ygos?

Jeg håper dere ser tilbake tilbake til mitt innlegg, når dere møter Gud i himmelen. Man skal tilgi før man reiser seg opp, ikke etterpå! FOREN DERE MED GUD FØR DET ER FOR SENT.


Fordi kristendommens utgangspunkt er Jesus fra Nazareth, en av de mange predikanter som virket i det området Israel nå ligger for omtrent to tusen år siden. Han samlet endel tilhengere, men det er klart at disse tilhengerne hadde vanskeligheter med å forstå hva hans budskap egentlig gikk ut på. Mange av dem trodde at hans oppgave var å starte en frigjøringskrig mot de okkuperende romerne. På denne tiden ventet man på en frelser, en Messias, som var lovet av tidligere profeter. Mange av tilhengerne mente at Jesus var denne Messias, og Jesus aksepterte denne rollen. Hovedsakelig på grunn av dette ble han dømt og henrettet for gudsbespottelse omkring år 30. Et vesentlig element i kristen filosofi er troen på at Jesus stod opp fra de døde og for til himmels hvor han nå sitter ved Guds høyre hånd.
     Etterhvert ble Jesu budskap utdypet og fortolket av tenkere som Paulus, Augustin, Thomas Aquinas og Martin Luther. Fra omkring år 400 var kristendommen det dominerende - for ikke å si enerådende - filosofiske system i Vesten, og kristendommen hadde denne posisjonen helt frem til renessansen. Kristendommens stilling er fremdeles meget sterk, men den er ikke lenger enerådende.
     Den tradisjonelle oppfatning av Jesu misjon og budskap er omtrent som følger: Jesus var talsmann for Gud, verdens skaper. Alle mennesker er Guds barn, og deres oppgave er å leve i overensstemmelse med Guds ord. Imidlertid har menneskene en fatal feil: de handler ofte i strid med Guds ønsker. De første mennesker på jorden, Adam og Eva, handlet stikk i strid med Guds uttrykkelige ordre da de spiste av kunnskapens tre, og som straff ble de kastet ut fra Edens Have. Deres etterkommere var ikke mye bedre, og siden det var så mye synd og umoral på jorden sendte Gud syndefloden for å utrydde alle syndere. Noah var varslet på forhånd, og han og hans familie overlevet. Synden fortsatte dog å blomstre blant deres etterkommere, og Gud bestemte seg derfor for å sende Jesus, sin sønn, til jorden for at han skulle få folk til å slutte å leve galt og begynne å leve riktig. Et moralsk korrekt liv går ut på at man skal tro på Gud, betingelsesløst, at man skal gi opp all søken etter materiell velstand og at man skal bruke all sin tid og alle sine krefter på å hjelpe de som trenger det. Man må leve som tigger, formante Jesus, og alt det man samler inn skal brukes til å hjelpe de som har behov for det. Man skal også tilgi alle som er onde, man skal «elske sine fiender som seg selv». Dette vil kanskje føre til at man lever et elendig liv her på jorden, men det spiller ingen rolle, for som belønning kommer man til himmelriket på Dommens dag. De som ikke lever i overensstemmelse med Guds ord blir straffet, de kommer til helvetet for å pines i evig tid.


