike utførelser av samme øvelse. At de i tillegg til dels legger hovedbelastningen på ulike muskelgrupper understreker jo dette. Uansett, en viss form for eller grad av likhet i øvelsenes utførelse bør etterstrebes. De som er tilskuere – og ikke minst utenforstående - bør jo oppleve at de ser på samme øvelse (dersom det skal være samme øvelse).

2. Noen peker på øvelsenes ”opphav” eller intensjon. At øvelsene i styrkeløft skal teste ulike muskelgrupper – bryst, ben og rygg. I forlengelsen av det kan man jo hevde at sumo bidrar til å unnlate (relativt) lik test av ryggstyrken. Noe av det geniale og gøyale ved de 3 styrkeløftøvelsene er jo at styrker og svakheter ser ut til å utjevne hverandre. Her kan man jo hevde sumo bidrar til at de som er sterke i bøy men svakere i mark, har en mulighet til å overføre denne styrken til mark (via sumo), mens de som er sterke i mark men svakere i bøy ikke har tilsvarende mulighet.

3. Markløftt er nok den øvelsen hvor drakter har gitt minst uttelling. Selvsagt er det individuelt hvor mye man tjener på utstyret også i mark, men man kan jo tenke seg at de som løfter sumo i snitt tjener mer på draktene (siden utførelsen i større grad likner på knebøy). I så fall sniker det seg inn systematisk skjevhet/ulikhet. 

4. Mitt nostalgiske synspunkt er at markløft dreier seg om å dra mest mulig – i den forstand at man ”reiser seg” med vekten. Det vil si at man i avslutningen står ”oppreist”. Slik jeg ser det så bryter sumo med den tanken. Isteden dreier det seg om ”å krype” ned for å få minst mulig løftevei – og man ender opp i en litt merkelig avslutningsposisjon.

Jeg skrev over at jeg undret meg over at sumo ble tillatt. Jeg vil jo anta at det må ha vært noe diskusjon omkring dette når det ble tatt i bruk. Og da synes jeg det er merkelig at ikke de ”styrende” på den tiden søkte å etterstrebe mest mulig lik utførelse. En enkel regel jeg ville trodd ville blitt innført (men som tydeligvis ikke ble det) var påkreve armene måtte være utenfor knærne i utgangsposisjonen. Da hadde styrkeløft vært spart for enda en diskusjon. ;-)

De siste ukene har det vært litt stille her på forumet. Det virker som om det er (for) lite å diskutere for tiden. Muligens er vi litt mette av at alle diskusjoner ender opp i utstyrsdebatter. Slike debatter er prinsipielle for de fleste av oss, og utsiktene for noen bred enighet er derfor minimale. Her på forumet blir vi ikke engang ”enige om å være uenige”.

I denne tråden ser det ut som om vi endelig har funnet en ny debatt av den prinsipielle typen: sumomark vs vanlig mark. Igjen ser vi at det ofte er folk som er utenfor styrkeløft som er de mest kritiske, og tilsvarende ser vi at de som er mest innenfor er viser null forståelse for at dette kritikkverdig eller diskutabelt. Personlig så kan jeg ikke forstå at noen kan avvise at det er berettiget å diskutere sumomark. Forresten, at folk engasjerer seg på sportens vegne kan også være en positiv ting…

At markløft kan føre til engasjement er nok ikke tilfeldig. Jeg tror mange har et litt spesielt forhold til markløft. For mange er det kongeøvelsen. Det er noe ur-aktig over markløft – den er så enkel å utføre og å forholde seg til. Og, det kan også virke som om det er den øvelsen som er vanskeligst å trene seg til – og at det mer handler om å få ut en latent og gitt styrke som er i kroppen. I tillegg er det en øvelse hvor rekordene er seiglivede. Det er langt mellom de virkelig store markløftene og markløfterne – og det er noe mektig og magisk ved et tungt markløft.

Om ikke jeg er noen ihuga sumo-motstander, så har jeg nå fra tid til annen undret meg over hvorfor og hvordan sumomark ble til – og ble tillatt. Kanskje noen ”historikere” kan bidra her?

Først: Selvsagt bør alle utøvere benytte de teknikker som er tilgjengelig og som er best mulig tilpasset deres fysiske forutsetninger. Når det er sagt, så har jeg samtidig forståelse for de som synes sumomark er noe ”merkelig”. Og personlig så skulle jeg nok ønske at det aldri ble tillatt. Men, det er sikkert også gode argumenter for at det bør være tillatt. Ikke minst fører det muligens til færre ryggskader, og/eller at de med litt kranglete rygg kan delta (og muligens mener jeg dette veier tyngre enn momentene nedenfor).

Her vil jeg allikevel fremlegge/oppsummere noen momenter i disfavør av sumomark:

1. Forskjellen mellom sumo og vanlig er stor både visuelt og teknisk. Og, forskjellen er nok større, og oppleves nok større, enn hva vi ser i benk (grepsbredde) og knebøy (benstilling/stangplassering). For mange, og spesielt utenforstående så kan det se ut som ulike øvelser – og ikke ulike utførelser av samme øvelse. At de i tillegg til dels legger hovedbelastningen på ulike muskelgrupper understreker jo dette. Uansett, en viss form for eller grad av likhet i øvelsenes utførelse bør etterstrebes. De som er tilskuere – og ikke minst utenforstående - bør jo oppleve at de ser på samme øvelse (dersom det skal være samme øvelse).

