 Visning av honnørposter for Noobings;)
|
|
Sider: 12 ... 9
|
|
1
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : brannerb, 27. februar 2014, 15:19
|
|
|
2
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : chrissernh, 28. januar 2013, 17:47
|
|
|
3
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : Engdahl, 17. januar 2013, 19:30
|
|
|
4
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : 100%ren, 06. juli 2012, 12:08
|
|
|
5
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : AndyL, 04. juli 2012, 14:57
|
|
|
6
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : Langrennsløpern, 30. juni 2012, 16:49
|
|
|
7
|
Generelt / Antidoping / Sv: Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:40
|
| Gikk bedre med lavere doser ja, men ble sugen på mere og trodde jeg takla det. jeg trodde jo jeg takla de høye dosene også helt til det bikka over. Jeg hadde jo heller aldri i utgangspunktet tenkt til å ta høye doser, jeg skulle jo bare kure smått innimellom. Men jeg ble sugen, de fleste blir mer sugne og mange har nok gått på samme smellen som meg, og det vil fremdeles mange komme til å gjøre, men nå har jeg fortalt min historie så får folk gjøre opp sine egne meninger. Men her har dere iallefall en historie til som folk burde tenke over før dere vurderer det. Det kan skje deg, selv om du tror du takler det. Det trodde jo jeg og... |
| Honnør gitt av : SFV, 27. mai 2012, 16:03
|
|
|
8
|
Generelt / Antidoping / Sv: Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 15:08
|
Takker Egil 
Jeg leste skremselspropagandaen, den prella rett av. Jeg veit jeg ikke kommer til å klare å få så veldig mange til å ikke bruke, men kanskje det er en eller annen der ute som ombestemmer seg, og jeg unner ingen å måtte gjennomgå det jeg har måttet igjennom. |
| Honnør gitt av : Marmarius, 29. desember 2011, 22:44
|
|
|
9
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : adfghsdgsfjsjrjrs, 12. desember 2011, 23:24
|
|
|
10
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : Mini Arnold, 13. oktober 2011, 03:03
|
|
|
11
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : mike93, 06. oktober 2011, 23:51
|
|
|
12
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : Kavring1, 14. september 2011, 22:30
|
|
|
13
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : xTitanx, 16. august 2011, 21:05
|
|
|
14
|
Generelt / Antidoping / Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 14:30
|
Jeg tenkte fortelle dere min historie, og hvordan ting kan gå galt når du begynner å leke med kroppens egne hormoner, de populære steroidene? Jeg var en gutt som gikk ut fra vgs med snitt tett oppimot 5, jeg hadde kun drikki alkohol sjelden, trente fast og riktig og spiste bra, jeg veide 92kg rein og hadde en bra kropp fra før. Denne artikkelen er ikke ment som en unnskyldning ovenfor de jeg har såra når jeg dreiv på som verst, det har jeg tenkt til å fortelle den personlig, men jeg skriver ned min historie fordi jeg ønsker ikke at folk skal gjøre de samme feilene som meg, gjennomgå den samme psyken jeg har hatt og la psyken ødelegge alt det positive som er i livet ditt. Jeg har innsett hva det gjorde med hodet mitt nå, og vil derfor si fra før dere gjør de samme feil som meg. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle være en som skulle sitte å skrive slikt om det som har vært livet mitt i snart et år nå. Jeg oppgir doser her, for de fleste vil det ikke si noe, men for de som dette er rettet til vil de legge merke til at dosene ligger opptil 4-5 ganger så høyt som anbefalt. Jeg starta lavt jeg og... Men ble sugen på mer, det skjer nok best sannsynlig deg og om du prøver..
