gleden ved å trene og sette perser er det som driver meg.
hva andre putter i seg får være deres sak, men jeg er ikke naiv i så måte.
om alle rundt meg bolet, så hadde jeg likevel fortsatt å holde på med mitt, traust og stødig.
for meg er selve veien målet.
man kan se på løft og la seg imponere uavhengig av om vedkommende er dopet eller ikke.
internasjonal strongman, bodybuilding og mye av det styrkeløft som blir vist - spesielt i statene er sirkus.
jeg er glad for at det i norge er en streng antidoplinje innen styrkeløft. jeg håper og tror at dette arbeidet utføres godt i de fleste klubber.
Jeg registrerer at du har en pro-doping holdning, og dette skal jeg ikke moralisere over.
Det får være opp til hver enkelt.
Min mening er at doping og toppidrett ikke hører sammen.
Man kan oppnå resultater som man bare kunne drømme om, dersom man er konsistent i treningsarbeidet sitt.
Da jeg startet å trene, trente jeg maks med 80-90kg i knebøy, og nå 7 år senere har jeg 240kg i konkurransegodkjent bøy. Det er denne fremgangen som gjør at det er morro å holde på.
Innen konkurranser konkurrerer jeg først og fremst mot meg selv, og målet er å stadig løfte litt og litt mer inntil jeg når det store målet som er 300kg. Derfra og utover får tiden vise hva som skjer.
Men over til det tråden handlet om - om toppidrett skal slippe dopingen løs. Det er klart at der hvor det er penger, vil det alltid være mennesker som konkurrerer om disse pengene, og dermed vil også uredelighet og ufine metoder taes i bruk.
Forsåvidt kan man kanskje her dra paraleller til korrupsjon og bestikkelser i næringslivet og offentlig sektor. Jukset utføres for å få fordeler i nuet, eller å legge til rette for fordeler fortrinnsvis av økonomisk art i nær fremtid.
Å slippe dopingen løs i toppidretten ville føre til en aksellerasjon i bruken, og man ville kunne se hodeløs bruk i jakt på de store prestasjonene. Og vi ville oppleve dødsfall i kjølvannet av store idrettsprestasjoner.
I dag eksisterer riset bak speilet i form av sanksjoner om man blir tatt. Men de sosiale og økonomiske følgene kan bli minst like store som de idrettslige sanksjonene.
Hva husker vi Ben Johnson for i dag ?
Hva husker vi Johan Mülegg for i dag ?
Hva husker vi Aham Okeke for i dag ?
Jeg kunne nevnt mange, mange andre tilfeller.
Felles for disse og mange andre er at de har en plett ved navnet sitt. "Alle" vet at de har jukset. Jeg tror ikke det er spesielt artig å gå rundt med den merkelappen.
Jeg har ikke et svart/hvitt syn på doping, og er ikke fremmed for tanken at administrert av kyndig helsepersonell kan anabole steroider hjelpe til på idrettslige prestasjoner (spesielt kraftsport), uten at man nødvendigvis får varige helseskader.
Men et stort menn, er at veldig mange som putter i seg ulike stoffer ikke vet hva de driver med. De vet ikke hva som skjer i kroppen, og har heller ingen interesse av å sette seg inn i det.
En undersøkelse jeg ikke har link til nå, men som jeg leste om for lenge siden viste at et overveldende flertall av amerikanske idrettsutøvere var villig til å forkorte sitt liv flere år dersom de kunne vinne en olympisk gullmedalje. Dette viser en skremmende tendens, og hvor mye enkelte er villig til å ofre for heder og ære.
Det er mange, mange idrettsutøvere - kroppsbyggere, styrkeløftere, friidrettsutøvere og i andre sporter som har fått store helseproblemer etter sin aktive karriere, nettopp pga dopingbruk.
Ang. USA og den "løpske" dopingbruken der. USA må også forholde seg til internasjonale regler og antidopingbestemmelser når de er med i internasjonale konkurranser. Flere amerikanske idrettsutøvere har også blitt testet med positive utfall gjennom de siste år.
At high school studenter doper seg for å kunne bli gode i amerikansk fotball er forkastelig, men i lys av de krav som stilles til dem - forståelig. Det er en svært krevende sport med veldig mange skader, og ved å bruke anabole steroider vil de selvsagt få kortere skadeavbrekk, og kan være både raskere, større, sterkere og villere. Sett i dette lys, og hvor viktig det er å lykkes i den amerikanske kultur, kan man forstå at mange velger å ignorere de potensielle helseskadene og kjører løpet hundre prosent.