EVANGELIENE
Det dannet seg raskt mange ulike grupper som dyrket Jesu lære, men etterhvert begynte disse gruppene å gi sterkt avvikende fremstillinger av hva Jesu lære egentlig hadde gått ut på. Dette viser seg også i de beretninger om Jesu liv og lære som ble skrevet ned, og som det er bevart et stort antall av. De eldste ble skrevet ned ca år 70-100, de yngste er fra ca år 300. Siden disse beretningene avvek så sterkt fra hverandre, ble det behov for en «normert» versjon av hva kristendommens innhold egentlig er. Det fantes også endel skrifter som ikke direkte var beretninger om Jesu liv og lære, men som var skrevet av eller om hans tilhengere. Eksempler på slike skrifter er Paulus-brevene, som er de eldste skrifter i Det Nye Testamentet, og beretningene om apostlenes gjerninger. På endel kirkemøter hvor diverse kristne grupperinger var representert, ble man enige om å gjøre et utvalg av de skrifter som fantes, og med dette fastslå hvilke skrifter som gir et korrekt uttrykk for hva kristendommen består i. Det er dette utvalget som idag finnes i Bibelen.
     Jesu budskap finner man i Det Nye Testamentet. Her er det imidlertid noen forhold man må være klar over. For det første er ikke evangeliene ment som objektive biografier, de er ment som oppbyggelsesskrifter. For det annet er det endel utsagn som er tillagt Jesus, men som han ikke kan ha kommet med. (Dåpsbefalingen er eksempel på et slikt «senere tillegg». Jesus pålegger her disiplene å drive misjon blant hedningene, men på et annet sted finner man at Jesus har forbudt dette.) For det tredje ble evangeliene opprinnelig skrevet på gresk, og ikke på det språk Jesus brukte, arameisk.
     Leser man evangeliene finner man en lang rekke selvmotsigelser, og derfor kan man finne støtte for mange ulike standpunkter ved å henvise til dem. La oss her gjengi to eksempler på slike selvmotsigelser: Jesu mor, jomfru Maria, hadde før unnfangelsen fått besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle føde en sønn - selv om hun bare var trolovet - og at denne sønnen «skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid . . . » (Lk 1,32-33.) Etter fødselen får Maria besøk av «tre vise menn» som er kommet for å tilbe barnet. Til tross for dette stiller Maria seg avvisende til den voksne Jesus' virke som predikant. Ifølge Markus hevdet Jesu slektninger at han måtte være gal som kunne drive på med denne predikantvirksomheten. (Mark 3,21: hans nærmeste gikk for å hente ham, for de sa: «han er helt fra seg».) Maria kan ikke ha hatt denne holdningen til Jesu predikantvirksomhet dersom omstendighetene omkring fødselen hadde vært slik som beskrevet.
     Nok et eksempel: Jesus ble døpt av Johannes. Umiddelbart etter dåpen «åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i skikkelse av en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min sønn, den elskede. I deg har jeg behag».» (Lk 3,21-22.) Noen tid etter sitter Johannes i fengsel, og han vil vite om Jesus er den «som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3.) Det er lite trolig at Johannes hadde vært i tvil om at Jesus var den Gud hadde sendt, dersom dåpen hadde foregått slik det blir fremstilt.
     Det er rimelig å gå ut ifra at evangeliene er satt sammen av en lang rekke fortellinger som hver for seg er ment å ha et separat budskap. Evangeliene er ikke troverdige dersom man forsøker å lese dem som biografier, de enkelte fortellinger må forståes billedlig. Med andre ord: Det er forskjell på historiens Jesus og evangelienes Jesus. Men siden det er evangelienes Jesus som har hatt innflytelse, vil vi her holde oss til ham.
     Som nevnt ble evangeliene ikke skrevet på Jesu eget språk, arameisk. Forfatterne av evangeliene var utdannet innenfor gresk kultur og filosofi, noe som fikk endel viktige konsekvenser. Tittelen «Guds sønn» betød noe helt annet i gresk kultur enn den gjorde i jødisk kultur. I jødisk kultur var denne tittelen kun en vanlig hedersbetegnelse som ble brukt om alle høyverdige personer - et sted omtaler Jesus sine tilhengere som Guds sønner. Det var overføringen til en gresk kulturkrets som ga uttrykket «Guds sønn» den mening som denne tittelen har i kristendommen i dag. En annen følge av den greske påvirkningen er at kristendommens gudsbegrep, som er basert på Jesu jødiske gudsbegrep, gjennomgår en forandring. Den guden Jesus omtaler ser ut til å være en meget sammensatt personlighet. Han er delvis Det Gamle Testamentets krigergud, som f.eks. tilintetgjør byer hvor det er mange syndere. Det ser ikke ut til at Jesus har hatt noen innvendinger mot dette, han stiller seg ofte helt på linje med denne guden, f.eks. lar Jesus Gud i en lignelse si at «mine fiender som ikke vil ha meg til konge skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne.» (Lk 19,27.) Et tilsvarende budskap finner man i Matt 13,41-43: englene skal ta bort alle som gjør urett. «Så skal de kaste dem i ildovnen der en gråter og skjærer tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin fars rike.»
     Men det gudsbilde som dominerer i kristendommen er langt mer sofistikert. Her legges det vekt på at guden er allvitende, allmektig, han er god og bare god, han tilgir alle syndere osv. Også Bibelens Jesus snakker om denne guden, men det er liten tvil om at endel av disse utsagnene er tillagt Jesus av evangelieforfatterne.
     Det som har skjedd ved overføringen til gresk kultur er at det jødiske gudsbegrepet, Jahve, via Plotins «Det Ene» har smeltet sammen med Platons form «Det Gode» og Aristoteles' «Første Beveger». Man får derved et gudsbegrep hvor guden er evig, uforanderlig, ubevegelig, allmektig, allvitende, uavhengig av denne verden, adskilt fra alt annet, og samtidig årsaken til, skaperen av alt som eksisterer. Gud er blitt det angivelig perfekte vesen.
     En viktig tenker i denne sammenhengen er den Platon-inspirerte jødiske filosofen Filon fra Alexandria. Han arbeidet med det utgangspunkt at i all religiøs litteratur må man skille mellom det bokstavelige innhold og det åndelige innhold. Teologiens oppgave, hevdet han, er å finne den videnskapelige sannhet som er innebygget i den religiøse litteraturen. Et nødvendig middel i dette arbeidet er gresk filosofi og videnskap. Filon forsøkte derfor å få istand en syntese av religiøs, jødisk tenkning og gresk filosofi. Han var den første som hevdet at Gud (Jahve) er uendelig, uforståelig, allmektig, allvitende. Filon la stor vekt på at man også kan oppnå kunnskap ved åpenbaringer. Sannsynligvis hadde han aldri hørt om Jesus, men det er liten tvil om at hans idéer var kjent for de som formet kristendommen. Filon døde omkring år 45. Filosofen Origen (185-254) fortsatte arbeidet med å utforme en syntese av jødisk religion og gresk filosofi. Grunnlaget for kristendommen som et helhetlig filosofisk system ble ferdig utformet på kirkemøtet i Nikea i år 325. På denne tiden var også kristendommen blitt Romerrikets offisielle religion.
     Det er denne sammensmeltningen med gresk filosofi som er hovedårsaken til at kristendommen vant frem som den gjorde. I utgangspunktet en primitiv religion, som ved tilfeldigheter «oversettes» fra jødisk kultur til gresk kultur, og derved får tatt opp i seg elementer fra den mest avanserte tenkning som da fantes: klassisk, gresk filosofi.


