En morder på brystet
Av Jan Arild Snoen | 31. August, 2006
Che Guevara var en blodtørstig massemorder, men pen var han. Castro er bare stygg, så estetikk kan ikke forklare venstresidens fortsatte støtte til militærdiktaturet på Kuba.
Artikkelen er trykket i Memo nr. 20
Jeg har alltid lurt litt når jeg møter folk på gata med Che-T-skjorte. Jeg mener, du treffer ikke mange som synes det er kult å gå rundt som en levende reklame for Stalin eller Hitler. Che Guevaras forbrytelser var riktignok av mindre omfang enn de to megamordernes. Det var ikke fordi han ikke forsøkte, snarere fordi Che var så mislykket i sitt virke.
Ches kulhet skyldes nok at mannen var temmelig fotogen og at han døde relativt ung, drept av ”imperialismens håndlangere”. Og så får vi tro at den også skyldes uvitenhet om den kubanske revolusjonen og Ches rolle i den. Siden Fidel Castro snart skal gjenforenes med Che, Lenin, Stalin og Pol Pot i det kommunistiske helvete, er det på sin plass med et lite tilbakeblikk på Kubas historie.
Kort etter at en bred politisk allianse, til USAs tilfredshet, hadde styrtet det korrupte Batista-styret i 1959, startet kommunistenes kupping av revolusjonen. Under inspirasjon av Che Guevara allierte Castro seg med kommunistene og Sovjet. Liberale og sosialdemokratiske deler av revolusjonsbevegelsen ble rensket ut, drevet i eksil, fengslet og av og til henrettet. Det var først da, og etter massive ekspropriasjon av amerikansk eiendom, at USA vendte seg mot Castro-regimet.
I sin Motorsykkeldagbok skrev Che Guevara: ”Gal av villskap vil jeg rødstenke min rifle mens jeg slakter enhver fiende som faller i mine hender. Mine nesebor vibrerer mens jeg smaker den beske odøren av krutt og blod. Med mine fienders død forbereder jeg meg for den hellige strid og slutter meg til det triumferende proletariatet med et bestialsk hyl”. Før han dro av gårde for å søke døden i den bolivianske jungelen skrev han om ”hatet som element i striden; ubøyelig hat mot fienden som skyver et menneske forbi hans naturlige begrensninger, gjør ham til en effektiv, voldelig, selektiv og kaldblodig drapsmaskin. Det er dette våre soldater må bli.” Det er delte meninger om hvor mye krigshandlinger Che deltok i. Derimot er det vel kjent at han fikk utløp for sin blodtørst ved å henrette tilfangetagne motstandere eller påståtte forrædere, eller observere deres henrettelse.
Straks etter revolusjonen i 1959 ble Che sjef for fengslet i det gamle fortet La Cabana. Der var han ansvarlig for summariske rettssaker mot hundrevis av fiender av revolusjonen. De endte med dødsdommer som Che undertegnet. Han ledet appelldomstolen, men satte aldri en dødsdom til side. Det finnes mange øyenvitneskildringer av Ches grusomhet i La Cabana.
Che etablerte også Kubas første arbeidsleir, Guanahacabibes i 1960. Med Ches egne ord var leiren til for dem som man ikke var sikker på burde i fengsel, men som hadde forbrudt seg mot revolusjonens moral. For noen av dem som går med Ches T-skjorte kan det være interessant at listen over slike brudd på god moral inkluderte drikking, løsgjengeri, manglende respekt for autoriteter, latskap og spilling av høy musikk. Arbeidsleirene ble også et vanlig oppholdssted for landets homofile og AIDS-smittede, inntil regimet i de senere år stort sett stoppet forfølgelsen av dem.
I Escambray-fjellene gjorde bøndene og andre anti-totalitære fra 1960 til 1965 opprør mot tvangskollektiviseringen av jordbruket. De fleste bønder som ble fanget ble henrettet på stedet, i alt flere tusen. Che overvar personlig en rekke av disse henrettelsene.
Det var noen glimt fra historien. Nåtiden er ikke særlig penere og Castro-dynastiet har derfor aldri tatt sjansen på noe valg. Isteden blir makten, akkurat som i Nord-Korea, holdt innen familien. Den har gått fra Fidel, som nesten alltid opptrer i militæruniform, til broren Raul, som i snart femti år har vært sjef for Kubas militære styrker. Militærdiktaturet er imidlertid modernisert, siden Rauls mest vellykkede grep i de siste årene har vært å la hæren overta en dominerende del av den kubanske turistindustrien gjennom holdingselskapet La Gaviota.
Jamen, sier dikaturets forsvarere: Landet har jo lykkes bra med grunnleggende helsestell. Jo da, selv om vi tar med at Kuba var et av Latin-Amerikas rikeste land da Castro-banden tok over, og allerede ledende på helsestell, skal de ha ros for akkurat denne prioriteringen. Men Hitler bygde Autobahn og Mussolini fikk togene til å gå presist. Hvorfor er ikke Benito, den gamle sosialisten, chic?
Venstresiden har lange tradisjoner i å støtte totalitære bevegelser, gjerne flere samtidig. Mer enn seksti år etter Hitler-Stalin-pakten har venstresiden inngått en strategisk allianse med den mest livskraftige varianten, islamsk fascisme. Tydeligst er dette i RVs støtte til Hamas og Hezbollah. Det er derfor ikke så merkelig at de samme folka støtter militærdiktaturet på Kuba.
Kuba forbyr politiske partier, avholder ikke valg, har ingen forsamlings-, ytrings- eller pressefrihet eller uavhengige fagforeninger. Landets diktator har militæruniformen som favorittplagg, og har overført styringen av landet til sin bror hærsjefen. Hæren eier den viktigste sivile sektoren i økonomien. Regimets slagord er ”fedrelandet eller døden”, og dets ledende ideolog dyrker døden og hatet. I tidligere tider ble sosialister og sosialdemokrater henrettet. Nå blir de bare satt i fengsel eller sendt ut av landet. Hva kaller man et slikt system, Hallgeir Langeland? Kommunisme eller fascisme? Eller er det egentlig noen særlig forskjell?
Noen nyttige artikler:
Alvaro Vargas Llosa: The Killing Machine: Che Guevara, from Communist Firebrand to Capitalist Brand. The New Republic, July 11, 2005.
Paul Berman: The Cult of Che. Don't applaud The Motorcycle Diaries. Slate, Sept. 24, 2004.
Humberto Fontova: Fidel's Executioner. FrontPageMagazine.com, October 14, 2005.
Christopher Hitchens: The Eighteenth Brumaire of the Castro Dynasty. Cuba's military coup marks the end of the revolutionary era. Slate, Aug. 7, 2006.
The Black Book of Communism (Courtois et. al., 1999) inneholder også mye nyttig informasjon.
