Hvis yrker som politi, sykehusportør etc som mange her mener burde tjent mer hadde vært lønnet rundt millionen så ville veldig mange "feil" folk endt opp i disse yrkene. Slike yrker krever en innstilling om å utgjøre en forskjell og gjøre noe virkelig meningsfylt, og kan ikke være penge-motivert.
Dette er forestilling om at noen yrker bør være preget av det som kirka har gitt karakteristikken 'kall', altså i første rekke en idealisme og en moralsk overbevisning. Men
alle i produksjonslivet bør være bevisste på sin samfunnsmessige rolle, også Fleksnes. Det er typisk hvordan dennne ideen om kall gjerne gjelder politi, sykepleiere, lærere, lavere offiserer og andre lavtlønte folk. Den underforståtte meningen er at det ikke er så viktig med høy lønn, gode arbeidsvilkår og politisk makt for disse gruppene. Jeg synes ikke at lavtlønte skal finne seg i denne pådytta rollen der de har ansvar uten makt.
Så noterer jeg meg at soldaten tror det er lettere å være Røkke enn vaskekjerring, og at bæsj tiss og promp fortsatt er like morsomt som i barnehagen. Du er virkelig så blind på begge øya at tastaturet ditt bør inndras til du har vokst opp. Røkke ( for å ta det som eksempel ) gikk konk 14 ganger før han lykkes. På hvilket tidspunkt ville du gitt opp?
Hvorfor tror du Røkke gikk konk 14 ganger (om nå dette tallet er riktig)? Utviklingen i moderne kapitalisme stemmer godt overens med det som Karl Marx forutså: Gjennomsnittlig profittrate synker gjennomgående over tid, og nyetableringer blir vanskeligere og vanskeligere. I det superkapitalistiske Japan forekommer nyetableringer nå omtrendt ikke. Alle nye firmaer er stort sett gamle firmaer med nye navn. Røkke gikk konk på grunn av konkurranse med andre kapitalister, ikke på grunn av offentlige hindringer eller for høye arbeiderlønninger. Jeg har en nær venn som prøver å skrape sammen til livets opphold som lutfattig småkapitalist innen forskning og teknologi. Konkurranse fra andre kapitalister er skyld i stort sett alle problemer som han støter på. Denne utviklingen vil fortsette, og jeg tror det vil komme til et punkt der kapitalismen ikke lenger lar seg opprettholde uten åpenlyse brutale maktmidler.
Man velger selv hva man studerer, og hvilke sjanser man tar her i livet. De fleste kjører play-it-safe og ender opp i en trygg jobb med grei lønn og pensjon, noen tar større sjanser enn andre og en del lykkes og tjener mer penger.
Dette er rett og slett ikke riktig. Ta en kikk på karrierene til berømte idrettsutøvere. Det store flertallet av dem fikk suksess på grunn av at de havnet i det riktige miljøet med de riktige folkene rundt seg på det riktige tidspunktet. Vår egen innsats er selvsagt ikke uten betydning, men vi blir det som vi blir på grunn av ytre betingelser. Fleksnes og jeg er for eksempel så griseheldige at vi bor i Norge. Vi er ikke født i Sørsudan eller Colombia. Statistikk viser videre at klassemessige strukturer arves i norsk udanning og arbeidsliv i en grad som ikke ville vært der om det bare dreide seg om individuell innsats.
Jeg skaper ikke enorme verdier, selskapet er ikke så stort og det er jeg veldig glad for - da får jeg jobbe med mennesker og ikke bli sittende og flytte papir på ett kontor. Men jeg skaper noen arbeidsplasser og det er mine handlinger som skaper dem, ikke de som kommer og søker jobb hos meg som ønsker å lære og utvikle seg selv.
Jeg ønsker Fleksnes lykke til, for all del. Men det er arbeidskrafta til potensielle arbeidere hos Fleksnes som skaper arbeidsplassen. Det er den som arbeiderne har å selge, og det er den som Flesksnes kjøper. Under kapitalismen er arbeidskraft en vare på markedet, akkurat som andre varer (riktignok med noen spesielle egenskaper).
Jeg ser Rulatorens poeng, men man kan ikke si det så enkelt. Hvis ingen skapte bedrifter og fikk de til å fungere skulle vi vært bønder alle sammen? Hvis det var lik lønn for alle uansett så ville verden i stor grad stoppet veldig opp da all verdiskapning som kommer fra hard jobbing og bunner i penge og suksess motivasjon ville vært borte.
Joda, noen må skape bedrifter og få disse til å fungere. Men dette er i seg selv et arbeid, og de som gjør dette er sine egne arbeidere når de administrerer dette. Men det er ikke dette som gir kapitalistene deres samfunnsmessig rolle. Kapitalistenes rolle her i verden er å
eie, og dette har gjeldende ideologi laget en aura rundt, akkurat som godseierene hadde under føydalismen. Når konsern overstiger en viss størrelse, så veit eierene ofte ikke lenger hva som foregår på grunnplanet. De veit ikke hvordan nye arbeidsplasser skapes i konsernet, og i mange tilfeller ikke engang hva konsernet produserer. De aller rikeste veit i mange tilfeller ikke engang hva de selv eier, men har satt bort administrasjonen av aksjebeholdningen til lønnsarbeidende undersotter (Det er himla mange steinrike amerikanske, vesteuropeiske, kinesiske og Saudiarabiske eiere som ikke veit sånt).
Jeg skatter allerede halvparten av alt jeg tjener. Er det rettferdig å øke skatten enda mer? Hvor skal grensa gå da? 60% for meg og 20% for de som tjener 400.000 i året og som ikke har ansvar for noe annet enn akkurat seg selv?
Har ikke politifolk, lærere, sykepleiere og fenriker ansvar for andre enn akkurat seg selv? Hvorfor skal kapitalistisk eiendom ha en aura som reelt ansvar for liv og helse ikke har?
Jeg ser ikke ned på noen i noen yrker, bortsett fra kanskje de som har valgt å bli rike på å forsvare samfunnets svin eller leve av å skrive ut bøter. Men jeg skal heller ikke ha dårlig samvittighet for at jeg har fått til noe.
Det er greit nok at Fleksnes ikke skal gå rundt med konstant dårlig samvittighet, i alle fall dersom foretaket hans driver lovlig og er relativt beskjedent. Men da bør heller ikke arbeidsfolk ha dårlig samvittighet når de fører klassekamp ved hjelp av f.eks. streik. Det er nå engang sånn at arbeidsfolk produserer større verdier enn det som de får lønn for. Det er det som skaper profitt i det kapitalistiske systemet.
