Onsdag 18/5-11:Judo. Ganske rolig teknikktrening. Like greit i og med at jeg var syk i går og fortsatt ikke er helt frisk.
Som nevnt var jeg syk i går og trene derfor ikke. Før ville det irritert meg at jeg var syk og ikke fikk trent, i går var jeg irritert fordi jeg var syk på 17. mai og ikke følte meg i form til noe mer enn å krøke meg ned til byen og se på borgertoget. Det er fordi jeg for å være helt ærlig sliter med motivasjonen. Ikke til å trene, men å trene sånn som jeg gjorde i høst og i vinter. Å stå opp tidlig for å trene to ganger føles som et jævla ork. Jeg har uttalt at jeg har lyst til å løfte 500 sammenlagt, raw, løpe 1500 under 4.45, 10 kilometer under 36.30. Det har jeg forsåvidt, men ikke
virkelig lyst til det. Ikke nok iallefall.
Det jeg virkelig har lyst til er å gjøre det bra i judo, Å vinne en større turnering enn KM for Trøndelag. Å slå en jævla svenske. Å treffe helt perfekt på et kast bare en eneste gang, slik at fyren nærmest flyr veggimellom. Å sette en sankaku (triangle). Den enorme følelsen av triumf det er når motstanderen tapper etter et armbend eller en kvelning. Alt i konkurranse selvsagt, trening blir aldri det samme.
Aller helst vil jeg ha en perfekt kamp. Der jeg møter en virkelig god motstander. Den kampen jeg ikke gjør en eneste feil og alt annet 100% riktig. Motstanderen er så god at jeg allikevel trenger alt, absolutt alt jeg har av ferdigheter, erfaring, styrke og kondisjon. Den kampen som er så tøff at jeg våkner opp morgenen etter og det føles ut som jeg har blitt kjørt over av toget. Alt det der skal være akkurat, på hengende håret nok til at jeg vinner den kampen. Gjerne ligger jeg under helt fram til slutten, da jeg får inn den ene perfekte teknikken, et kast, en kvelning eller et armbend. Etterpå skal jeg være så sliten at jeg omtrent ikke er i stand til å stå når adrenalinet forlater kroppen. Får jeg en slik kamp, blir jeg fornøyd, selv om det bare skulle være en innledende kamp i et norgescupstevne. I drømmen min derimot får jeg ikke bare denne ene perfekte kampen, kampen er selvsagt en finale, finalen i NM 2012.
Dessverre var året som gikk det året som jeg hadde satt av til jakten på den drømmen. Jeg kan ikke rettferdiggjøre, ovenfor meg selv, å sette av et år til på en jakt etter en drøm som sannsynligvis aldri blir oppfyllt uansett. Hvis jeg hadde visst, 100 % sikkert, at jeg kom til å få den ene kampen, ville jeg lett gjort det. Nå har jeg derimot bestemt at jobb, ikke judo skal avgjøre hvor jeg havner. Så inntil jeg veit hvor i landet jeg ender opp, veit jeg ikke om jeg får trent bra nok med judo. Får jeg trent bra med judo,
skal jeg på NM 2012. Motivasjon til å begynne å trene opp fysikken til det, har jeg ikke før jeg veit om jeg får muligheten. Om jobb og livssituasjon gjør det mulig å trene slik jeg har gjort dette året er høyst usikkert. Ikke er det sikkert jeg gidder selv om det er mulig. Å få trent slik jeg virkelig vil, nemlig to ganger om dagen og judo
hver dag med gode trenere og treningspartnere, det kommer ikke til å skje, uansett. Motivasjon til andre mål som f. eks. løping eller 500 kilo sammenlagt har jeg ikke før jeg veit at det ikke blir mer konkurransejudo. Trolig kommer jeg ikke til å få det før jeg veit om judoen legges på hylla eller ikke. Derfor kommer det til å bli litt så som så med treninga framover.
Jeg får bare trøste meg med at jeg allikevel kommer til å trene 6-7 ganger i uka. Trolig nok til å vedlikeholde ting, garantert mer enn folk flest. Dessuten er det snart sommer, jeg har en muskuløs ryggtavle, solide armer, brede skuldre og six-pack
http://www.youtube.com/watch?v=_JPC7L5OMBY#noexternalembed&feature=related (Slå av lyden og sett på Maiden, ACDC, Sabaton eller noe lignende.)