PAULUS
Paulus, som opprinnelig het Saul, ble født av velstående jødiske foreldre som sørget for at han fikk en førsteklasses utdannelse. Han kjente godt til gresk kultur, og han var stolt av sin jødiske religion. Han var meget fiendtlig innstilt til den nye religionen som var i ferd med å oppstå, den som var basert på Jesu lære.
     Han ble en av de ivrigste forfølgerne av Jesustilhengerne. Men så, plutselig en dag på veien til Damaskus får han en åpenbaring, Jesus viser seg for ham og spør «Hvorfor forfølger du meg?».
     Dette blir et vendepunkt i Sauls liv. Han snur om og blir en ivrig Jesus-tilhenger. Han tar også et nytt navn: Paulus, som betyr «den lille». Resten av livet benytter han til å spre budskapet om Jesus; han preker, han reiser, og han skriver brev til mange av de menighetene som var dannet. Brevene finnes i Det Nye Testamentet, og disse brevene er de eldste skriftene i Det Nye Testamentet.
     Paulus' virksomhet fører til at Jesus-bevegelsen får tilført endel nye elementer, og det er med dette at kristendommen oppstår.
     Paulus legger stor vekt på Jesu oppstandelse. Paulus, som ikke hadde sett Jesus før han døde, hevdet at han møtte Jesus i en åpenbaring etter at Jesus var død. Paulus legger stor - ja, avgjørende - vekt på dette; han sier at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er [vår] tro uten mening» (1.Kor 15,17.)
     Paulus omtaler Jesus som Jesus Kristus; Kristus er den greske oversettelsen av Messias. Men mens Messias bare betyr «den utvalgte», betyr Kristus (i gresk kultur) «frelserguden». Det er altså Paulus som legger grunnlaget for at Jesus fra Nazareth blir gjort om til en gud. I den første tiden var Jesus en gud underordnet Gud Fader; at Jesus skulle være en gud likestilt med Faderen ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea. Den nye religionen skifter etterhvert om fra å være en lære om hvordan man skal leve i den tiden som er igjen til Dommedag - Jesus var overbevist om at Dommedag var umiddelbart forestående - til å bli en lære som går ut på at man skal dyrke Jesus som en gud.
     Paulus er også den første som omtaler arvesynden. Adam syndet ved å handle imot Guds uttrykkelige ordre, og denne synden har deretter gått i arv til alle mennesker. Derfor fortjener vi egentlig evig fortapelse. Men Gud er nådig, sier Paulus, han sendte derfor Jesus, sin sønn, for å redde oss fra fortapelsen.