2. Noen peker på øvelsenes ”opphav” eller intensjon. At øvelsene i styrkeløft skal teste ulike muskelgrupper – bryst, ben og rygg. I forlengelsen av det kan man jo hevde at sumo bidrar til å unnlate (relativt) lik test av ryggstyrken. Noe av det geniale og gøyale ved de 3 styrkeløftøvelsene er jo at styrker og svakheter ser ut til å utjevne hverandre. Her kan man jo hevde sumo bidrar til at de som er sterke i bøy men svakere i mark, har en mulighet til å overføre denne styrken til mark (via sumo), mens de som er sterke i mark men svakere i bøy ikke har tilsvarende mulighet.

3. Markløftt er nok den øvelsen hvor drakter har gitt minst uttelling. Selvsagt er det individuelt hvor mye man tjener på utstyret også i mark, men man kan jo tenke seg at de som løfter sumo i snitt tjener mer på draktene (siden utførelsen i større grad likner på knebøy). I så fall sniker det seg inn systematisk skjevhet/ulikhet. 

4. Mitt nostalgiske synspunkt er at markløft dreier seg om å dra mest mulig – i den forstand at man ”reiser seg” med vekten. Det vil si at man i avslutningen står ”oppreist”. Slik jeg ser det så bryter sumo med den tanken. Isteden dreier det seg om ”å krype” ned for å få minst mulig løftevei – og man ender opp i en litt merkelig avslutningsposisjon.

Jeg skrev over at jeg undret meg over at sumo ble tillatt. Jeg vil jo anta at det må ha vært noe diskusjon omkring dette når det ble tatt i bruk. Og da synes jeg det er merkelig at ikke de ”styrende” på den tiden søkte å etterstrebe mest mulig lik utførelse. En enkel regel jeg ville trodd ville blitt innført (men som tydeligvis ikke ble det) var påkreve armene måtte være utenfor knærne i utgangsposisjonen. Da hadde styrkeløft vært spart for enda en diskusjon. ;-)

Heisann
Det er artig å følge med på korrespondansen her på Fasiten.
Tenkte jeg skulle komme med en betraktning, eller muligens er det et generelt spørsmål.... Jeg har lagt merke til at du ofte konstaterer god form ut i fra 'følelsen' du har på relativt lette vekter, enten det er i bøy eller benk... Muligens er dette individuelt, men for mitt vedkommende kan det ofte være misvisende.

Jeg kan for eksempel ha god-følelese på middels vekter uten at det gir utslag på tyngre vekter. Det kan være at jeg har ei særdeles god trening med middels vekter, og at jeg da prøver meg litt på neste trening - men ofte med det resultat at god-følelsen ebber ut med økende vekt. Eller, jeg skal løfte tungt, og kjenner meg super på 'vei opp', men at jeg 'overraskende' ikke har tilsvarende trykk når vekta nærmer seg maks. Og, for å komplisere ytterligere, ofte kan jeg ha en dårlig følelse på lette/middels vekter, men så løsner det når jeg når toppvekt.

Er 'følelsen' på lette/middels vekter noen god indikator på form? (tenker da på maksstyrke på det gitte tidspunkt, eller i nær forestående tid)

Jeg har lignende problem med 400kg i mark. Den sitter dønn fast, og det er akkurat som om jeg ikke helt har troen på at det skal gå...

(Jeg vet ikke om dette er diskutert men...)

Ved endring av vektklasser mener jeg det bør være en slags 'karantene-tid' før rekorder blir registrert. Det trenger ikke være så lang tid, men det kunne f.eks være at status ble gjort opp ett år etter innføring, eller først etter at de store mesterskapene hadde vært arrangert (NM, VM..). På den måten får nye vektklasser tid til å 'etablere' seg, og de 'aller' fleste får en fair sjanse til å sette rekord. 

Jeg synes det blir tull at man skal bokføre 'en haug' med mer eller mindre middelmådige rekorder fra mindre stevner - bare fordi de er først ute... Dette samsvarer ikke med de flestes 'forestilling' om hva som er en rekord. Ellers får vi flere 'kunstige' rekorder - som registreres først og fremst som et resultat av formaliteter (nye regler) og tilfeldige omstendigheter (hvem løfter først), snarere enn hvem som er best...




 

Ser at noen skriver at benkpress ikke er viktig for spyd - og at Thorkildsen sannsynligvis ikke trener så mye benk. Da kan jeg fortelle at jeg nylig så et intervju med treneren (husker ikke hvilken avis... eller magasin...) der han fortalte at for Thorkildsen (med sin teknikk) var benkpress kanskje den viktigste styrkeøvelsen, og at han trente den mye og spesifikt.

Ellers vil jeg hive meg på knebøy-diskusjonen og hevde at det ikke er så viktig med 'abnormal' styrke i knebøy for å kaste spyd. Sånne tall om at trykket på det ene beinet blir x-antall tonn etc er noe 'kunstige'. Hvis du jogger vil du også utsette hvert bein for en viss ganger-kroppsvekt (mulig bare dobbel) uten at det betyr at joggere tar to ganger kroppsvekta i knebøy - eller at de hadde blitt bedre til å jogge dersom de trente masse knebøy.... Med andre ord, selv om mani en bevegelse belaster beinet for et viss antall ganger kroppsvekt, så er ikke det ensbetydende med at mer knebøy er resepten for å bli bedre.

Slik jeg ser det så må Thorkildsen 'bare' ha benstyrke nok til å 'ta imot' og 'stive av' slik at kraft blir overført til rotasjon i hofte etc. Han skal ikke 'sparke fra' eller 'skyve' med beinet - men bare 'stive av'...