Barn, egentrening og "tidskabalen"

[kennyo]

Begynner å dra på åra etterhvert og vurderer å sette småfolk til verden, evt. adoptere eller ta til oss fosterbarn (det er jo noe med det jeg har sagt før: Hvorfor produsere noe det allerede finnes for mye av?) Da lurer jeg litt på om de av dere som har barn og trener selv kan skrive noen ord om hvordan dere får kabalen til å gå opp. Vi har begge full jobb (sambo jobber skift) og sambo driver med hundetrening og jeg med egentrening + at jeg jobber som spinninginstruktør. Ser jo at det allerede er litt for få timer i døgnet og at det ikke akkurat blir flere om vi skulle få småfolk... Men det er jo flere her inne som både har barn, fulle jobber og trener masse selv. Hvordan løser dere dette?

I tillegg lurer jeg litt på om det i det hele tatt er noe negativt med å ha barn? Jeg forventer vel ikke akkurat at noen som har barn kommer til å si at de angrer bittert på det, men fint om jeg kunne fått noen objektive plusser og minuser med det å ha barn.

Honnører venter. 

[Egil Skallagrimsson]

Egentlig så er man avhengig av et bra gym/ treningsmiljø.

Der hvor jeg og Kikki trener, så kan jeg ta med både 8-åringen og 11 måneder gamle Vilja. Pjokken får ta beinpress mens Vilja trygt krabber rundt.

Det er alltid noen som holder henne under mine tunge bøy, eller hvis hun faller. (Kikki er jo stort sett med også, men det er fult mulig å trene med barna alene)

Ganske mange gym ville forbudt småbarn og slik, men vi er avhengige av å ha det slik, for å få trent...

Etter at man får barn, blir ingenting det samme igjen... På godt og vondt.

[Nann-Rosita]

Det er vel strengt tatt ikke store problemet med å få ting til å klaffe.
Nå er min datter begynt å bli stor og trener selv.

Men med to jobber , trening, klubb, barn osv.. så nåde den som gjør noe galt med filofaxen min.. Og blir den borte så dør jeg !!!

Jeg har alt samla i min filofax. Jobbetider, treningstider, tv-tider, banretider, skoleavlutninger , foreldremøter etc.. og det er veldig greit.
MEN nå er jeg alene med datteren min, og dere blir to , så da går det ann å dele på ting..

[kennyo]

Takker for gode tips så langt!  Vi har heldigvis et meget godt miljø på gymmet, så å ta med den lille bør gå greit. Uansett satser vi på å koordinere slik at den ene passer ungen mens den andre trener, jobber etc. Men siden det er snakk om to jobber pr. person og en av dem er skift kan det bli noen kræsj av og til. Det er vel der bestemor kommer inn. 

Etter at man får barn, blir ingenting det samme igjen... På godt og vondt.

   Hmmmm, skeeeeeptisk! 

*Bruke dobbel kondom* 

[Kikki]

Jeg kan bare signere Expedite her angående dette med trening og barn. Jeg har stort sett alltid med meg Vilja på trening, og jeg synes det går utrolig greit! Det handler rett og slett bare om buke tiden effektivt, så går alt.

Nei, ingenting blir det samme igjen etter å ha fått barn, men tro du meg; det er verdt hver eneste lille forandring! Å ha hver dag sammen med Vilja er en velsignelse, og selv om jeg innimellom er sliten og har lyst til å sove lenge så er hvert eneste lille smil fra henne en påminnelse om hvor utrolig heldig jeg er som er mamma til henne!

Forresten så har jeg vært mamma i snart 21 år og jeg ville aldri finne på å angre på at jeg valgte å bli mamma veldig ung.

Gå for det, dere! Og jeg er absolutt med på tankegangen rundt både adopsjon og fosterhjem.

Lykke til! 

[kennyo]

Tviler ikke på at det er en berikelse av livet. Men det er liksom et par ting som gjør meg litt skeptisk. Som f.eks. om telefonen ringer når den "lille" er blitt 12, og jeg hører i andre enden: "Er det kennyo? God kveld, dette er fra Bergen Politikammer..." osv... 

Og kanskje verst av alt: Å måtte høre på korps- og/eller blokkfløyte"musikk" og late som jeg syns det er fint! 

Kanskje det bare er meg som svartmaler litt, sånne perioder varer jo ikke for evig, men likevel... Vi får se hva det blir til, foreløpig er det ingenting som haster. Takker for innspill, det er bare å komme med flere! 

[Nann-Rosita]

du kan ALDRI garantere at dine bar

Tviler ikke på at det er en berikelse av livet. Men det er liksom et par ting som gjør meg litt skeptisk. Som f.eks. om telefonen ringer når den "lille" er blitt 12, og jeg hører i andre enden: "Er det kennyo? God kveld, dette er fra Bergen Politikammer..." osv... 

