Noen tanker om religion og integrering:
Det kan være hensiktsmessig å først ta en titt på fortiden for å bedre forstå nåtiden og spekulere i fremtiden, ikke minst for å hente verdifull lærdom av andres feilgrep.
Under ”den nye imperialismen” ble Afrika delt mellom de europeiske stormaktene. Det forholdet som utviklet seg mellom europeiske stormakter og koloniserte områder, resulterte under det økonomiske boomet etter 2. verdenskrig i en massiv innvandring for å forsyne industrien med arbeidskraft. Disse arbeiderne ble behandlet kritikkverdig over hele Europa. I Frankrike var assimilering stikkordet, Vest-Tyskland hadde ingen planer for integrering og også i Storbritannia var integreringen svært tilfeldig. Hovedårsaken var ofte at immigrantene kun ble sett på som ”gjestearbeidere”, altså arbeidere som gjorde jobben de var ansatt til å gjøre, for så å dra tilbake til hjemlandet. Problemene oppstod når immigrantene valgte å bli. Det er klart at assimilering eller mangel på integrering skaper problemer for menneskene det gjelder. En total forandring av levesett, tro og kultur er en formidabel oppgave, spesielt mot ens vilje. Å bli ignorert, sett ned på og isolert fra samfunnet er heller ingen ønskelig situasjon å bli satt i.
Konflikter blir i overnevnte situasjoner uunngåelige, og selv om mange land nå fokuserer på immigrantintegrering, står skepsis og fordommer i mange tilfeller sterkt også den dag i dag. I dagens Tyskland får ikke engang fjerdegenerasjonsinnvandrere statsborgerskap, de blir heller ikke sett på som tyskere. I Frankrike er den offentlige skolens forbud mot religiøse symboler et godt eksempel på assimilering og nulltoleransen ovenfor religionsutøvelse.
Det er etter mitt syn slettes ikke rart at mange innvandrere havner på kant med loven.
Religion har også en tendens til å forsterkes når man lider sosial og økonomisk nød. I mange asiatiske land har man sett en voldsom bedring i økonomien (De asiatiske tigrene feks), og også stor grad av sekularisering av samfunnet. I muslimske land har man sett en annen utvikling: Økonomisk stagnasjon, sosial nød, patriarkalske og totalitære styreformer. "Islam er løsningen" har for mange blitt slagordet. Man søker tilflukt fra en vanskelig tilværelse (på alle måter) i religion. Dette resulterer i større grad av fundamentalisme, i stedet for sekularisme, som har vært trenden i de fleste verdensdeler de siste 50-100 årene. I tillegg ser man styresmakter som ofte finner en fiende utenfor landets grenser for å dempe urolighetene innad. Dette fører til en fellesskapsfølelse i kampen for islam. Når fremmedfrykten i vesten har inntatt et så dramatisk omfang er det heller ikke noe problem å finne fiender.
Man står foran en formidabel utfordring i vesten for å integrere disse menneskene, og for å fremme forståelse for fremmede kulturer og trosretninger. Hvis man tar Parisopptøyene som eksempel; Hva var felles for ungdommene som gjorde opprør? Alle var fra lavere sosiale klasser med dårlige fremtidsutsikter. Høy arbeidsledighet, sosial og økonomisk ruin. Det gjelder å iverksette tiltak for å hindre at opptøyene sprer seg til andre europeiske byer.
"Hardt mot hardt" fungerte dårlig i Frankrike...
