Overdreven kroppsfiksjon - råd fra dere? + noen spørsmål angående dette

[godis]

Hei

Jeg er ny på forumet her, og kanskje et veldig fint eksempel på en ungdom (jente) som er altfor påvirket av media og "perfekte" kjendiser, lost i jungelen av informasjon om kosthold og etter hvert blitt ALTFOR opptatt av kropp, mat og kanskje aller verst; å miste fett (med "altfor" mener jeg at det tar opp svært mye energi og medfører at både humøret og selvfølelsen er på bunn). Trist - jeg er jo bare 17 år, men allerede nå velger jeg bort stadig flere matvaregrupper fordi jeg vet hvor nedbrytende den dårlige samvittigheten som hører med (og gjerne vedvarer noen dager), er.

Men det som er; jeg vet egentlig at jeg er veldig slank, det ligger i genene mine, tynn det har jeg alltid vært. Men i det siste har jeg vært VELDIG opptatt av å miste fettet nederst på magen for å få en "barbiemage" (jeg er klar over at det jeg skriver nå nesten er latterlig, men dette er fakta og min hverdag, og jeg håper virkelig at jeg får noen råd og alvorsord fra dere som er mer erfarne enn meg). Jeg har begynt å trene hver dag, og er altfor nøye til en 17åring å være med kalorier og næringsinnhold i mat. Jeg mener, ungdomstiden skal da inneholde annet enn å slavisk følge grenser for anbefalt daglig inntak av de forskjellige næringsgruppene.

For noen dager siden slo det meg. Jeg har spist lite og sunt, og i tillegg til dette trent hver dag i en periode på noen måneder, men "fettet" på magen forsvinner ikke mer enn det allerede har gjort i løpet av de siste månedene. Jeg er ikke engang sikker på dette fettet er virkelig, eller kun fantasien min som spiller meg et puss. (Ettersom jeg fortsatt er så opphengt i det, vil jeg tro det er virkelig).

Så da lurte jeg på om dere erfarne mennesker kunne fortelle meg; finnes det egentlig en grense for hvor mye fett man kan få forbrent? Er det noen som kan banke inn i hodet mitt at det er umulig å bokstavelig talt bare være skinn og bein? (Ikke misforstå, jeg er langt ifra dette). Kan noen hjelpe meg med å slutte å være så besatt av å få bort de ekstra foldene på magen (som stort sett består av hud) som dukker opp når jeg bøyer meg, og hjelpe meg hvertfall litt på vei til å bli en 17åring som 17åringer flest som bekymrer seg for skole, karakterer, venner, kjærester og "teite foreldre"?

[DanielF]

Hei

Ikke ta dette personlig. Jeg mener bare godt med dette. Kom deg vekk fra treningsforum og snakk med noen profesjonelle om spiseforstyrrelser. 

Jeg virker kanskje litt krass, men du kommer ingen vei før du skjønner at dette er et psykisk problem, og det vil absolutt ikke hjelpe å slanke seg enda mer. Du vil alltid synes du har litt for mye fett, selv om alle her inne ville sagt at du er alt for tynn. Skaff hjelp!

Tar jeg feil, beklager jeg for dette innlegget.

[godis]

Når jeg leser gjennom det jeg selv skrev så ser jeg at jeg har framstilt det mer ekstremt enn det egentlig er. Hvis jeg skal se på megselv objektivt, så vil jeg ikke si at jeg trenger hjelp, bare noe annet å sette tankene på. Men takk, Crifte Crau, utrolig nok så følte jeg det hjalp å lese svaret ditt hvor du skriver at jeg må snakke med noen profesjonelle - jeg har aldri vært den type person som er i nærheten av å utvikle spiseforstyrrelser, og når du råder meg til å snakke med en profesjonell på grunn av nettopp dette, er det noe inni meg som sier at det har gått for langt.

Vurderer at første skrittet skal være å droppe joggeturen jeg har planlagt før frokost i morgen i 8-tiden, og heller ta dagen som den kommer Eller hva synes du? I dag har vært en ganske slitsom dag, men jeg vet at det blir veldig lite trening på mandag så... (Litt off topic men )

[DanielF]

# Tren 3 styrketreninger i uka. Ikke noe mer trening. Det er lett og bli fristet til og trene mer, men hold deg til det.

# Ikke tenk så mye på hva du spiser, bare spis nok. Og det er mest sannsynlig mye mer enn det du spiser nå. Når jeg sier du ikke skal tenke på hva du spiser, så mener jeg ikke at du skal spise 4 måltider på McDonalds hver dag. Men spis variert, og ikke hver redd for fett. Fett er bra!

