Så du går god for at det finnes noe overnaturlig? På hvilket grunnlag?
Kan si litt om min egen bakgrunn. Jeg har vokst opp i et "kristent hjem", og har således fått dette servert som sannhet hele veien. Hvis kristendommen er sann, er dette (oppdragelsen) bra, men hvis kristendommen ikke er sann, er dette hjernevasking. Som liten har man naturlig nok ikke de forutsetninger for å ta et fornuftig standpunkt for eller mot, så man stoler på at foreldrene sine stort sett forteller sannheten. Men etter hvert som man vokser opp, møter man forskjellige folk som tenker og tror annerledes, har andre moralske standarder, har andre argumenter osv, og det man tror på blir testet ut.
Etter hvert som jeg har vokst opp, har jeg hatt, og har jeg mine problemer med troen, og har store mangler der. Dette behøver ikke nødvendigvis skyldes kjernebudskapet i kristendommen. Skal ikke gå for mye i private detaljer, men i lange perioder, i årevis har jeg latt være å gå i kristne miljøer, på møter osv. Men jeg har også årevis med erfaring med kristne miljøer av ulike slag. Jeg har sett saken fra ulike vinkler. Jeg har møtt gode kristne, dårlige kristne, vært på tamme, kjedelige kristne møter (alt for mange), og det motsatte - helt spesielle møter. Jeg har ingen problemer med å tro at kristendommen generelt slik den blir presentert i de norske menigheter er en veik og utvannet variant av kristendommen (selv om det finnes hederlige unntak). Tro meg, jeg har vært på mange møter. Jeg har ingen problemer med å tro at mange kristne kan i større eller mindre grad karakteriseres som hykleriske, useriøse, kunnskapsløse og "hjernevasket" - og det samme kan sies om ikke-kristne, kristenmotstandere, ateister og andre -ister. Men dette er ikke nødvendigvis sannheten om kristendommens kjerne.
Etter hvert som man vokser opp og modnes, får man et mer nyansert syn på ting. Jeg har vært i ulike miljøer og møtt mange typer folk. Jeg har vært i kristent miljø i lange perioder, og fraværende fra kristent miljø i lange perioder. Jeg har sett saken fra ulike vinkler. Jeg har møtt argumenter for og imot, møtt folk med ulike holdninger og livshistorier, lest og studert, har vært i militæret, på ulike skoler, ulike jobber, og hatt rikelig med tid til å tenke igjennom hva jeg tror er sant og ikke. Med blandede erfaringer med norsk kristendom kan jeg si at dersom kristendommen ikke var sann, vil jeg akseptere dette. Jeg "tviholder" ikke på det fordi jeg "vil" ha rett. I utgangspunktet er jeg imot løgn og for sannhet. Målet er å finne sannheten og bekjempe løgnen, uavhengig av hva dette måtte være. Jeg ville nok blitt skuffet dersom Gud ikke eksisterte, men det er underordnet sannheten.
Etter å ha vært på mange møter, møtt mange type kristne og predikanter, har jeg funnet ut følgende om kristendommen i Norge: Mye er i varierende grad kjedelig, tamt og utvannet. Men det finnes noen personer innimellom som har hatt helt spesielle opplevelser, enkelte folk som helbreder, profeterer etc. Det finnes mirakler og helbredelser noen få steder. Det finnes vitnesbyrd og hendelser som folk forteller om som jeg ikke kan forklare på annen måte enn Gud. Man er til stede, ser energien, entusiasmen, ydmykheten og lyset i øynene deres når de forteller om hvordan de har møtt Gud, og man blir overbevist om at dette er ikke folk som lyver eller hører stemmer. Jeg har jobbet i psykiatrien med folk som hører stemmer, og dette er ikke det samme.
Jeg har lest Bibelen flere ganger. Jeg har funnet ut at de ordene virker forskjellig fra person til person. For noen er ordene i Bibelen levende, ekte, det taler direkte til dem, gir dem liv, helbredelse, styrke og oppmuntring. For andre er Bibelen en religiøs bok som de bare "tror" på, for andre en bok med visse fine moralske leveregler, samt interessante historier, merkelige ting, uforståelige ting, ting som ikke appelerer til dem. For andre igjen er det en "eventyrbok" som de har stort behov for å rakke ned på, som nærmest er en representant på alt de er imot. Noen ser motsetninger i Bibelen, noe ser at det ikke er motsetninger.
Til syvende og sist handler det om hva som høres fornuftig ut i mine ører. Man lærer seg etter hvert, som alle barn lærer seg, at ikke alle voksne er snille, at ikke staten er et velsmurt system. At ikke all vitenskapelig forskning er sannhet, at etablerte sannheter ikke nødvendigvis er sanne. I sum av å høre ulike kristne vitnesbyrd, egne erfaringer, kjennskap til Bibelen, ut ifra hva jeg har lest, har jeg fått, konstantert eller utviklet troen på at det finnes en overnaturlig kraft, at kristendommen er sann, at evolusjonsteorien er feil. Det betyr ikke at alt står så bra til med meg og min tro. Jeg sliter med mine ting, men dette er underordnet sannheten, og jeg vokser og modnes og ting skjer. At Gud ikke finnes, ser jeg på som ekstremt usannsynlig. For meg virker det helt ulogisk at liv kan bli til av ei organisk suppe, at den vanvittig komplekse naturen ikke har en kreativ skaper bak seg. Jeg har også sett og hørt for mange vitnesbyrd på frelse og helbredelser til å tro at dette bare er oppspinn, placebo og tilfeldigheter. Har noen få opplevelser selv også. Jeg har videre funnet ut at mye er korrupt og og alvorlig galt med verdens systemer og moral, selv om det finnes sannheter innblandet i løgnen. Vi kaller oss frie, men vi har begrenset frihet - ateist eller kristen. Men ting er selvfølgelig ikke svart-hvitt. Det er også sånn at mange får hjelp av helsesystemet, og andre offentlige systemer, at det er blitt gjort mye galt i kristendommens navn osv. Og så lærer man og prøver man å være positivt innstilt til mennesker rundt seg (selv om det ikke er så lett alltid), selv om man mener og tror noe annet.
Rønning