Lørdag 3/12-11:Veide inn på 80,6. Nesten tangering av pers i å være tett oppunder 81. Hadde riktignok mye mer å gå på, men trengte ikke det. Pga. en noen regler angående hvor mange innleide som kan være på hvert enkelt lag, ble det ikke -90 i mix. I senior herrer var det 6 lag, da blir det to puljer med tre lag i hver der alle møter alle.
I den første kampen møter jeg svært sterk motstand. Stikkord: Svartbelte, landslaget, norgesmester. Taper ganske klart. Det positive er at jeg kom meg ut av et holdegrep. Samt at jeg faktisk angriper når vi havner på bakken. Ikke elendig, men heller ikke mer enn akseptabelt. Forventer overhodet ikke å vinne denne, men skulle gjerne ha angrepet litt stående. Egentlig ikke fornøyd.
Så kommer kamp nummer to. Mot en ung fyr, tror dessuten han egentlig er -73. Han er nok bedre enn meg, men jeg er sterkere. Han tar tak i meg og kaster meg. Fort taper jeg. Katastrofalt elendig. tror jeg har stått i mot og at faren er over. Går for oppfølging på bakken (går for ryggen hans) og han fortsetter å kaste. Sikkert litt vanskelig å forstå hvis du ikke kan judo. Men han vinner, og det er fortjent. Tror jeg kunne ha stått i mot hvis jeg bare hadde gjort det. Kanskje er det bare en unnskyldning jeg forteller meg selv. Uansett har det ikke noe å si. Pri en SKAL være: Unngå å bli kasta, så kan jeg følge opp på bakken. Den feilen er like ille som å bli kasta. Forventa å vinne denne, fordi jeg er eldre, større og sterkere. Å tape hadde vært en ting, å tape som dette. Jeg har ikke ord for å beskrive det engang. Laget går ikke videre, det er i det minste ikke pga. mine tap.
Veit ikke engang hvordan jeg skal oppsummere dette. Skal prøve. I går fikk jeg en melding av en god kamerat som lurte på om jeg var på Gjøvik i helga og ville ha meg med på noe. Jeg sa (selvsagt) nei. Fordi jeg skulle på stevne. Akkurat nå angrer jeg. Ikke på at jeg sa nei. Hadde allerede sagt jeg skulle stille på laget. Jeg skulle derimot ønske at jeg i stedet for å ha vært på stevnet, hadde vært med han. Hver eneste dag etter jobb, er det samme. Middag, trenine, sove. I snart to år nå. Resultetene, de kommer ikke.
I dag var det lag-NM. Jeg vil ikke si et vondt ord om laget jeg gikk for. Ble til og med dratt med på julebordet deres etter stevnet. Hyggelige folk det, alikevel... Kun en av de har jeg vært på trening med. Ingen av de har jeg snakket med mer enn 5-6 ganger. Når de begynte å dra historier om spesielle hendelser eller folk fra "gamle dager", visste ikke jeg hvem de var. Det er ikke de jeg har vært på hytteturer med. Det er ikke de jeg har sittet i badstue sammen med. Det er ikke de jeg har dratt til Åre med. Ingen av de har tatt bussen tur-retur Oslo med meg for å gå NM. Ingen av de har vært med meg på dagstur til Levanger for å gå stevne. Ingen av har båret matter sammen med meg før eller etter trøndercup. Aldri har jeg skreket meg hes for noen av deres skyld, aldri har de gjort det for meg.
Det samme gjelder på treningene jeg er på. Jevnt over er de bedre enn jeg er vant med fra Trondheim. Folk er trivlige og imøtekommende. Jeg trives. Allikevel, det er bare ikke det samme. Når ting går bra, har det ikke så mye å si. Når det går dårlig derimot... Til tross for når dette innlegget blir postet, er jeg 100% edru. Jeg skulle ha vært full og prata drit nå. Glemt feilene fra tidligere i dag, iallefall for en liten stund. Akkurat som etter lag-NM i Sandnes i 2010 eller lag-NM i Levanger i 2009.
Det er bare å innse det. Jeg savner laget og klubben min. Og aldri mer enn i dag. Det triste er at jeg har mista det, for godt. NTNUI er nemlig en studentklubb, folk blir ferdige med studier og flytter, akkurat som jeg har gjort. Så hvorfor fortsetter jeg med dette? Fordi jeg virkelig VIL gjøre det bra på NM, 25 mars 2012 i Larvik. Fordi jeg, mens jeg satt på nattbussen fra Oslo til Trondheim natt til 23. mars 2009, etter NM, ga meg selv et løfte. Aldri igjen. Bare for å gjøre det akkurat like dårlig 10. april 2011. Da følte jeg et svartsinne hinsides alt jeg noensinne har følt.
Kanskje kunne jeg ha gitt meg da. Ikke nå, ikke når jeg har brukt så latterlig mye tid og penger på det i høst. samme faen om resultatene uteblir eller ikke. Jeg har satt meg et mål for NM. Det holder jeg for meg selv. Det er uforandret. Tenkt å bytte klubb hadde jeg også. Det skjer ikke. Ikke før etter NM. Skal min siste kamp for NTNUI være den pisskampen der? På et lag-NM, der jeg representerer et annet lag? Ikke faen! Drømmen er å gå mitt beste stevne noensinne i Larvik 25. mars 2012. For min klubb. Jeg må bare fortsettte å tro at jeg kan. Så kanskje, kanskje.
http://www.youtube.com/watch?v=TiCxqhu9cio#noexternalembed&ob=av3e