Og kanskje verst av alt: Å måtte høre på korps- og/eller blokkfløyte"musikk" og late som jeg syns det er fint! 

Kanskje det bare er meg som svartmaler litt, sånne perioder varer jo ikke for evig, men likevel... Vi får se hva det blir til, foreløpig er det ingenting som haster. Takker for innspill, det er bare å komme med flere! 

Man kan desverre aldri garantere at politiet ikke ringer ang barna. men forhåpentligvis IKKE i 12-årsalderen til barna.. Litt tidlig syns jeg.

Blokkfløyte og korpsmusikk er forbudt her i gården, så må nok øve på skolen ja. Heldigvis går ikke interessene der..

Svartmaler gjør man til tider, men se heller på de gode sidene

[Egil Skallagrimsson]

"Kennyo? - Dette er fra Bergen Politikammer.
- Deres 12 år gamle gutt har banket opp 4 tullinger som plaget noen jenter på byen. Vi måtte stoppe ham, da han begynte å tre parkbenker ned over hodet på to av dem..

Og så rev han armen av den av tullingene som var mes voldelig, og dro frem snoppen sin og pulte kjeltringen i såret... Og BLOTTING kan vi ikke akseptere..."

" Kan du hente ham når han har spist opp burgeren og isen han har fått av oss??"

 

[CharlieB]

Hei!
Har selv barn. 2 stk til og med. De er 11 og 8 år gamle.
Eg gift med ei som også liker å trene.
I tillegg har vi jo oppfølging av skolearbeid, fritidsaktiviteter og venner.
Det å ta alle sorgene på forskudd er kanskje en lite fruktbar approach spør du meg.  :)Dersom vi alle alltid gjorde det, ville det i alle fall vært mye plass på treningssenteret .
Det jeg tenker er viktig, er å sette seg selv til side en stakkars stund - gjerne noen år - og innse at barnets behov kommer før dine egne. Ikke dermed sagt at du ikke skal "realisere" deg selv, men at prioriteringene blir mer i tråd med barnas behov.
Det som redder oss i hverdagen, er timeplanen vår.
Vi har plottet alle aktiviteter for alle i familien inn i skjemaform, uke for uke, og alle har oversikt over hvem som skal gjøre hva når. Det rydder tid, og skaper rom for det meste egentlig. Jeg trener mens jentungen er i koret og gutungen er p åtrening. Funker fint det For vår del er det viktig at ikke våre aktiviteter skal gå ut over vår tid med ungene, og det funker med god organisering.
Lykke til med valgene som skal tas!
Mvh
Charlie

[kennyo]

Hehe, ja det er vel det viktigste det. Å holde et positivt fokus! Forbud mot korps og blokkfløyte i hjemmet høres ut som en knallbra idè!

Tror det blir bæremeis og fjellturer, sykkelhenger og rallarveg, og hantler til julegave jo før jo heller!   Får bare håpe ikke det blir "opprør" mot pappas aktive livsstil med sofaliv og potetgull på nurket når tenårene nås...  

En ting til: Hva pokker er det med disse barnehageplassene? Har snakket med flere som bor på en side av by'n, fikk kun barnehage på den andre siden av by'n (om de i det hele tatt fikk i samme kommune) og jobber på en tredje? Hva i alle dager slags tilrettelegging er dette? Sånt KAN da ikke være sammfunnsøkonomisk lønnsomt? Når det ligger en barnehage 50 meter unna huset, må det da kunne planlegges med kapasitet slik at de som bor i nærheten får plass der vel? Er det så vanskelig å prognostisere antall barn med barnehagebehov i et område?

Tullete opplegg!  

Edit: Dette var svar til Nann Rosita's siste innlegg.. 

[kennyo]

"Kennyo? - Dette er fra Bergen Politikammer.
- Deres 12 år gamle gutt har banket opp 4 tullinger som plaget noen jenter på byen. Vi måtte stoppe ham, da han begynte å tre parkbenker ned over hodet på to av dem..

Og så rev han armen av den av tullingene som var mes voldelig, og dro frem snoppen sin og pulte kjeltringen i såret... Og BLOTTING kan vi ikke akseptere..."

" Kan du hente ham når han har spist opp burgeren og isen han har fått av oss??"

 

That's my boy! 

