Så er den over oss igjen, denne høytiden vi liker å kalle jul. Jesus ble visstnok født på en av disse dagene, og vi feirer dette med å overøse hverandre med gaver. En rekke gaver vi helst putter ned i nærmeste skuff og kaster neste gang vi flytter. ”Hvem fikk jeg denne av ? ” Barna får så mange gaver at de overhodet ikke klarer å ta det inn over seg – etter den 17. gaven er det eneste spennende å se hvor raskt man kan få av papiret av neste pakke. Hva som befinner seg inni er sikkert noe de har fra før av uansett. Alt blir en stor smørje av sjokolade, penger, nye kjelke og et par mobiltelefoner.
Om det ikke er nok, så velter vi i oss alt vi måtte finne av mat denne tiden – helst så feit mat som mulig. Hvor mange har ikke opplevd sin egen far ligge å velte seg på stuegulvet etter julemiddagen ? Han bare må få lov å komme seg en liten halvtime før gavene skal deles ut – og barna sitter som tente lys mens far lider sin årlige halvtime. Og innen far har kommet helt til seg selv, ja da er det kaker på bordet, og marsipan, ribberester og enda mer øl og akevitt. Innen far kommer seg i seng den kvelden har han helt glemt hva han fikk av hvem, mageskinnet hans minner mest om en nyspendt bongotromme – og den umiskjennelige lukten av ”far har vært på toalettet i dag tidlig” sprer seg neste morgen. Og når denne lukten er nogenlunde fordøyd, så står maten igjen på bordet – i uhorvelige mengder. Mor har nå så store blå ringer under øynene at man lurer på om øyenskyggen er smurt på på feil sted. Håret er småspettet med ribbefett, og forkleet er en historie for seg selv. Og slik går det, inntil 3. dag jul hvor man heldigvis kan dra på jobb igjen – for å slappe av litt ekstra. Og da er det bare en dag som gjenstår – dagen da man skal spise minst en kalkun, og det en stor en. Men hvem husker Jesus oppe i alt dette ? Eller på alle de som man faktisk burde ha ofret en tanke ? Hvor er egentlig medmenneskeligheten oppe i alt dette ?
Men alt dette skjer jo etter måneder med forberedelser. Jula starter nå tidlig i oktober, aller helst enda tidligere, med nisser og julemusikk i enhver butikk. Men hvor har det blitt av han vi egentlig skal minne da ? Og hva han stod for og forkynte ? Når oktober omsider er forbi starter november hvor intensiteten øker ytterligere – minner om et godt gammeldags HST program. Hjernen blir massert hardere og hardere for hver dag som går, dette skal inn ! Når desember kommer går vi på autopilot, gjør hva butikkene mener vi skal gjøre, og julelønnen vi fikk 5 dager før normalt er brukt opp på de 5 dagene. Så kommer artige januar .... Eneste man hører er summingen ”jeg brukte såååå mye penger i år altså. Ingenting igjen. Jeg er sikkert blakk til feriepengene kommer !”.
Ja; jeg innrømmer det – jeg HATER jula. Jula er blåst opp til å bli et eneste stort butikksirkus hvis eneste mål er å overgå fjoråret. Forventningene er enorme fra alle kanter, og det å faktisk kose seg er ikke noe man tar seg tid til lenger. Eller rettere sagt, man har ikke lenger tid til å nyte. Av og til skulle jeg ønske jeg var født for 150 år siden, hvor man faktisk kunne nyte noe man gjorde kun på den dagen, hvor appelsin var luksus og man kunne kose seg på en kald utedass for så å løpe inn igjen i finstua som var varmet opp kun for anledningen. En dag hvor mor og far var venner og blide, ikke stresset og oppjaget mens de bjeffer på alt og alle.
Min oppfordring i år er å droppe alt som heter pressanger, og heller gi 100,- til et veldedig formål. Ingen får pressanger av meg – og jeg forventer heller ikke noe av noen. I tillegg til de 100 kronene kan man gi bort det ens nærmeste får minst av i hverdagen – oppmerksomhet. Det er utrolig mye mer verdsatt enn enda en lysestake jeg ikke har brukt for. Hva med å faktisk ta seg tiden til å skrive det julekortet ? Tid er det beste man kan gi bort, det viser virkelig at det ligger noe bak. Men hvem vet, om et par tre år kan vi sikkert betale noen for å skrive julekortene våre også.
God jul alle sammen !
