Ok, på tide å blåse ut litt damp. Jeg hater norsk radio. Har ikke hørt frivillig på radio på mange år, og hadde det egentlig fin i den ordningen. Men så skjedde det noen endringer på jobbe, nemlig nytt lokale. Før det hadde eg heimekontor og deretter kontor med skyvedør ut til de andre i firmaet.
Som hører på radio. Og nå hører jeg også på radio. Og konklusjonen etter fire mnd er: Gud bevare meg vel hvor mye drittmusikk som går på radio!
Hva faen skjer egentlig med musikken? Det er vår generasjon og opp som har makta, pengen og råderetten over det meste, og likevel ser det da vitterlig ut som eteren er bestemt av pubertale drittunger på jakt etter det next big thing.
Når man ser på videoer med Britney, Paris, Christina og andre av dagens popdamer er det to ting som raskt slår enn: Heisan, porno på fjernsynet. Men musikken har blitt dårligere. Det mangler bare en dildo og en tysker med bart så har vi det som passerte som porr for 20 år siden.
Det finnes bare to typer mennesker som kan finne glede i Paris Hilton sine musikalske forsøk på å rævpule verden for et par kroner til: Den ene er unge jenter som desperat vil være som Paris. Den andre er unge gutter som desperat vil ligge med henne. Men det skal hun ha, det er et talent i seg selv å få folk til å cashe ut dollars i brutalt tempo for bare en ting, og en ting alene: Hennes evne til å være kjendis. Hun er så kjent for å være kjent at folk betaler henne for å møte på fester, for å spille i filmer og for å synge. Og tusen andre ting.
Jeg sier ikke at ting var bedre før: Samantha Fow, Sabrina, New Kids on the Block og mange, mange andre onaniobjekt for tweens, teens og ungdom har alltid, og vil alltid finnes.
Men må vi så til de grader tortureres som i dag?
Musikk skal være lidenskap, glede, brutalt psykende, symfonisk vakkert og engasjerende. Og mange andre ting. Men ikke likegyldig, tanketomt og torturerende dårlig.
Det verste er at det finnes så ufattelig mye digg musikk der ute. Og nei, jeg er ikke en snever satan som hater pop, og kun skal ha metall. Jeg liker hele forbanna spekteret. I starten likte jeg stort sett rock, og jo hardere jo bedre. Men etter hvert som nye former for musikk banka på lære jeg å like stadig mer.
Waylon Jennings, Kris Kristoffersen, Willy Nelson og spesielt Johnny Cash lærte en tidliger countryhater å sette pris på outlawcountry, både hver for seg og sammen.
Motorhead og White Stripes fikk en mann som var glad i symfonisk musikk ala Vangelis til å innse at alt man trenger for å lage en massiv vegg av lyd er et par tre stykker som gir alt de har og litt til.
Leonard Cohen lærte meg at man kan si mye selv om man er lavmælt. Og senere lærte Jeff Buckley meg at man kan alltid gjøre ting bedre enn originalen, så lenge man har sjel og egenart.
Før han ble riv ruskende gal viste Brian Wilson at 3 minutter pop kunne skrives inn i evigheten så lenge det ble gjort smart og med både hjerte og sjel til stedes.
Satiricon traff meg med et smell i 1996 og fikk meg til å innse av vilt brutalt musikk kan være utrolig vakkert, om man bare lytter.
Screaming Jay hawkins og The Blues brothers fikk meg til like blues, og senere kom flere til.
Og lista fortsetter. Jeg kunne ramset opp singersongerwriter Robert Wyatts ufattelig rare lavmælte musikk, feks sangen Goccia med Cristina Dona, Det rare kollektivet Current 93 som driver med goth et sted lang til venstre for selveste Nick Cave.
Jeg liker kjærligheten Bach streber etter å beskrive til sin Guddommelige inspirator gjennom mektige orgelpiper, men jeg synes også Kurt Cobain, Faith No More og Alice in Chains er kanonbra.
Beethovens femte og niende symfoni er mektig, lidenskaplig og stormende vakkert. Men man trenger ikke det vær dag. Av og til trenger man heller Kate Bushs rare univers.
Blir gammal
Jeg hører ikke like ofte på musikk som før av mange grunner. Enten man vil det eller ei vokser man opp. Og en dag er bilen og trening hovedkanaler for musikk. Derfor elsker jeg lange bilturer på egen hånd. Heldigvis har jeg både jobb som krever en del kjøreturer, og bor i et fylke der det som oftest går et par timer når man først skal et sted.