For noen kan det kanskje være forskjellen på fattigdom og et liv hvor de har nok av materielle goder. Administrert i "fornuftige" dose, kan det også hende at en atlet som driver med amerikansk fotball kan komme seg gjennom karrieren, legge opp en pen sum penger, og klare seg godt videre i livet.
Dessverre tror jeg (dette har jeg ikke hold for) at det er mange som sliter med permanante skader, både i det muskulære system og det hormonelle system etter en slik karriere.
Men over til vekttrening igjen.
Jeg tror at enhver frisk person kan klare å løfte vekter som av den gjennomsnittlige gym-gåer vil virke hinsides, såfremt førstkommende person trener jevnlig og strukturert gjennom mange år med et godt kosthold.
Å oppnå en kroppsvekt på 100kg og løfte 200kg i knebøy og markløft og 150kg i benkpress er noe som de fleste som er på et gym ikke klarer. Uansett hvor "hardgainer" man måtte være, burde det være oppnåelig for de fleste.
Mange er utålmodige og vil ha rask fremgang, og da kan jeg forstå det kan være fristende å dope seg for å få samme fremgang på 2 mnd, som andre får på 2 år.
Dessverre har jeg ofte sett at doping ofte går hånd i hånd med utroskap mot partner, økonomisk utroskap og andre typer kriminalitet. Det er ikke dermed sagt at alle som doper seg er kriminelle. Jeg vet også om de som doper seg som har familieliv og en normal jobb.
Det er viktig å understreke at jeg ikke vet om noen styrkeløftere som doper seg i Norge . Selv om disse helt sikkert også finnes.
Til syvende og sist er det kun ens egen samvittighet som er ens øverste dommer når det gjelder bruk av ulovlige midler for å øke sine idrettslige prestasjoner. Man kan aldri vite med sikkerhet 100% at en person er ren, medmindre man kan lese tankene til vedkommende.
Ta Ljungberg for eksepmel som ble tatt i doping. Han ble ofte dratt frem som kroneksempelet på hvor langt man kunne nå uten doping, og så viser det seg at fyren jukset. Hvor lenge han hadde jukset vet ingen. Men faktum er at han jukset. Det finnes tråder om dette på treningsforum. Det er bare til å søke.
Driver man idrett selv, har man antakeligvis en motivasjon for å drive med dette, og så lenge man får glede av det man driver med, så er det det som driver en videre, uansett om det er å komme under 2:00 på 800m, eller det er å løfte 200kg i benk.
Innen toppidrett finner man de ekstreme ytterpunktene. De beste ofrer alt for å bli best, i mange tilfeller sikkert sin egen helse også. Ikke alle land har like bra apparat for testing nasjonalt. Og utøvere som kan delta i internasjonal konkurranse kan da dra nytte av dette ved at de går av før de skal delta i internasjonale konkurranser.
Det er blant annet en kjent sak at ukrainske og russiske utøvere løftet langt mer på nasjonale mesterskap enn på internasjonale. Man kan jo spørre seg hva som er grunnen til dette. Men problemet er nok ikke moralen til den enkelte utøver, men snarere hele systemet, fordi der har det vært en del av det å drive med styrkeløft å dope seg. En hel generasjon av utøvere, trenere og støtteapparat må erstattes, og dette er ikke gjort over natten. At russlands og ukraina ble utestengt for et helt år av IPF er et skritt i riktig retning, men man skal ikke se bort i fra at de bare blir flinkere til å skjule sporene sine. De har klart å sende raketter til månen med folk, så da klarer de sikkert å lure noen dopingjegere også ?
For russere er det stor prestisje i å være sterke, det viser at de er en stormakt.
Jo mer penger det er innen en idrett, jo større vil motivasjonen og oppfinnerevenen være til å finne på prestasjonsfremmede tiltak som kan bidra med å øke inntjeningen.
Nye dopingmidler, og måter å høyne prestasjonene på som ikke kan testes for, vil nok alltid kunne skje.
På Lillehammer i 1994, hadde man ikke gode nok metoder for å kunne detektere GH (Growth Hormone) meg bekjent (correct me if i am wrong). Og det går rykter om minst en norsk utøver som skal ha benyttet seg av dette, navn nevnes ikke.