*      *       *



Vi har tatt utgangspunkt i at kristendommen er den lære som kommer til uttrykk i Bibelen. Vi har sett at innholdet i Det Nye Testamentet i hovedsak kan deles inn i tre deler: dels læren om den historiske Jesus og det han og hans tilhengere stod for, dels beretninger om og utsagn tillagt Jesus og hans tilhengere som er mer eller mindre fri fantasi, og dels et forsøk fra Paulus på å gjøre Jesus til en gud. Jesus selv skrev ingenting, de som skrev ned Det Nye Testamentet var påvirket av gresk filosofi og dette førte til en slags syntese av Jesu lære og gresk filosofi. Dette er opphavet til den religion vi idag kjenner som kristendommen.


METAFYSIKK
Det viktigste punktet her er at kristendommen hevder at det finnes en gud. Denne guden kan ikke sanses, han befinner seg hinsides universet.
     Gud sendte sin sønn til jorden for å redde oss. Denne sønnen kom angivelig til verden ved en jomfrufødsel. I sitt virke utførte Jesus flere undere. Han helbredet syke, stillet stormen, gikk på vannet, gjorde om vann til vin, vekket opp døde osv. Det er få som tar alle disse undrene bokstavelig, men det er udiskutabelt at det er et viktig element i kristendommen at Gud kan gripe inn i denne verden og forårsake mirakler, dvs. hendelser som er i strid med naturlovene. At Jesus stod opp fra de døde er et sentralt element i kristendommen. Paulus hevder at kristendommen er et falsum dersom dette ikke skjedde. Alt dette innebærer at for kristendommen finnes det unntak fra naturlovene - Gud er allmektig og kan gjøre hva han vil. For kristendommen er naturlovene ikke absolutte.
     Denne verden er sekundær, hevder kristendommen; det viktige er den verden vi kommer til etter døden. Dersom vi har levet i overensstemmelse med Guds ønsker i denne verden, skal vi få belønning etter døden; da kommer vi til himmelriket hvor vi får et evig liv i herlighet. Om vi har det litt (eller mye) vondt i denne verden, spiller da mindre rolle.
     Kristendommens menneskesyn innebærer på den ene side at mennesker har fri vilje, siden det kan velge å leve på et vis som er i overensstemmelse med Guds befalinger. På den annen side er vi alle født syndere, vi har alle del i arvesynden og fortjener evig fortapelse. Kristendommens menneskesyn er selvmotsigende.


EPISTEMOLOGI
Kristendommen er basert på tro som vei til erkjennelse. Som omtalt tidligere i boken innebærer tro at man skal godta uten å stille kritiske spørsmål, at man skal akseptere uten å vurdere om det man skal godta er sant eller usant. Man skal primært bare tro, det er endog en moralsk dyd å tro. Jesus sier det også slik: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3.), og barn er slik at de tror på det de blir fortalt uten å stille kritiske spørsmål.
     Jesu metode er dessuten en illustrasjon av prinsippet om at man skal tro: han gir aldri begrunnelser eller argumenter for dethan påstår, annet enn å henvise til at det er Guds vilje. Han sier «elsk dine fiender», og kommer ikke med noen begrunnelse. Jesus sier også at «ting som er skjult for de vise, kan barn forstå». Det er vanlig å forsvare religioners gyldighet ved å si at for den som tror er ingen forklaring nødvendig, for den som ikke tror er ingen forklaring mulig.
     Følgende Jesus-ord er også illustrerende: «Jeg priser deg, Far, . . . fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart det for enfoldige.» (Matt 11,25.) Også Paulus ga uttrykk for en lignende oppfatning: « . . . denne verdens visdom er uforstand i Guds øyne . . . Herren kjenner de vises tanker og vet at de er intet verd.» (1.Kor 3,19-20.) Det skulle av dette være helt klart at kristendommen legger avgjørende vekt på tro som et middel til å oppnå kunnskap. Det stilles ingen krav til kritisk tenkning, troen alene er nok. En av kirkefedrene, den meget velutdannede Tertullian, begrunnet sin tro på følgende måte: Credo quiet absurdum, «Jeg tror fordi det er absurd».
     Tanken om at man oppnår kunnskap ved å tro er basert på den forestilling at Gud taler direkte til vår bevissthet - kunnskap kan oppnåes uten at det er nødvendig å gå via sansene. Kirkefaderen Numenius sa det slik: «All kunnskap kommer fra det store lys som opplyser alle de små lys i verden.» (Windelband, s.223.) Gud er det store lys, menneskene er de små lys. Og, siden Gud taler direkte til oss, er det ikke nødvendig med noen metode for å avgjøre hva som er sant og hva som er galt, den kunnskap som kommer direkte fra Gud må jo være sann.