Da laster jeg opp bilen med masse digg: Jimi Hendrix; Janis Joplin og alle andre døde rockere fra 60-70 tallet, Bruce Springsteen, Tom Petty og resten av gjengen fra åttitallet. Grungen på nittitallet og gammal pop hører med. Litt country, men ikke for mye. Og selvsagt knask som Meatloaf, Pink Floyd, Fleetwood Mac, men helst fra gamle dager, og dugelig med metall fra den tida da menn gikk med trikot og hadde langt hår. Og helst litt sterkere lut også. Dimmu Borgir, Satyricon og deres svartsynte venner.
Og selvsagt dukker det støtt og stadig opp nye og positive venner i ny musikk også. Av positive ting i den senere tid står System of A Down og Wolftmother knallstøtt. Sistnevnte får meg alltid til å tenke på hardrockens barndom med Sabbath, Zeppelin, Hendrix, Thin Lizzy og en hel masse annet knask, samtidig som det låter nytt og frisk. Og det gir håp om at det beste ikke er over.
Men etter hvert som man blir eldre og mer blasert må man bittert innse at livet ikke alltid gir det samme kick som før.
For det var det musikk var for meg før. Et realt kick. Enkelte sanger, grupper og møter står som spikra fast i skallen til evig tid.
Mitt aller første møte med musikk som har satt spor etter seg var når jeg var ni år gammal. Jeg Søsteren min var fire år yngre og siden jeg ikke ble ansett som barnepassmateriale den gang hadde vi barnepike. En helg hun var borte fant jeg en kassett. På den sto det The Wall, Pink Floyd. Nysgjerrig som jeg var satt jeg den på, og verden ble aldri den samme. Jeg sleit ut kassetten, og har senere kjøpt den både på kassett, LP, CD, video og dvd. Og sikkert i enda et format om det kommer.
Det året jeg var tolv kjøpte jeg min første LP. Merklig nok var det Thriller med Michel Jackson, som kjent var han stor i 1983 og utover. Selv om jeg likte plata ble det min siste Michaelplate.
Den første kassetten jeg kjøpte var AC/DC med fly on the wall, når jeg var tretten.
Det høres sikkert fjernt ut for folk av i dag, men jeg hadde faktisk ikke eget anlegg før det. Ikke var det anlegg heller, det var en liten mono kassettspiller, anlegget kom først året etter når jeg ble konfirmert.
Selv på den lille kassettspilleren med monolyd hørtes det fett ut. Kommer aldri til å glemme følelsen av å ligge på senga si med all verdens ungdom og opprør boblene inne i seg mens tittellåten Fly on the wall ble vest ut av en rå vokalist. Det var ikke bare musikken, men gleden over å ha musikken i min makt: Til å høre når jeg ville. Ikke noe selvfølge i en verden uten MTV, og med bare NRK. Og stereoanlegg til foreldre i stua, der alt annet enn Elvis var støy.
I rask rekkefølge ble min musikalske verden utvidet til Iron Maide, Kiss, Black Sabbath og mye annet knask.
Året etter kom stereoanlegget i hus. I mangel på noe bedre å spille på platespilleren lånte jeg Beethovens samlede verker hos stefaren min og spilte. Og oppdaga til min store forbauselse at jeg likte symfoniene hans. Selv om jeg aldri tilsto det.
Musikk er minner, og jeg har tusenvis av dem. Feks å sitte med en kompis og høre på Gillan and Glover fra Deep Purple sitt soloalbumet ”Accidently on Purpose” . Det kom i 1988, og var fast inventar på alle fester vi var på det året. Litt over et år senere tok han livet av seg, men hver gang jeg hører en sang fra den plata seg jeg for meg en 19 år gammal gutt med langt hår, livet foran seg og en rå latter når han fortalte om planene for akkurat den kvelden.
I 1986 hadde jeg en narkoman kompis som var flytta til Gloppen for å komme unna narkomiljøet i Moss. Tror ikke det gikk så bra, rykter sa noen år senere at han overdosa. Jeg vet ikke, møtte han aldri igjen. Men i ti mnd fant vi et fellesskap på en liten plass der vi var outsidere på hver vår måte. Og Viktigst av alt for han var å overbevise meg om at Bob Marley var den eneste man trengte av musikk. Den kjøpte jeg aldri, men jeg digger Bob Marley ennå. Og når jeg hører han smiler en 16 år gammal tynn gutt med strikkelue full av Bob Marley-buttons et sted bak i hodet mitt.
Samme året dansa og klinte jeg for første gang med ei jente. Åstedet var en kino på Sandane, som alternerte som disko en gang i måneden eller så. Jeg hadde stirra hemingsløst på henne i skjul en god uke eller to, men siden jeg var sjenert hadde jeg ikke fått tommelen ut av ræva lenge nok til å gjøre noe med det.