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om et emne som er tabu hos folk flest, mens andre mener det er det livet handler om. Jeg trodde det siste, men jeg har innsett nå at jeg tok kraftig feil. Det starta sommern 2008. Jeg hadde trent ei stund, men syntes ikke formen var bra nok for sommern, jeg ville jo ha oppmerksomhet på stranda. Fikk jeg kontakt med en som skaffa da, hadde jo lest alt som var for jeg skulle jo bare kjøre en kur en gang iblant for det er jo nok tenkte jeg. Første dealern sa til meg når jeg sa jeg ville starte å bruke steroider var: ?ikke gidd, det er ikke verdt det?. Når en mann som skal tjene penger på meg sier det, burde det være no i det kanskje tenkte jeg, men jeg dreit i det for dette skulle jo jeg takle så fint atte!
Så var jeg i gang da, Turanabol Xmg om dagen, veldig mild og grei nybegynnerkur hadde jeg lest meg til. Jeg skulle jo aldri bli steroidemisbruker jeg.. 2 uker etterpå hadde jeg lagt på meg 4 kg og syntes alt var gøy, humøret var på topp og jeg fikk komplimenter. Da veide jeg 94kg. Tok ikke lange tiden før jeg ble sugen på mer, så jeg tenkte å spe på kuren med litt rein testosteron, det er jo ganske safe etter hva jeg hadde lest. Nå var kuren min økt til 2 steroider og jeg hadde allerede sprengt de grensene jeg hadde satt meg, men humøret var supert og jeg økte og økte. Da sommern var slutt veide jeg 102kg. Altså en økning på 11kg iløpet av en sommer, nesten uten et gram mer fett! Dette var heftig tenkte jeg, men så tok kuren slutt. Jeg hadde jo bestemt meg for å ha pauser og være flink.. Pausen skulle være på 2 måneder så skulle jeg kjøre en mild kur til med testo og deca. Det tok 1 uke, så var vekta nede på 100, en uke til så på 98. Da sa hodet mitt stopp, jeg ville ikke ned mer og jeg følte meg som en dass. Dagen etter var jeg å handla den nye kuren min. Den var jo ikke noe kraftigere enn planlagt, men denne gangen gikk ikke ting like enkelt som forrige gang, jeg økte ikke så fort, styrken sto stille.
Jeg måtte jo gjøre noe for å øke tenkte jeg så jeg gikk på nettet for å finne frem til ?the real shit?, det som virkelig kicka! Tok ikke mange minuttene før jeg fant det, denne gangen leste jeg ikke angående bivirkninger lengre, jeg hadde jo ikke fått noen første gang så det var sikkert bare bullshit. Jeg hadde funnet frem til at løsningen var trenbolone. Det skulle vist være heftig på alle måter, det beste som fantes, drømmen. Starta dytte i meg det, tok 2 dager så kjente jeg det brusa i kroppen av hormoner, jeg var tent! Ladd! Klar til å løfte anytime, ingenting kunne slå meg nå. Akkuratt der og da føltes det herlig i hodet å være så ?på hugget? heletiden. Noen dager etterpå fikk jeg ei god venninne på besøk som skulle være med meg å se på kroppsbygger-nm. Der ble jeg pissur fordi noen hadde tatt plassene våre og jeg gjorde venninna mi utilpass, senere på kvelden når vi var ute i gatene snudde jeg meg etter en kar og følte for å drepe han fordi han spytta på trikken. Noen dager etter var hormonnivåene stabilisert seg og jeg var ikke aggressiv lengre, det var nok på dette tidspunktet at sakene begynte å påvirke meg sakte men sikkert uten at jeg merka det. Jeg merka det nok så vidt på hodet at humøret varierte veldig fra dag til dag, uten noen spesiel grunn til at det skulle gjøre det. Nå kjørte jeg kun Trenbolone og testosterone. Når november nærmet seg begynte ting å skeie virkelig ut. Da økte jeg med et steroid til for jeg ville være i form i tillegg til å være svær. Mengdene på dosene var enda små, men jeg merket at hodet stadig vekk varierte i følelser og i styrke på de. Jeg hadde jo sprengt grensene jeg hadde satt meg for lenge siden, men jeg dreit i det og jeg innså ikke at hodet mitt sakte men sikkert ble mer og mer varierende. Jeg har 3 gode venninner som jeg er veldig veldig glad i, det skal dere vite jenter. Iløpet av 2-3 uker klarte jeg si jeg var forelska i de alle sammen, mens jeg egentlig heletiden har vært svak for hun ene som var bortreist.