Jeg tror at både strongman, og bygging ville være spektakulært selv uten doping. Man kan jo se tilbake på bilder av de gamle strongmen som Arthur Saxon, Louis Cyr, Eugen Sandow, Al Treloar, Thomas Inch, Staff-Sergt. Moss, J.J. Miller, George Hackenshmidt
link:
http://www.sandowplus.co.uk/Competition/compindex.htmFysikkene til disse mennene ville være beundringsverdig den dag i dag, og er svært imponerende for den vanlige mann i gata.
At bygging skal være spektakulært og et freakshow uten like tror jeg at det er byggingen selv som har ført til, ikke det generelle publikum.
Bobby Pandour (pre-steroid era):
To bilder av Dave Draper:
Interessant artikkel om bodybuildingens historie og intoget av doping:
http://www.bodybuilding.com/fun/draper7.htmRonnie Coleman:
Så kan man kanskje diskutere hva som er mest estetisk. På meg ligner Ronnie Coleman mer på et eksemplar av Belgisk Blå (genmodifisert belgisk kurase)
Bobby Pandour turnerte med sin bror med gymnastiske stunts, men var ikke virkelig sterk, da han ikke likte å trene med virkelig tunge vekter som Sandow, som var mer en ekte strongman.
Et bilde til av Bobby (som het vladimir, men skiftet til bobby som artistnavn)
Men han brukte å løpe opp trapper med sin bror på ryggen så fort han kunne, dette ga han fantastike bein.
Nok et bilde:
Det var hans imponerende muskelkontroll som imponerte publikum.
Etter min mening er han imponerende.
Jeg synes dagens profesjonelle bodybuilding er totalt ute av kontroll. Man kan se mange av proffene, rådeffa på scenen, men likevel går de rundt med en mega-svær mage med mageruter utenpå. Mange mener dette er pga all overspisingen de gjør, mens andre mener det er pga veksthormon som også forårsaker at indre organer vokser.
Men nå kom jeg voldsomt off-topic her...
For å oppsummere.
Jeg tror at en legalisering av doping i toppidrett er feil vei å gå, man bør heller legge ned arbeid i holdningsskapning blant barn og unge som er de kommende atleter.
En trettiårig syklist på helle av karrieren som alltid har dopet seg er tapt for antidopingarbeidet, men en ivrig 16-åring friidrettsjente er svært mottakelig for informasjon. I tilegg til selve treningsarbeidet må man også legge mye større vekt på antidopingarbeid.
Her er klare rollemodeller superviktig. For hvilken signaleffekt gir det unge om en i klubben som de ser opp til bli tatt i doping?
Kanskje ingen doping ville føre til et lavere prestasjonsnivå generelt sett, og at man ikke så ofte ville se nye rekorder innen mange idretter, men likevel vil det være spektakulært å se på idrett for den jevne mann.
Jeg synes at antidopingarbeidet aldri skal oppgis, og at man skal legge så mye ressurser ned i dette som overhodet mulig. Ved mistanke om doping mener jeg også at enkelte utøvere bør kunne sjekkes oftere enn hva normalt er, samt at nasjonale tester bør foretas uanmeldt rimelig ofte. Dersom et nasjonalt forbund ikke følger opp kravene fra internasjonalt forbund, bør kravet være at hele nasjonen utestenges i minst ett år.
Det vil nok alltid være juks innen toppidrett. Det har vært nok av skandaler: stikkord: finsk langrenn f.eks.
Dessuten finnes det nasjoner som setter enormt stor prestisje i å være best innen visse sporter, og disse nasjonene har også forskere, leger, biologer, teknologer m.m. som kan forske på prestasjonsfremende midler som ikke kan detekteres.
Jeg vet ikke nok om testmetoder som brukes innen internasjonal idrett for å kunne påvise dopingbruk, men det jeg har forstått er at det er verdier og "signaturer" i prøvene som det letes etter, og er verdiene innefor det normale og ingen "signaturer" finnes, så er prøven negativ.
Sett at man vet om alle metoder som blir brukt ved testing, så kan sikkert et høgt kvalifisert og finansiert team av fagfolk fra en dedikert nasjon klare å finne måter å jukse på som ikke vil bli detekert av gjeldene dopingtester.