ETIKK
En kristen må i alt sitt virke følge en bestemt ledetråd: han må adlyde Guds ord. I forholdet til andre mennesker innebærer dette at det er ett prinsipp som alltid må følges: nestekjærlighet. Jesus sier at man skal elske sin neste som seg selv, man skal endog elske sin neste uten å foreta moralske vurderinger av ham - «døm ikke for at dere ikke skal dømmes». I fullt samsvar med dette er tilgivelse av de som begår onde handlinger en av de viktigste dyder. Jesus sier også et sted endog at vi skal elske våre fiender. Men vi skal ikke gjøre dette uten å få noe igjen, for dersom vi lever i overensstemmelse med Guds vilje, kommer vi til himmelriket etter døden.
     Den kristne etikken kan man karakterisere ved å gjengi følgende Jesus-ord fra Bibelen: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» (Matt 5,39-41.) Dette er rendyrket altruisme. (Denne etiske teorien har vi behandlet i første del av boken.)
     I Bergprekenen gir Jesus en fremstilling av hovedtrekkene i den kristne etikk. Her fremsetter han et stort antall regler for hvordan mennesker skal leve. Jesus mente at vi ikke skal bry oss om morgendagen, at vi ikke skal samle skatter på jorden - «det er lettere for en kamel å komme igjennom et nåløye enn for rik mann å komme inn i himmelen», osv. Han sier også at vi ikke skal bry oss med å arbeide og henviser til fuglene, som ikke arbeider. Han bruker også blomstene på marken som eksempel, og sier at disse er mye vakrere enn selv en konge kledt i all sin prakt.
     Jesu holdning til arbeid kom også til uttrykk i måten han vervet sine disipler på; de måtte forlate sine yrker for å følge ham. De levet av å tigge, og de delte det lille de hadde med alle som trengte det. Mange kristne har fulgt dette forbildet og brukt mye tid og krefter på å hjelpe de fattige, og ulike kirkesamfunn har utført et stort arbeide på dette område siden Jesu tid.


POLITIKK
Jesus sa praktisk talt ingenting om politikk - ikke mer enn en eneste setning. Årsaken er antagelig at han var overbevist om at Dommedag var umiddelbart forestående: «Vend om, for himmelriket er nær» (Matt 4,17.), «Noen av dem som her står skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.». (Matt 16,28.) Dersom Dommedag kommer i løpet av kort tid, er det liten mening i å legge noe særlig arbeid i å utvikle teorier om hvordan samfunnet skal organiseres. Det eneste Jesus sa om dette var at man skal «gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er». Dette må bety at man bare skal godta den politiske ordning som finnes. Jesus var heller ikke interessert i å starte noen frigjøringskrig mot Romerriket, selv om endel av hans tilhengere trodde at det var dette som var hans oppgave.
     Siden himmelriket lot vente på seg, måtte Jesu tilhengere etterhvert danne seg oppfatninger om hvordan samfunnet skal organiseres. I sitt brev til romerne (kap 13) forteller Paulus hvordan en god kristen bør oppføre seg: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom . . . Styremakten er en Guds tjener, til beste for deg . . . ».
     Kristendommens politiske syn er altså at man skal adlyde myndighetene. Dette må selvsagt sees i sammenheng med at en god kristen får sin belønning etter døden, og da spiller det mindre rolle hvordan hans jordiske liv er.


ESTETIKK
Det Nye Testamentet har intet å si om kunst. Det var også slik at de tidligste tiders kristne var motstandere av kunst, for dem var det å være opptatt av kunst ensbetydende med å være opptatt av denne verden og det jordiske liv. Det jordiske livet fortjente ikke noen særlig oppmerksomhet, det var kun en forberedelse til livet etter døden. Senere ble det skapt stor kunst med basis i kristendommen, la oss her bare nevne Bach og Dante.



