En liten ting her Nann-Rosita og alle andre som helst vil ha livet av folk eller tukle med kroppen deres, stenge dem inne for godt, osv.
Justimord. Det skjer, og hva da. Hvordan ville du Nann deg etter å ha tatt bort fritheten, verdigheten og seksualdriften til et menneske for så å oppdage mange år etter at heisann, jeg tok vist feil.
Verden er mer kompleks enn hva enkelte av dere ser ut til å tro. I Norge har vi et rettsprinsipp der målet er føre den dømte tilbake til samfunnet, og ideelt sett skal man vere skyldig forbi en hver rimlig tvil for å dømmes. Desverre fungere det ikke alltid, og da lider en uskyldig stakkar. Det er like ille som om offeret blir ramma, og begge deler bør unngås.
En annen ting: Vil dere virklig leve i et samfunn uten tilgivelse, nåde og rehabilitering?
Både Nann og Mystique er glad i å ta fra ekstreme tilfeller: drap, voldtekt og pedofili. En pedofil er en syk person, og skal ikke straffes ideelt sett, men de bør heller ikke gå løs uten at man er sikker på de ikke utøver sin legning. Men så lenge en pedofil ikke utøver så kan man heller ikke straffe. Det er ikke straffbart å ha psykiske diagnoser. Hva skal man gjøre? Ikke vet jeg, men det involverer nok tvungen psykiatrisk behandling av et eller annet slag. Det er uansett et faktum at de fleste kriminelle i landet her ikke dreper, voldtar eller misbruker barn. Langt de fleste kriminelle er ungdom som har havna på skråplanet, folk som stjeler, bryter seg inn, rapper biler, driver hærverk, smugling, salg av narkotika. Og disse burde man både kunne rehabilitere og tilgir i mine øyne.
Hvordan dette skal gjøres er jo et åpent spørsmål. terapi, skolegang, fysisk arbeid og god disiplin er virkemiddel jeg ser for meg. Formålet må vere å gi dem tilbake selvfølese, tilhør til samfunnet, mål med livet og redskapene til å skape et liv.
Siden de fleste drap, voldtekter og sånne ting skjer i rus/affekt tviler jeg på straffelengden i seg selv virker avskrekkende i seg selv. Du tenker neppe på det når du klikker i fylla, narkorus, psykose osv. lengden på straffen er uansett et stridstema: For meg bunner det i to alternativ: skal de tilbake til samfunnet eller ikke. Om en straff er 14 eller 21 år er likegyldig vist personen ikke er klar for å vende tilbake når han slipper ut. Ergo bør straffen enten vare evig, eller så bør debatten dreie seg på hvordan man rehabilitere folk.
Det finnes ikke en gyldig sannhet for hva man bør gjøre, siden enhver sak og person er unik.
De eksemplene dere kommer med dekker noen få element av begrepet straff og forbrytelse. Å bruke argument som at en barnevoldteksforbryter slipper fri for å argumentere for hardere straffer er effektivt for å score poeng og få løs følelsene i folket. Selvsagt ville enhver reagert med sinne og fortvilelse vist deres barn ble rammet, men det er nettopp derfor vi har et rettsvesen. For å sikre at vi ikke handler i blindt sinne, men gir alle en rettferdig rettsak. Holmgang og blodfeider har vi gått bort i fra: i dag handler demokratiet for å sette grensene, og så utøver rettsvesenet justisen på våre vegner. Er man uenig i dette bør man jobbe politisk for å finne en bedre løsning.
Og skal man komme fra til en bedre løsning bør man også ha en debatt som er mer saklig enn å bruke argument enn at fengesel er for koslig, trekke fram ekstreme tilfeller og argumentere for at barn bør få livstid.