Jeg var på gymmet, smågutta kikka, de største av de største sa jeg var blant de beste under 20 i landet og at jeg kunne gjøre det stort om jeg satsa. Jeg trodde jo psyken min var fin jeg, så jeg SATSA! Har jeg muskler liker hun meg uansett tenkte jeg. Jeg økte dosene, normale mengder med testosteron er Xmg i uka, jeg økte den til Xmg i uka lett, normalt med trenbolone er Xmg, jeg kjørte på Xmg i uka. Hodet mitt hadde ingen sperrer, jeg ville ikke sitte råtne gammel i en stor foran tven uansett tenkte jeg. I tillegg til dette begynte jeg dytte i meg alle mulige andre steroider sånn litt etter hva jeg følte for, jeg kjørte litt npp, litt deca, litt masteron. Den ene dagen kunne jeg ta Xmg russere, den andre dagen Xmg anadrol så ta Xmg winstrol. Hodet mitt gikk i spinn, det var ikke meg selv lengre som tenkte, hele hjernen og kroppen min fungerte kun etter hormonene fordi mengdene preget meg så psykisk at jeg ikke klarte ?tenke selv?. Jeg var nå så preget at humøret og følelsene mine endret seg på sekunder. Jeg kunne dra ut på byen, få masse oppmerksomhet og skryt eller ha det superkult med venner. Dagen etterpå kunne jeg våkne opp å gråte fordi jeg var så lei meg og deprimert uten å egentlig hatt noen grunn til det. På dette tidspunktet hadde steroidene gjort meg manisk depressiv uten at jeg var klar over det selv. Jeg trodde jo det var omgivelsene rundt meg som gjorde at jeg hadde det så jævlig, ikke at det var hormonene som lekte med hodet mitt.
Ting hadde nå gått så langt at jeg var mer eller mindre lei meg konstant uten noen spesiell grunn, jeg hadde jo venner, familie som brydde seg, ei jente jeg hadde et godt øye til og som jeg ville stå på for at skulle bli min. Men jeg følte jeg bare fikk kjeft fra familie, venner brydde seg ikke, og jeg hadde hvertfall ikke sjanse på henne. Hodet mitt vridde på alle inntrykk jeg fikk og jeg begynte ta litt narkotika en gang i blant når jeg var som aller mest lei meg. Kokain, GHB, hasj, amfetamin, valium, sovetabletter, tja er vel stort sett heroin, crack og ecstasy jeg ikke har prøvd. Dette pågikk nå frem til midten av mai, jeg hadde fremdeles et godt øye til denne jenta, og nå trodde jeg hun endelig hadde fått det for meg og for jeg hadde hatt noen gode perioder innimellom der jeg faktisk klarte være meg selv. Så etter 17 mai når jeg kom inn til byen hadde jeg bestemt meg for å øke dosene ytterligere. Jeg hadde vært av en liten periode i april, og jeg snakka med venninna mi istad og hun fortalte meg at kun i den lille perioden så hadde hun kjent igjen den jeg var før, fordi da var ikke hormonene så ekstreme. Men etter 17 mai økte jeg trenbolonen til å stikke 1ml av hvert steroid, hver dag! Xmg trenbolone, Xmg masterone, Xmg testo propionate + turanabol + winstrol, litt dbol om jeg mangla trøkk den dagen, i tillegg stakk jeg litt testo enanthate. Byggere gaper når jeg har fortalt de hva jeg brukte nå den siste tiden. Og de har ikke akkuratt pene doser selv. Jeg er en gutt på rett under 20 år, jeg hadde brukt et halvt år på det normale folk bruker 4 år med steroidebruk på å klare. Den gruppen jeg skriver denne artikkelen for vet sikkert at trenbolone og masterone er de verste psykeknekkerne og de som går hardet på psyken som er av steroider og disse brukte jeg i sinnsyke doser bare for å bli hard til sommern. Skal love dere jeg var hard og, men så kom den dagen der jeg tippa over og alt ble for mye, den dagen der jeg ødela så mye og hodet mitt vrengte seg i vinkler. Jeg var hos jenta jeg likte og gleda meg jo stort, man kunne jo være verdens lykkeligste med alle de hormonene, men det tok et sekund og jeg var verdens mest depressive. Jeg ble aldri aggressiv ovenfor noen slik enkelte ble, i stedet ble jeg så overfølsom og svinginger at det skremmer meg når jeg tenker tilbake på det, selv om det bare er ei ukes tid siden.
