Aha, Christopher Hansard kjenner jeg litt til ja.
Når det gjelder det med "den som taler..." etc så har jeg begynt å tenke over at når mennesker møtes så føler man ofte av en eller annen grunn at man må si noe hele tiden. Det blir aldri stille. Hvis samtalen stopper opp og det blir stille så kan det føles pinlig. Hvis man f.eks møter noen på t-banen som man bare såvidt kjenner, så blir det ofte en helt merkelig situasjon, fordi begge føler at man må si noe, og så blir det egentlig bare helt meningsløst snakk som er helt unødvendig. Dette er vel vanlig i vestlige kulturer, men det virker som det er annerledes i andre kulturer. F.eks hvis man leser litteratur om/fra østen så kan ofte lese f.eks at noen snakker sammen en stund, og så "satt vi to timer i stillhet", eller "så kontemplerte vi i en time over det vi hadde snakket om".
Ja, det er en interessant observasjon.
Tillært høflighet som på mange måter er dysfunksjonell. Generelt skal vi på død og liv fylle livene våre med et eller annet hele tida, kanskje er man en smule engstelig for det som tilsynelatende er stillstand. Folk på bussen som hele tida må preike i mobil eller sende sms-er ustanselig, hvorfor? Om man har behov for en intim samtale med en venninne kan det da umulig være nødvendig å dele dette med 15 andre, ukjente personer. Det er fullstendig krise for oss om vi mister internett i 5 minutter. Vi er svært opptatt av å ikke gå glipp av "noe" eller å stå utenfor, og av og til sykelig opptatt av anerkjennelse fra andre.
*som et øye som ser, men som ikke kan se seg selv*
Du har nok rett i at man i østlig filosofi finner seg vel til rette i det tilsynelatende tomme.