Slik jeg ser det har vi regler i styrkeløft av to grunner:
1. Sikre en rettferdig konkurranse, ved å forhindre juks ved å kutte bevegelsesbaner eller lette løftet på andre måter (dragning på lår i markløft, løfting av rumpa i benk osv)
2. Sikkerhetshensyn for løftere og skivepåsetterne.
Med disse to punktene i tankene, så er det noen regler man må beholde og noen regler man kan fjerne.
Regler som senkning av stangen i benkpress og knebøy er regler man bør beholde, da vi ikke kan forvente at skivepåsetterne skal vente med å ta stangen i tilfelle en løfter skal gjenvinne balanse. I markløft på den andre side, så er ikke senkning verken farlig eller en fordel for løfteren, så her bør senkning være tillatt.
Utenom denne regelen (eller grunn for å underkjenne løft) ser jeg ikke at en bør endre for mye på reglene i knebøy og markløft.
I benkpress er det derimot en del regler som bør fjernes.
Skal vi ”fukse” opp tunge vekter i benkpress er det to måter å gjøre dette effektivt på :
1. Rumpeløft
2. Sprette stanga på kassen
Å sprette stangen på kassen fjerner man effektivt med pressignal på brystet, en regel som jeg mener fungerer bra.
Rumpeløft bør være en veldig enkel regel å dømme på for sidedommere, men her kan man ofte se at løfterne slipper unna med rumpeløft pga at dommerne er opptatt med helt andre ting.
En periode var det skjev utretting som var den store stygge ulven, dette gjorde at det var umulig å gjennomføre ett maksimalt løft da de som regel medfører en viss grad av skjevhet. Haugevis av svært gode løft ble underkjent som følge av tilnærmet usynlige skjevheter. Denne regelen er nå ”løsnet opp” og sist på EM kunne vi se at skjevhet (ikke jekking) ble tillatt.
Benk til sternum
Nå står regelen om løft til sternum igjen. Dette er en regel som man rett og slett ikke kan dømme effektivt på da det er umulig og se noe som helst referansepunkt for hvor sternum er. Dommerne må derfor tippe hvor nedre del av sternum er (noe svært mange gjør svært dårlig)
Hva sier egentlig regelen? Skal kan ikke noe av stangen treffe nedenfor sternum, eller er det greit at stangen er i den delen av stangen som er nærmest hodet er i kontakt med sternum?
Bare med disse variasjonene er det nesten 6 cm forskjell på.
I følge enkelte kilder innad blant ”regelsetterne” er det to grunner for å opprettholde denne reglen. Den første er at man ønsker å hindre korte løft som følge av at løftere spenner seg ekstremt opp og løfter til magen den andre grunne er at man vil forhindre stramme skjorter.
Her er det en del logiske brister, spesielt når man ser at en annen regel, nemlig den at stangen skal ligge urørlig på brystet har blitt ”løsnet” opp ved siste. Slik jeg ser det er det kun en forklaring på at man ikke klarer å legge stangen død på brystet, og det er at skjorten en har på seg er for stram.
Ett av de største problemene man opplever med en stram skjorte er nettopp at det er tilnærmet umulig å spenne seg opp på benken når skjorten virkelig er stram, slik sett er det beste virkemiddelet mot oppspente løfter en stram skjorte. (så sant man ikke modifiserer skjortene slik Japanerne gjør )
De løfterne med kort løftebane (løftere med stor brystkasse, lang overkropp og korte armer) har aldri ett problem med å treffe sternum, de blir i alle fall aldri dømt på dette (Midote, Walkvist osv) de rekker simpelthen ikke frem til nedre del av sternum.
De løfterne som har det største problemet med denne regelen er typiske markløfter Korte overkropper med lange armer. Om disse i tillegg er store løfter som Rui eller Høyset (slik jeg husker det var Rui den første Norske løfter som ble dømt på sternumregelen), så får de virkelige problem. En løfter på opp mot 190 cm har allerede en klar bakdel med at han ikke har lov til å holde bredere enn det en løfter på 140 cm, slik sett vil løftere av denne størrelse måtte løfte med det som for korter løftere tilsvarer en benk med medium bredde. Disse løfterne har heller ikke mulighet til å bruke spesielt stramme skjorter (vi kan slå fast at jo korter løftelenge en har, jo strammere skjorte kan man bruke og jo større del av løftebanene har man hjelp av skjorten).
Ett effektiv benkpress må medføre en viss grad av horisontal bevegelse, jo lengre armene er i forhold til overkroppen (løftelengde) jo større må nødvendigvis denne horisontale bevegelsen bli. Dermed er faren for å passere sternum (eller at dommerne tror at en har gjort det) langt større for slik løfter enn for en løfter med allerede store biomekaniske fordeler i benkpress.
Regelen har dermed ingen effekt på de med de strammeste skjortene eller de med den korteste løftebanen, men er ekstra belastende for de løfterne som ikke klarer å spennes seg opp, har lange armer og ikke kan bruke spesielt stramme skjorter.
Regelen virker mot sin hensikt, og øker fordelen til ekstrem benkerne, i tillegg til å gi oss utallige underkjente løft, fullstendig uforståelig for alle som sitter og ser på, noe som gjøre styrkeløft til en fullstendig uforståelig idrett for ikke aktive tilskuere så vel som de fleste av oss aktive som er tilstede.
Det er heller ikke noe fordel å slippe stangen for langt frem mot magen. Alle som har prøvd en benkskjorte vet at mageløft i de aller fleste tilfeller medfører en bom enten med at man ikke for stangen opp igjen fra brystet eller at man ikke treffer press banen sin og ikke klarer å låse ut vekten.
Mage løft gir med andre ord ingen fordeler for den enkelte løfter. Kanskje med unntak av 3-4 løftere på verdensbasis som har så ekstrem svai i ryggen at de nesten ikke har noe pressbane i det hele (men dette problemet er vel nå løst med 50 % av rumpa på benken regelen)
Bevelgelse av føttene
Den siste regelen i benkpress man bør fjerne er bevegelse på føttene underveis i ett benkpress, Å miste grepet med en fot under ett benkpress er ingenting annet enn en BAKDEL. Å underkjenne ett fullført løft på tross av at løfteren egentlig har fått ødelagt løftet ved å ha sklidd er fullstendig latterlig. Nok en gang en regel som gjør idretten uforståelig for alle som ser på.