Faren er selvsagt at testmetoder kan utvikles, og utøverene avslørt. Men dette kan man f.eks. prøve å unngå ved å plante "spioner" innad i WADA f.eks. Nå høres dette ut som en dårlig spionroman, men det ville ikke forundre meg om det har funnet sted!
Jeg hørte for noen år siden fra en troverdig kilde, selv om jeg aldri har hørt eller sett noe om det siden, selv om jeg har søkt på internett, at kinesiske forskere hadde forsket på gorillaer og hvorfor disse var så sterke, og funnet ut at de hadde mer muskelfibre pr volumenhet enn mennesker. Forskerene hadde videre klart å utvikle en type dop som gjorde menneskers muskler mer lik gorillaenes, ergo at de ble en del sterkere.
Om det er hold i dette eller ikke vet jeg ikke, ei heller om måten jeg forklarte dette på medfører riktighet, til det er min kunnskap på området for begrenset.
Jeg vet samtidig at kineserene er flinke til å rekruttere småbarn og sette disse i gang med vektløfting fra tidlig alder.
Året disse beskyldningene ble fremsatt av en tidligere kollega av meg, dominerte forresten Kina vektløfting sterkt, spesielt på kvinnesiden. Uten at jeg skal driste meg til å si at det er noen absolutt sammenheng her!
Jeg fant forresten et svært interessant bilde av kinesiske "nutritionists" her forleden dag. Det som gjorde det ekstra interessant var at det var på samme side som en rekke bilder fra kinesisk vektløfting.
Hentet fra:
http://www.flickr.com/photos/dehwang/Jeg lurer sterkt på hva de driver med der, mon tro om det er sterkere saker enn vitaminer de holder på med?
Til syvende og sist er det vel et spørsmål om moral ?
Ønsker man å dope seg - kan man holde hodet høgt hevet om man vinner med dop i kroppen ? Om man gir faen, og kan svare ja på begge deler - så kan vel ingen stoppe deg.
Om doping er galt eller ikke er et spørsmål som man selv har svar på. Jeg mener nei, men jeg er sikker på at mange mener ja.
Når man selv ikke synes doping er galt, har man ikke noen moralske skrupler for å dope seg, og da er det et hinder som gjenstår - å lure dopingjegerene.
Er man smart er sannsynlighetene for å lure dopingjegerene, dersom man selv har et kvalifisert apparat rundt seg som alle er med hemmelighetskremmeriet, absolutt til stede.
Stoffer som man vet det kan testes for må være ute av kroppen før konkurransen, slik at de ikke kan spores.
Og så kommer disse dopingmidlene som det ikke kan testes for, eventuelt eksisterende midler som er modifisert slik at testsignatur ikke passer.
Jeg synes hele debatten vitner om en synkende moral.
Det er ekstreme krav til idrettsmenn og kvinner på høgt nivå. En av kunstene for å kunne lykkes er å kunne beherske næringsbiten og restitusjonsbiten.
Å ta bort riset bak speilt og fjerne antidopingarbeidet ville nok ført til verdensrekorder i mange idretter, og kunne nok være ganske morro forsåvidt.
Bare tenk deg en gen-modifisert klonet utgave av bjørn dæhlie med fire ben og seks armer med staver!
eller en ronnie coleman clone i kule, 250kg okse som støter kulen 35m (mange mange meter over dagens standard).
eller en tresteghopper med kengurubein som setter ny verdenrekord med 29meter i tresteg.
for ikke å snakke om skihoppere med flaggermusvinger, tenk for noen svev!
eller hva med syklister med 10cm overkropp og normale hyperutholdende ben. kort overkropp er gunstig for å spare luftmotstand!
eller hva med 1cm høge ryttere som kunne sitte i øret på sprangridningshester? ganske praktisk for hesten å slippe den ekstra vekten på ryggen!
1500m løpere med 8meter lange ben kunne også blitt riktig interessant!
i ytterste konsekvens kunne et frislepp av alle gendopingmetoder og andre dopingmetoder ført til slike tilstander.
allerede i dag er jo kroppene til de ulike toppidrettsutøverene spesialisert for nettopp den type idrett de driver med, og utviklingen ville nok aksellerert i enda mer spesialisering om både genmodifisering og alle former for doping var tillatt.
men for et sirkus det kunne blitt!!!
kineserene er nok en gang forut for sin tid:
legg merke til porposjonene på denne løfteren!