Men jeg hadde nok ikke vært diskré nok med stirringa. I det første tonene av ”Purple Rain” dura ut i lokalet gjennom to feite Jamo 500 wattere gled en liten jentehånd inn i min og dro meg ut på gulvet. Vist jeg lukker øyene til den sangen er jeg igjen 16 år og stavrer nølende over et slitt tregulv, mens et dårlig lysanlegg blinker i rød og grønt vekselvis. Ingenting avdet betyr noe i forhold til minnet om å være på høyden av puberteten, med en den søteste blondingene i verden i armene sine. Jeg kan ennå huske den lille knekken i hoftene jeg anla for at hun ikke skulle merke hvor påvirket jeg var av parfymen hennes, som luktet sitronaktig, varmen fra kroppen hennes og pusten hennes ved siden av øret mitt. Alt dette ligger i den sangen for meg og venter på neste gang jeg hører den.
Jomfrudommen min mistet jeg senere, til en annen jente. Vi hadde vært i lag seks måneder, og ennå ikke dristet oss utpå. Men en kveld etter en fest satt jeg på The Doors. This is the end, sang Jim Morrison, men der tok han feil. For det var starten. Hun hadde verdens mest enorme hår: Kobberrødt, langt hår som alltid havna i fjeset mitt når vi sov. Hun hadde masse fregner og en søt oppstoppernese. I dag er hun småbarnsmor i en annen kommune, men i hodet mitt er hun alltid ung og bustete på håret.
Metallica får meg alltid til å tenke på den siste ferieturen jeg noensinne tok med familien. 2 dager i bil til Nord-Sverige, med to grinete yngre søsken. Takk Gud for walkman, Metallica og Twisted Sister. Den sommeren knakk jeg også tre ribbebein to dager etter at vi kom frem. Så ferien ble to dager med bading, og tolv dager med tv i leiligheten. Og to vonde dager i bil hjem. Men jeg fikk med meg et par feite album i gevinst.
Frank Sinatra får meg til å tenke på en litt rar sommer der jeg og en kompis gikk arbeidsledig i fem-seks måneder. Av en eller annen grunn brukte vi se video til tidlig morgen, så reiste vi ut for å se på morgentryna til folk som skulle på jobb. Vi cruisa rundt en times tid hver morgen og hørte på Frank Sinatra; sex Pistols og Iron Maiden.
Nick Cave frå meg alltid til å bli trist. Ikke bare fordi det er trist musikk, men fordi jeg oppdaga han i 1990. Det var slutt med min første store kjælighet etter to år, og jeg brukte Nick Cave som det viktigste bedøvelsesmiddelet.
Noen år senere, i 1996 var jeg i ferd med å plukke opp bitene av livet mitt. Året før hadde jeg blitt utsatt for massiv utroskap fra min daværende, jeg hadde blitt uvenner med min beste venn og livet var generelt kjipt. Det prøvde jeg å kurere med massive doser Suedes plater Dog man star og coming up, alternert med danske Saturnus som dyster og seigt proklamerte Paradise belongs to you. Uten at jeg trodde dem da.
Lista går videre i det uendelige. Det finnes tusenvis av gode artister, og titusenvis av geniale sanger. Antagelig nok til å ikke måtte spille den samme sangen om igjen så veldig ofte det første året.
Så hvorfor i helevete spiller dere stort sett dritt på radioen?
jeg vil høre Bob, Dylan, The Who, Led Zeppelin, Black Sabbath, Ozzy, Seigmenn, Aerosmith, ZZ Top, The Byrds, Elvis, Van Halen, Megadetath, Bryan Adams fra før han gikk ballads, Turboneger, Black Debatth, The Rex, The Sword, The Streets, Steppenwolf, Soundgarden, Slade, Simon and Garfunkle, Beatles, Kinks, Skunk Anansie, Sliverstein, Sex Pistols, Sepultura, Rammstein, Red Hot Chilli peppers av gammalt kaliber, Queen, Radioheada, og Raga, CC Cowboys og Dum Dum Boys, Jokke, Biosphere, Boyd Rice, Cat Stevens, The Cure, Cradle of filth, Judas Priest, Saxon, Manowar, David Bowie, Neil Young, Eagles, Euroboy, Frank Zappa, Gary Moore, Genesis fra før Phil Collins begynte å synge, Talking Heads, Gwar, Hawkwind, Gary Moore, Him, Jefferson Airplane, The Mamas and the papas; Kyuss, Marlin Manson, Mike Oldfield, Mike Patton, Nazareth, Oasis, Blur og mye annet. Men ikke Paris og hennes venniner >