# Hold deg unna typiske dameblader, hvor utsulta kvinnemennesker pryder forsidene.

# Sov mindst 8 timer hver natt.

# Sosialiser deg med venner, og tenk på andre ting enn kost og trening.

Og ett tips til; selv om du ikke tror du gar spiseforstyrrelser, så skader det ikke å snakke med noen om det. Jeg tror det vil være en god ting for deg. Du vil få satt ting i perspektiv, og kanskje du vil hjelp til og endre tankemønstret ditt. Det er ikke flaut å snakke med noen om det!

[Snillefart]

For meg virker det som at "alle" jenter er inne i en periode i livet sitt da de blir veldig opphengt i kropp og utseende, så selvsentrerte blir vi faktisk.

Har du tenkt over at dagen i dag ikke kommer igjen? Det er nå livet ditt er, det er nå du er ung. Skal du bekymre deg og vurdere deg selv (kroppslig) hele ungdomstiden? Skal du ha en kontrollstyrt hverdag uten frihet og moro for å oppnå kroppen du higer etter? Er det verdt det?
Den tiden du er i nå kommer aldri tilbake, det er nå du skal være bekymringsløs og glede deg over livet.

Ett liv fylt av tvangstrening og matregime er ikke noe å strebe etter. Det er som dop, du begynner i det små med noen forandringer med treningen, men etter hvert blir det mer og mer det går utover. Og det er neimen ikke lett å komme ut av!

Jeg sier ikke at du skal droppe å trene eller gå bananas i kjøleskapet, du skal leve normalt. Måtehold og den gyldne middelvei er å strebe etter. Det fettet du (i følge deg selv) skulle ha på magen vil jevne seg ut etterhvert som du blir eldre, når du er ca 20år er puberteten over. MYE kan skje på tre år! Det er faktisk de av mine venner som har hatt et avslappet forhold til mat og kropp hele livet (stort sett) som i dag har de flotteste kroppene.

Kropp og mat er for de fleste et slags felles multiplum som alle har et forhold til (og noe å diskutere om). Jeg har fremdeles ikke møtt en jente/kvinne som er fornøyd med kroppen sin (merkelig nok er gutta fornøyd), det er alltid et eller annet som er feil. Poser under øynene, rynker,kviser, hudorm, hårfrisyre, feil føtter, stygge negler, store ører, stygge neser, for tynn, for tykk, for lite muskler, for mye muskler, for mange føflekker osv. Vi kan velge, å bruke hele livet (eller store deler av det) på å fokusere på det negative og prøve å få kontroll over det. Eller vi kan se på det positive ved livet og prøve å se tingene i perspektiv, hva har det å si i den Store Sammenhengen? Vi lever mest sannsynlig bare en gang, la oss gjøre det beste ut av det. Gjør ikke noe du vil angre på når du har blitt eldre (og klokere).

[Ørjan]

Jeg kan fortelle litt om min egen erfaring om dette
Jeg var sånn da jeg var yngre. Er dog bare 20 år, så det er nok svært mange med mer livserfaring enn meg der ute Uansett, jeg ble aldri fornøyd med kroppen min. Selv om jeg deffa til jeg var temmelig "lean", ble jeg aldri helt fornyd, og til tider svært missfornøyd. Men nå er jeg ca. 100% komfortabel med kropp og utseende, og det til tross for at jeg ser ganske normal ut. Og det er svært behagelig å være. Det hele startet med at jeg ble en "selvutviklings-junkie". Med det mener jeg å strebe etter å bli en "bra" person, og følge mine egne verdier, ikke andres.

Det som var grunnen til at jeg ikke var fornøyd med meg selv før var i all hovedsak egoet mitt. Det fungerer på en slik måte at viss du ikke har noen reelle problemer, så forstørrer egoet de små bagatellene det måtte finne opp til å bli kolossale. Ingen er perfekte, så det man må gjøre er å lære å akseptere seg selv som man er. Selvfølgelig kan man trene og gjøre noe med kroppen sin, men man blir ikke nødvendigvis mer fornøyd om den blir "perfekt". Dette høres sikkert ut som en typisk moralpreike, men det ligger definitivt noe i de gode gamle "vær deg selv"-lærene. Man må bare virkelig forstå dem.

En bok jeg anbefaler deg å lese er "The power of now" av Eckhart Tolle (kan kjøpes på play.com for 60kr). Det er en relativt tung bok å komme seg igjennom, og vil nok fucke litt med virkelighetsoppfatningen din, som den gjorde med min. Men til gjengjeld vil du nok få et nytt og mer positivt perspektiv på ting.

Håper at denne posten kan hjelpe på noen måte

[Neighborhood #2 (Laïka)]

Viktigste; IKKE sett trening og kosthold foran venner. Ofte blir det arrangert festligheter blant venner hvor det inneholder 'usunn' mat i bildet. F.eks en tur innom Peppes, en BBQ med øl til etc. Si da heller ja og nyt den tiden med venner istedenfor å bli hjemme bare pga at maten de putter i seg ikke er fullt så sunn.
Jeg hadde en periode jeg alltid sa nei til diverse ting mine venner arrangerte (bare pga maten vel og merke), og jeg angrer som faen. Ikke la treninga gå utover sosialiseringa er mitt tips.