Den kvelden klarte jeg ødelegge alt, fra først være sur og lei meg når jeg var hos henne og nektet snakke om hva som feilet meg. Jeg bare gikk, mens jeg sendte henne masse sms som skremte henne, ikke rart hun trodde jeg var psykopat, på det øyeblikket var det, jeg hadde en skikkelig hormonklikk oppe i hodet. Jeg kom hjem å strigråt mens jeg ringte venninna mi og sa at nå var det slutt, nå orka jeg ikke mer. Hun begynte å gråte for hun brydde seg jo om meg selv om jeg følte der og da i klikken min at ingen brydde seg om meg, jeg tenkte ikke. Jeg sverger på at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver nå, for nå innser jeg hva jeg har kjørt venninnene mine igjennom, hvilket monster jeg har vært ovenfor de, jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har gjort. Jeg har tatt den vanskelige beslutningen nå. Jeg slutter! Jeg har revet opp alle glassene mine og helt alt ut i do. Jeg har oppført meg dritt ovenfor venninna mi, jeg har trua a med å ta livet mitt. Jeg kan ikke fatte det. Jeg har ødelagt mine sjanser til å få være med den søteste og snilleste jente jeg noen gang har møtt. De kan aldri tilgi meg for den dritten jeg har vært, og dette er heller ikke et forsøk på det. Det Unnskyldningen ovenfor dem skal jeg snakke med de alene om face 2 face. Nå sitter jeg her, tingene går heldigvis ganske fort ut i kroppen og hormonene roer seg ned, jeg kjenner allerede at hjernen tenker litt klarere, ei ukes tid eller 2 så er nok hodet mitt der det var før og jeg gleder meg så utrolig! Kroppen min kommer aldri til å bli like svær og ?tøff? lengre. Jeg var en idiot og trodde kroppen ville gjøre meg attraktiv og glad, men i kampen for å få den så mistet jeg det som faktisk ville gjort meg lykkelig. Jeg angrer så, jeg er så lei meg. Jeg skal bevise ovenfor dere at jeg er en bedre person enn det jeg har vært nå, at jeg står på for det jeg tror på.
Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på hva selgern hadde å si til meg: ?ikke gidd?. Hadde jeg hørt på han ville jeg kanskje vært en lykkelig mann akkuratt i dag. Snart er hormonene ute, og jeg skal finne igjen meg selv.
Som vanlig lurer folk på hvor stor jeg var. Vel som 18 år og 3 mnd veide jeg 108kg på litt over 180 cm, jeg hadde 48cm armerpå det største og jeg hadde mageruter..
Gutter: det er kult å være stor og bøff, men når du mister det du vil ha mest så blir du kanskje ikke så tøff?
|
| Honnør gitt av : BjM, 25. mars 2011, 13:12
|
|
|
15
|
Generelt / Antidoping / Sv: Hva steroidene gjorde med meg!
|
02. juni 2009, 15:08
|
Takker Egil
Jeg leste skremselspropagandaen, den prella rett av. Jeg veit jeg ikke kommer til å klare å få så veldig mange til å ikke bruke, men kanskje det er en eller annen der ute som ombestemmer seg, og jeg unner ingen å måtte gjennomgå det jeg har måttet igjennom. |
| Honnør gitt av : asdf123, 21. mars 2011, 18:26
|
|
|
