Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.