[kennyo]

Hei!
Har selv barn. 2 stk til og med. De er 11 og 8 år gamle.
Eg gift med ei som også liker å trene.
I tillegg har vi jo oppfølging av skolearbeid, fritidsaktiviteter og venner.
Det å ta alle sorgene på forskudd er kanskje en lite fruktbar approach spør du meg.  :)Dersom vi alle alltid gjorde det, ville det i alle fall vært mye plass på treningssenteret .
Det jeg tenker er viktig, er å sette seg selv til side en stakkars stund - gjerne noen år - og innse at barnets behov kommer før dine egne. Ikke dermed sagt at du ikke skal "realisere" deg selv, men at prioriteringene blir mer i tråd med barnas behov.
Det som redder oss i hverdagen, er timeplanen vår.
Vi har plottet alle aktiviteter for alle i familien inn i skjemaform, uke for uke, og alle har oversikt over hvem som skal gjøre hva når. Det rydder tid, og skaper rom for det meste egentlig. Jeg trener mens jentungen er i koret og gutungen er p åtrening. Funker fint det For vår del er det viktig at ikke våre aktiviteter skal gå ut over vår tid med ungene, og det funker med god organisering.
Lykke til med valgene som skal tas!
Mvh
Charlie

Takker! En god timeplan er en god idè, skal ta det med meg videre. 

[Nann-Rosita]

Hehe, ja det er vel det viktigste det. Å holde et positivt fokus! Forbud mot korps og blokkfløyte i hjemmet høres ut som en knallbra idè!

Tror det blir bæremeis og fjellturer, sykkelhenger og rallarveg, og hantler til julegave jo før jo heller!   Får bare håpe ikke det blir "opprør" mot pappas aktive livsstil med sofaliv og potetgull på nurket når tenårene nås...  

En ting til: Hva pokker er det med disse barnehageplassene? Har snakket med flere som bor på en side av by'n, fikk kun barnehage på den andre siden av by'n (om de i det hele tatt fikk i samme kommune) og jobber på en tredje? Hva i alle dager slags tilrettelegging er dette? Sånt KAN da ikke være sammfunnsøkonomisk lønnsomt? Når det ligger en barnehage 50 meter unna huset, må det da kunne planlegges med kapasitet slik at de som bor i nærheten får plass der vel? Er det så vanskelig å prognostisere antall barn med barnehagebehov i et område?

Tullete opplegg!  

Edit: Dette var svar til Nann Rosita's siste innlegg.. 

barnehager ja. Der er nok enslige litt bedre stilt med tanke på tilrettelegging.

Jeg bodde på Romsås og hadde barnehageplass på kampen i tre år.. Det var nok veldig slitsomt , skal jeg si deg. Men anbefaler søke i GOD tid. Evt prøve privat barnehage. De er også oftere behjelpelig med henting og levering..

Nann

[lallemann]

Skjønner ikke hvorfor man skal ha barn når man plasserer dem i barnehage og så i SFO....

Jeg har vært i "park" når jeg var liten, ting var slik: Du var mura inne(som du kommer til å bli de neste ti åra på et sted kalt skolen) i et lite drittsted med få leker, og du måtte følge en hvis timeplan(mat). Heldigvis var det mer fritt i park enn i SFO, du kunne gjøre hva du ville i parken. Har aldri vært i barnehage så kan ikke uttale meg om det.

Har jobba i SFO, og ting var slik: De voksne skulle "oppdra" barna, noe som var umulig siden barna på allerede dette stadiet hadde dannet grupper med like meninger og holdninger. Halve dagen på SFO satt barna inni SFO og spilte gameboy, 1/4 måtte de følge de voksnes opplegg som var DRITKJEDELIG(flere barna nekta å bli med nettopp pga. de ville gjøre hva de hadde lyst til, nemlig å leke). Den siste 1/4 var slik at de fikk være ute, vel å merke måtte voksne passe på. Barna veit jo ikke bedre, så de kan jo ikke klage.

Nå for tia er alle i barnehage/SFO, så det er jo ingen å leke sammen med på "fritia", hvis du ikke er der. Trist hva samfunnet har blitt til.

Har man ikke tid(enten fordi du trener eller pga. "karriere") til et barn så er det vel ingen grunn til å få det, da kan du like godt gi det bort, min mening. Jeg uttaler meg om dette temaet siden jeg ifølge loven fremdeles er et barn, og har minnene friskt i hukommelsen.

[kennyo]

Det er vel litt av det som er cluet også. Jeg ønsker å se hvordan folk får alt til å klaffe. Selvsagt vil et barn ha 1. prioritet. Dessverre er det slik i dag at for å få råd til tak over hodet, må nesten begge foreldrene være i jobb. Hvis ikke, skulle jeg med glede tatt på meg oppgaven som hjemmeværende husfar.  Uten at jeg har så veldig mye peiling, virker barnehage som en positiv greie for ungene på meg. De får sosialiert seg med andre unger, og får leke og kose seg slik unger etter min mening skal. Men jeg tror dette opplegget varierer litt fra barnehage til barnehage.

Men er helt enig i at om man ikke har tid til barn, så la være å få.