Når du begynner å spise som folk flest og har gjort det til en vane, så blir du også overrasket over at du ikke lagt på deg så mye som du hadde trodd på forhånd. Det gir også en mye bedre følelse når du spiser sunn mat, siden du spiser også usunn mat innimellom. Når du bare spiser ris og kylling hele året, så har det liksom blitt en vane. Og hva er da sunt hvis du ikke har noen usunne måltider å sammenligne med?
Det er usunt å spise sunt hele tiden.

[ojsannda]

Her ble det mange som prøver å hjelpe for mye, sleng ut et bilde av deg selv. så skal jeg fortelle om det er skinn eller fett og om du eventuelt trenger å miste noe mere fett.....

[Dobb]

Hei, tviler på at det "fett" som ligger nederst på magen.. det er veldig normalt, iallefall for slanke jenter å ha denne "formen".

Tror ikke du behøver å bekjymre deg! Det er veldig normalt for jenter å gå gjennom en slik periode. Prøv å ikke tenke så mye over det. Når du gjør noe "galt", fokuser heller på hvor flink du er ellers.

Jeg slet med mye av det samme som deg. Gikk til psykolog en liten periode, men det hjalp ikke for meg, man du kan jo prøve;) Det går nok over, skal du se...

For meg gikk det egentlig ganske fort bort da jeg begynte å trene styrke.. Fant jo ut at man forbrennte mer med mer muskler, så det var vel grunnen til at jeg begynte.. hehe.. Men uansett, når jeg trente styrke prøvde jeg å spise mer proteinrikmat for å øke, osv. Alt ble mindre slitsomt, slapp å tenke over kalorier HELE tiden, ogsånn. Det er kanskje en god motivasjon for deg også? Tror også den typiske fasongen vil synes mindre hvis du får litt mer muskleR (?)

[godis]

Aller først vil jeg bare si tusen takk for flotte svar, hjelper å høre andres syn på saken, og ikke minst høre om andres erfaringer med det samme Jeg skjønner selv at jeg er i en ond sirkel jeg må komme meg ut av. Jeg innrømmer at jeg er enig i at grunnen til alt dette er at jeg har blitt veldig selvsentrert av å ha en (så å si) problemfri periode en stund, og egoet mitt har hjulpet meg med å finne ”problemer” å fokusere på.

Likevel er det skikkelig rart at jeg har kommet i denne onde sirkelen, for jeg kunne ikke engang forestille at jeg kom til å bli en av ”de derre” som ikke lever livet fullt ut fordi de alltid har selvsatte regler å følge. Tror faktisk det begynte en stund etter at jeg fikk kjæreste, en fantastisk gutt som dukker opp helt uforventet og gjør livet balansert og flott. Jeg innså at han er noe jeg vil beholde så lenge som mulig, og tankene begynte å dukke opp. For å beholde en så bra gutt, måtte jeg være helt perfekt, både når det gjelder personlighet og utseende. ”Personlighetsoppgjøret” tok jeg med meg selv for en stund siden, og det varte (uheldigvis?) ikke så lenge. Utseende, nærmere sagt kroppen, er et helt annet kapittel. Som gutter flest har han ingenting imot bilder med ”deilige” redigerte kjendiser, og var absolutt ikke klar over hvor dårlig selvbilde jeg har fått av dette før det plutselig datt ut av meg, og det virket som om han respekterte det og ville at jeg skulle ha det bra. Men jeg sitter jo fortsatt stuck i denne sirkelen

Men dette har egentlig ingenting med saken. Føltes bare bra å få det ut, jeg har suttet med det inni meg i mange måneder. Men nå skal jeg komme tilbake til temaet.

Jeg trener en type dans som krever eksplosiv styrke (spesielt i beina), og spenst. Det hjelper også å ha muskler i hele kroppen, ettersom dansestilen generelt krever styrke og utholdenhet. Så jeg trener styrketrening og har en del muskler regner jeg med, ettersom jeg noen ganger får kommentarer som ”oi du har sickpack” og ”hæ, du ikke sterk?”. Så ja, styrketrening er jeg kjent med.

Og jeg vil helst være anonym, så jeg tror jeg dropper bilde. Men jeg kan si ca-mål, så er det hvertfall noe å forholde seg til Jeg er ca 160, veier litt under 50, ca 70 cm rundt livet og litt under 90 rundt hoftene.

Nok en gang – tusen takk for svar

[Newb92]

klipp ut hode elns på paint da? hadde hjulpet sykt med noen bilder.
men respekterer vist du ikke vill : ) under 50kg, herregud, veide sikkert 50kg i 6.klassen elns :;p men no er jo jeg en gutt og er veldig mye høyere enn deg.

