Siden desember har jeg hatt en tøff periode i livet mitt på grunn av ei jente som jeg var sammen med i nesten 3 år, dette har desverre gått veldig ut over kosthold og trening, og det vil ingen ende ta.
Det begynte med at vi hadde vært sammen i ca 2 1/2 år. Vi hadde en relativt fin jul sammen, og i julegave til henne spanderte jeg flybillett på henne ned til Oslo. Hun hadde så veldig lyst å møte bestevenninnen hennes som bor der, så tenkte det ville være en fin gave til henne.
Ca en uke etter hun var ankommet Oslo ble hun veldig rar. Hun var ikke lenger like glad over at jeg ringte henne, og hun ble veldig fjern. Etterhvert sendte hun SMS`er i 01-02 tiden om natten om at hun ble å legge seg, selv om hun var på fest. Hun var også tydelig på at jeg ikke måtte ringe å vekke henne etter at hun hadde lagt seg, noe som aldri har vært noe problem tidligere. Hun hadde i tillegg så lyst å være der lengre, så jeg brukte til og med penger på å forlenge oppholdet hennes, samt sende henne mer lommepenger, og hva tror dere den tiden ble brukt på?
Noen dager etter at hun kom tilbake gjorde hun det slutt med meg. Jeg valgte å konfrontere henne med oppførselen henne, og klarte omsider å "knekke" henne. Joda, hun hadde vært utro. Verden min raste selvfølgelig sammen, og etter å ha kjeftet henne huden full bestemte vi oss for å være venner.
Men det stopper ikke her. Dette vennskapet er ikke som normale vennskap. Hun tilbyr venner med frynsegoder, noe jeg har vært dum nok til å akseptere ettersom jeg har store følelser for henne. Samtidig sier hun ting som at "kanskje ting ordner seg mellom oss", "jeg trenger tid til å se hvordan ting går", "nå føler jeg at alt går bedre" osv. Dette gir meg motivasjon til å fortsette, men samtidig vet jeg at hun flørter og viser seg på webcamera til gutter hun har lagt til MSN sin. Det plager henne heller ikke at noen av disse har dame eller rett og slett kun er ute etter å se henne naken/ha sex med henne. Det kan rett og slett bare virke som hun liker oppmerksomheten samtidig som jeg gir henne tryggheten hun vil ha.
Dette er rett og slett en bedriten situasjon å være i. Jeg vil at ting skal fungere, men dette tærer på kropp og sjel.
En av grunnene til at jeg vil ting skal fungere er fordi jeg er så glad i henne og familien hennes, spesielt foreldrene og tantungene hennes. Jeg jobber natt, så jobben er veldig usosial, og ettersom det er turnus har jeg mye fri når jeg først har fri.
Har noen vært i samme felle?
