for blystan

Visning av honn�rposter for blystan
Sider: 1

1	Bilder / Bilder av Medlemmene / Litt om min bakgrunn	29. november 2013, 18:14
Det hele starten en vårdag i april i 86. Jeg tittet ut og lagde vistnok et helvettes bråk. Noe man kan si at jeg ikke har fortsatt med resten av livet. Min psykiske bakgrunn: Jeg har aldri vært sterk psykisk. Jeg er mer den stille og forsiktige typen. Som er veldig glad i fakta og oppfattes veldig lett som en Nerd grunnet min evne til å suge til meg fagstoff og unødvendig info. Jeg har som tidligere sagt også alltid vært veldig slank. Disse tingene til sammen gjorde at jeg slet med å knytte bånd med dem andre elevene på skolen. Det første også til at i 3-4 klasse så begynte de andre elevene å erte meg. Spes på grunn av utseende med at jeg var så slank. Dette igjen utviklet seg til mobbing og ble værre og værre utover. Først når jeg kom til 2 klasse på vgs så ble dette en del bedre. Da jeg flytta vekk og begynte på en linje som kun "nerdene" kommer inn på. Dette er selvfølgelig noe som har plaget meg mye og gitt meg selv et veldig dårlig syn på meg selv. Jeg sliter fremdeles mye med dette, men noen av plagene har blitt litt bedre etter at jeg begynte å trene tung styrke, men mye er der fremdeles. Dette er noe jeg kommer til å jobbe imot og håper at jeg en dag kan se tilbake på som en del av livet mitt som bare har gjort meg sterkere. Min Fysiske bakgrunn: Jeg kommer fra en familie som alltid har vært veldig interessert i idrett. Og spesielt vinter idrett. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne å gå på ski omtrent før jeg klarte å gå. Jeg ble bokstavelig talt født med ski på beina. Allerede som 4 åring så fikk jeg disp til å begynne å gå renn i 6 års klassa. Og det tok ikke lange tiden før jeg ble god. Men etterhvert som jeg ble eldre, og distansene man gikk på konkurranser begynte å øke, så kom konkurrentene bare nærmere og nærmere. Og når vi økte til 2 km så begynte jeg å falle bakut. Og når det økte til 3 km så hadde jeg ikke sjangs lenger. Noe som fikk meg til å pushe meg selv hardere og hardere. Jeg begynte å overbelaste muskler og ledd. Og til slutt så gikk det galt. Begge skuldrene mine sa at nå holder det og alt av musklatur bestemte seg for at nå blir vi til en kuleløype. Min langrens kariære var over. Fysio osv klarte ikke å få det bra igjen. Jeg prøvde mye etter det. Jeg prøvde fotball. Og da dro jeg på meg slatters. Og måtte gi meg med det. Jeg prøvde meg på friidrett. Noe jeg egentlig ikke vet hvorfor jeg gav meg med. Så fikk vi øynene opp for hundekjøring med slede. Og her så var det ren styrke og utholdenhet i beina som hadde noe å si. Pluss overkropps styrke for å styre sleden. Her kunne jeg satse. Og det gjorde jeg. Det endte med 2 tredje plasser i NM og en 17 plass i EM da jeg var så heldig å få lov til å stille for Landslaget i junior klassen. Men dette var noe jeg gikk lei. Og jeg gikk over til roing. Noe som jeg virkelig elsket. Dette trente jeg masse og kom i mitt livs beste form. Men nok en gang. Jeg klarte ikke å hevde meg på normal distanse 2000m. Jeg lå langt bak og min beste prestasjon ble kun en 9.ende plass i NM. På 750 meter gjorde jeg det bedre og var nest best. Og på 350 meter så var jeg uslåelig. Men så kom studiene. Treninga dabbet av. Og endte opp med å kuttes helt ut. Egentlig uten grunn. I 2009 fikk jeg endelig innvilga operasjon av det ene kneet mitt. Og dette var godt. Endelig kunne sitte på kne igjen uten enorme smerter. Og når dette var ferdig grodd begynte jeg lett å trene litt styrke. Gikk litt opp i vekt og følte meg litt bedre. Men dette dabbet av igjen. Jeg orket ikke. Jeg ble mer og mer sliten. Jeg måtte bare gi meg. I oktober 2010 merket jeg at noe virkelig var galt. Og dro på legevakta. Dette var en tirsdag. På onsdag var jeg innlagt, og på fredag var jeg operert. Jeg hadde fått kreft. (Det står ikke noe om dette i den psykiske delen, da dette ikke plaget meg, men var tungt for dem rundt meg) Og i desember så var det på cellegift. Jeg hadde heldigvis fått en mild type testikkel kreft og trengte bare en kur. Jeg reiste inn og tenkte at 6 dager med dette. Og jeg er ferdig. Så lett ble det ikke. En enkel kur var ikke lett. Jeg ble helt slått ut. Kroppen fikk faktisk gift. Og ble nedbrutt. Jeg klarte nesten ikke å løfte et drikkeglass (3dl) Jeg var likblek. Håret bare datt av kroppen. Jeg ble autoimun. Jeg hadde STORE poser under øynene. Jeg så døende ut for andre rundt meg. Det ble et par tunge måneder etter dette. Og livet mitt har ikke vært det samme siden. Kroppen min begynner nå å oppføre seg nesten helt normalt igjen, men enkelte ting er ikke 100% igjen ennå. Sånn som imunforsvar. Og korttids hukommelsen. Men mitt mål er klart. Jeg skal bygge det jeg selv ser på som den perfekte kroppen. Og stille i Athletic Fitness. Jeg ønsker å vise at å få kreft i ung alder ikke er noen grunn til å gi opp. At man kommer seg igjen. At man kan vinne over sykdommen og gjøre det man ønsker med livet sitt etterpå. Jeg skal også slå mobberne. Vise dem at jeg også kan være stor og sterk. At jeg er er bedre enn dem. At jeg får til det dem ikke ønsker. Disse tingene er mine største motivatorer. Pluss at jeg har et enorm konkurranse instinkt. Jeg bare må være best. Vedlegg: bilde av ryggen uten posing fra ca juni
Honn�r gitt av : Qvasi, 30. november 2013, 22:36