Lørdag 24/10-15:
830-cup, Norges-cup stevne i judo. Bare tre deltagere siden to påmeldte ikke møtte opp. Den ene av de er veldig god, så der var jeg heldig. Veier inn på 80,5 kilo med en liten frokost, så vekta er null stress. Har riktignok passet på hva jeg har spist siden mandag, gått ned 2-3 kilo og "lagt inn" muligheten for en liten frokost.
Først ut er en utlending jeg ikke hadde sett før. Med "utlending" mener jeg en som ikke har begynt med judo i Norge. Det er alltid spennende, for du veit aldri hva du møter på. Han her var verken veldig god eller veldig dårlig. Jeg gjorde en dum feil og han kasta meg til poeng etter ca. et minutt. Han fulgte deretter opp i holdegrep. Jeg kom meg ganske greit ut og over til lukka guard. Han rakk vel knapt å tenke at han var veldig nære å vinne før han satt i triangelen min. Da visste jeg at jeg kom til å vinne. Det skulle vise seg at jeg fikk rett. "Victory snatched from the jaws of defeat", for en gangs skyld.
Nestemann er ganske tøff. Også en som starta med judo utenfor Norge, jeg veit riktignok hvem det er selv om jeg ikke har gått mot han. Føler jeg bør ha en grei sjanse til å vinne. Jeg går ikke veldig bra. Holdt på å ta armen hans en gang. Veit ikke hvor nære jeg var å kaste han, men jeg angrep definitivt mest. Han fikk straff for passivitet. Vi gikk tida ut og jeg vant på det. Ikke sånn jeg har lyst til å vinne, men seieren var fortjent.
Som nevnt bare tre deltagere, så jeg har vunnet.
Nå har jeg fått litt tid til å la det synke inn. Judomiljøet i Norge er lite og jeg er med på det meste, så når jeg er med på ting, kjenner jeg stort sett de fleste. Det får meg til å tenke på uttrykket. "Everybody knows the fool." Jeg er ikke paranoid, jeg tror ikke folk ser på meg som en dust og jeg veit at de aller fleste ikke ser på meg som en lett motstander heller. Det er uansett ikke så viktig hva andre måtte mene, for jeg ser på meg selv som en idiot rett som det er. Som trener så mye og vinner så lite. Tanken på å finne på noe annet er aldri langt unna. I går var virkelig en god mulighet til å vinne. Det hadde allikevel vært så jævla typisk meg å rote det til som så mange ganger før. For så å gå bra stevnet før eller etter, slå den som vant da, men allikevel bli nummer tre fordi motstanden var tøffere. Nå vant jeg, på en dårlig dag.
Det var bra for motivasjonen. Jeg tok tredjeplassen på NM for ca. et år siden. Jeg er overbevist om at jeg har blitt bedre enn jeg var da. Det er til tider lett å glemme når jeg ikke har gått en bra konkurranse siden NM i fjor. Ikke ser jeg det i forhold til de jeg stort sett trener med heller. Det er lett å glemme at når jeg trente med de for første gang var de kanskje 16-17 år og at de nå har blitt 19-20 år, større, sterkere, bedre. At de har begynt å vinne kamper i utlandet. De er ikke som vektskivene til en vektløfter eller minuttene og sekundene til en løper. De blir tøffere og tøffere. Det er fort gjort å glemme, så når det blir stang ut og ikke inn på stevner, er det vanskeligere å tro på egen framgang. Treningen skulle jeg ha fortsatt fram til NM i mars uansett, men dette hjelper definitivt på treningsgleden.
Over til treningen. Jeg liker selvsagt å trene. Jeg liker ikke å løpe på mølle, iallefall ikke før jobb. Ikke å ro heller, å stå opp for å dra i et tau er aller verst, men det funker. Å stå opp 06.10 når du egentlig bare har lyst til å sove er blytungt. Når jeg trener styrke liker jeg ikke å kjøre gjennom hele kroppen på en dag. Det er tungt og slitsomt, og jeg sitter alltid igjen med følelsen av at jeg kunne ha løfta tyngre med en litt kortere økt. Men det er det jeg har tid til. Å dra rett fra jobb til trening og komme hjem klokka ti, det er slitsomt. Å si nei til ting pga. trening er noe dritt. Bjj? Det liker jeg å trene, men jeg skulle helst ha trent judo på tirsdager i stedet for bjj. Jeg vil vinne på store luftige kast med eksplosivitet og utsøkt teknikk. Det kommer aldri til å skje, kanskje en gang, i en kamp, men jeg kan aldri basere meg på å vinne regelmessig på det. Da får jeg heller vinne på bakken og ta noen sliteseiere der jeg tar motstanderen på styrke og kondis. Det er tross alt bedre å vinne enn å tape.
Foruten forrige torsdag, har jeg ikke stått over en trening på grunn av skade/sykdom siden før sommeren. Teknikken oppe sitter ikke, alt annet er fantastisk. På bakken blir det nesten bedre for hver dag, jeg har begynt å triangle blå og lillabeltene på bjj. Selvsagt ikke alle og alltid, men oftere enn før. Kondisen, når jeg har en god dag, føles det som jeg kan fortsette med full intensitet inn i evigheten. Hverken skuldrene eller beina stivner og pusten holder.
Så faen ta skulderskader, faen ta mislykka graderingsforsøk, faen ta å underprestere, faen ta å tape. Under fem måneder til NM. Nå har jeg brukt så mye tid på det her at jeg kan bruke fem måneder til. Selv om jeg kanskje er en idiot. Jeg skal stille på NM som en en maskin, den råeste utgaven av meg selv noensinne. Så får det gå som det går. Og har jeg en god dag, kanskje til og med den dagen jeg glimter til med et spektakulært kast, så kanskje det går hele veien.
"You can't become a winner overnight or even in a couple of years - it takes time. You will lose races and you will have to accept yhat, learn from it and believe you will win the next one, knowing that you'll probably lose that aswell. All the time you have to keep believing that one day you will win."
Paula Radcliffe
