Denne typen framstilling er veldig vanlig i massemedia, og kommer også ofte fra talspersoner som jeg ser på som ganske fornuftige. Men det som overses, er det daglige kollektive trykket som den israelske okkupasjonen påfører palestinerne. Se på historiske kart fra 1947 og fram til i dag. Det er ikke sånn at Israel har kjempet desperat for å opprettholde et territorium som Israel ble tildelt. Det er sånn at israelerene har ekspandert jevnt og trutt med stadig nye bosettinger, og har bygd opp infrastrukturer som forhindrer palestineres ferdsel og økonomi mer og mer. Eksempler på dette er det såkalte 'gjerdet' som går langt utenfor Isreals opprinnelige grenser, og motorveier som palestinere ikke får lov til å bruke. Og så lenge palestinerne er så fattige som de faktisk er, så koster dette faktisk et stort antall menneskeliv.
Jeg støtter ikke palestinske angrep på sivile israelske mål. Men militær motstand mot israelske soldater og bevæpnede jødiske settlere er legitimt.
Dette betyr ikke at jeg godter meg over familiene til de israelske soldatene, som mister en som de var så glad i. Krig er jævlig. Det betyr heller ikke at det er grunnlag for antisemittisme. Marokko holder på i Vestsahara akkurat sånn som Israel holder på i okkuperte palestinske territorier.
Vel, i oppriktighetens navn må det sies at Israel har utkjempet flere eksistensielle kriger fra 1948, og både i 1948 og 1973 er det liten tvil om at araberlandene teknisk sett konstituerte den angripende part. Når det er sagt er flere av okkupasjonene og bosetningene helt klart både illegitime og undertrykkende overfor arabere, og en tostatsløsning må nok innebære at Israels grenser trekkes tilbake til dit de lå før 1967. Med tanke på konsolideringen av en eventuell palestinsk stat, er det forøvrig et viktig poeng av majoriteten av Palestina-området som britene delte i 1922 i dag er innlemmet i staten Jordan. Derfor er det på sin plass at også Jordan avstår landområder dersom man før eller siden får til å opprette staten Palestina ....