[godis]

Hehe, jeg er ikke så høy nei Men jeg skal se om jeg får fikset noe bilde, har ingen på dataen av hvordan jeg er nå fant jeg ut, og det står litt dårlig til med webcam og ledninger for å få biler over på dataen

[marielle]

Jeg blir ganske trist når jeg leser innlegget ditt, for jeg har selv vært der hvor du er nå bare enda mer fucked up. Jeg mistet vennene mine, isolerte meg, og ble mer og mer "spiseforstyrret". Jeg fikk øynene opp og skikkelig hjelp da jeg bokstavelig talt holdt på å dø en uke før 17 års dagen min. Hvis situasjonen din er slik som du beskriver, at mat og vekt er det viktigste og første prioritet i hverdagen din burde du søke hjelp. Du risikerer å kaste bort mange år av livet ditt. En ting er den fysiske belastningen dette er for kroppen din, en annen er at du bryter deg selv og identiteten din helt ned. Og bare så det er sagt så er det så og si ALLTID noe psykisk som ligger bak en slik usunn fokusering, for mange er blir det rett og slett en mesteringsstrategi å fokusere alt på mat, vekt etc. Det er konkret og det er noe du har kontroll over. En veldig klok sykepleier sa en gang til meg at alle som utviklet et sånt fokus på mat og kropp har en slags sårbarhet i seg.. det høres veldig klisje ut, men jeg tror det er noe i det. De fleste blir i noen grad påvirket av dagens kroppspress, men ikke alle lar det styre tankene og hverdagen sin.. Generelt er det nyttig å fokusere på helse og hva kroppen og sjelen din har godt av, ikke vekt og hvordan du tror ANDRE ser på deg;p  Det kan hende at dette bare er en "periode" for deg som du fint kommer deg gjennom, men hvis du tror at dette kan være noe mer enn det så søk hjelp, jo før jo bedre:)  

Og hvis du trenger tips om hvor du skal henvende deg, eller hva du selv kan gjøre for å komme deg gjennom det, er det bare å sende meg en priv. melding:) Hjelper deg gjerne! Anyways masse lykke til...

[godis]

Tusen takk, marielle! Det er så sant det du skriver, det er alltid noe psykisk som ligger bak. Jeg trodde jeg var sterk som person, og jeg vil ikke helt gi opp innbillingen om at jeg er det, men jeg er vel kanskje veldig svak når det gjelder selvbilde. Men det er viktig å understreke at selve det med trening og lite mat har ikke gått for langt, hvis man bare ser på det er jeg veldig fornøyd med meg selv, det jeg er veldig misfornøyd med er tankegangen min, tvangstankene når det gjelder dette. Men ordelig ille er det heldigvis ikke, jeg spiser når jeg er sulten og får i meg nok mat, og kjører litt roligere trening de dagene jeg er litt sliten og beina gjør vondt (skader i beina er veldig vanlig i den typen dans jeg driver med).

Men marielle, hvordan kom du deg vekk fra alt dette? Fikk du profesjonell hjelp? Jeg tror egentlig at før jeg vurderer profeesjonell hjelp, må jeg samle nok mot og snakke med venner og kanskje aller viktigst kjæresten om dette, men først må jeg jobbe med forventningene til samtalen. Typisk meg å forvente at alt skal bli bra etter å ha snakket med f. eks. kjæresten, og forvente at han skal vite akkurat hvordan jeg føler meg, og akkurat hva jeg skal si for at alle brikkene skal falle på plass og alt ordne seg og bli fantastisk. Kjæresten min er en skikkelig flott gutt, men jeg forventer altfor ofte av han at han skal lese tankene mine, og overlater til han å "ordne alt".
Og tusen takk for tilbudet med hjelpen, ikke se bort ifra at du hører noe fra meg i nærmeste framtid

Så mange snille folk det er her, som gidder å bruke tiden sin dette!

[marielle]

At du sliter litt med dette betyr ikke at du er en svak person, bare at du bruker all styrken din på feil ting Det er bra at det ikke har gått for langt, og at du tar tak i det tidlig.

Jeg fikk etterhvert proff hjelp fra enheten for spiseforstyrrelser på haukeland ja, men den største jobben må man (dessverre) gjøre selv;p At du er åpen mot de som står deg nærmest er nok veldig lurt. Det høres jo ut som du har en flott kjæreste til og støtte deg, og det er bra:) Jeg kan anbefale boken "Matens Mysterium" av Karin Christensen, og et hefte som heter Å sette seg selv i frihet, du får fatt i det her http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/default.aspx?id=10.
Begge de to er lettleste, enkle og forstå og fokuserer mye på selvstyrking, og viser metoder for hvordan du kan jobbe med deg selv og tankegangen din:)