*      *       *



Etter at kristendommen hadde fått en autoritativ skriftsamling, var rammene for kristendommen som filosofisk system lagt. Senere tenkere har dog kommet med betydelige bidrag til forståelsen av hva kristendommen egentlig består i, og vi skal her si noen få ord om Augustin, Thomas Aquinas og Martin Luther. Vi vil også kort nevne den meget viktige universaliestriden.
AUGUSTIN
Augustin (354-430) ble født i Nord-Afrika. I sin ungdom var han først tilhenger av manikeismen, en kristen retning som hevdet at Gud ikke hadde skapt det onde i verden og at han derfor ikke var allmektig. Senere var Augustin en periode skeptiker, og deretter var han i en periode nyplatoniker - han var fascinert av tanken på at det åndelige var det egentlige virkelige. Som 30-åring ble han omvendt til den tradisjonelle kristendommen, og dette skjedde etter at han hadde forstått at enkelte av fortellingene i Bibelen ikke skal forståes bokstavelig, men billedlig. Etter studier i Milano vendte han tilbake til Nord-Afrika, og han virket der som biskop i over 40 år. Han fikk i løpet av denne tiden etterhvert en meget dominerende posisjon som prest, lærer og organisator.
     I boken Bekjennelser forteller Augustin meget åpenhjertig at det livet han hadde levet hadde vært fylt av synd. Egentlig var hans liv langt bedre enn det som var vanlig på den tiden, men Augustin følte seg som den største synder. Han forteller at han begikk forferdelige forbrytelser, f.eks. at han som barn var stolt av at han var flink på skolen. Han var også glad i å leke, han likte å se opptog og sirkus, og han tok frukt fra familiens fruktkjeller og ga til dyrene. For disse syndene hadde han dårlig samvittighet resten av livet.
     Augustin hevdet at hans «sjel var full av stygge blemmer», og mente med dette at han han var forfengelig, likte å være sammen med venner og var glad i kvinner. Han begikk også den store synd å forlate en kvinne som hans mor ikke syntes var bra nok å inngå ekteskap med.
     Som voksen stolte han en periode på fornuften - det var tilliten til fornuften som var grunnen til at han en periode var manikeer: Å velge fornuften fremfor troen på Guds allmektighet er en stor synd.
     Hans menneskesyn kan oppsummeres slik: Uten Guds nåde er mennesket råttent, dets tenkeevne er hjelpeløs, kroppen er full av synd og lyst, og livet er en eneste lidelse. Man må gi opp alle forsøk på å å oppnå egne verdier, man må tilstå sin uverdighet og være ydmyk. Det eneste formål med livet er å tjene Gud, og for å få til dette må man gi opp fornuften og ha full tillit til tro og åpenbaring. Man må gi opp all søken etter jordiske gleder og bare tjene Gud (og de trengende). Man oppnår ikke frelse ved egen innsats, men må kun stole på Guds nåde.
     I et annet verk, Om Gudsstaten, beskriver Augustin verdenshistorien som en kamp mellom gode og onde krefter, det er disse kreftene han her kaller stater. Den gode kraften, Guds stat, står for orden, harmoni og enhet mellom Gud og mennesker. Den onde kraften, verdensstaten, er Gudsstatens absolutte motsetning. Her råder strid, urettferdighet og ufred, og menneskene er preget av den største synd: opprør mot Gud.
     Denne teorien legitimerer at den kristne bevegelse i større grad kan engasjere seg i organiseringen av samfunnet. Filosofien ble som nevnt avpolitisert etter Aristoteles. Nå begynner den dominerende filosofiske retning - kristendommen - å gi forskrifter for hvordan samfunnet skal organiseres. I samfunnet foregår det, ifølge Augustin, en strid mellom gode og onde krefter, og de kristne må velge side i denne striden; samfunnet må organiseres slik at synden holdes i sjakk. De kristne må derfor støtte kampen for det de oppfatter som et rettferdig samfunn.


UNIVERSALIESTRIDEN
Omkring år 1000 blusset det opp en strid som tydelig viser hvor viktig fundamentale filosofiske spørsmål er. Striden stod om begrepenes eksistensielle status.
     Som nevnt foran innebærer Platons filosofi at begrepene eksisterer som former i en annen dimensjon uavhengig av den sansbare virkelighet. Aristoteles hevdet derimot at begrepene ikke har selvstendig eksistens, men kun eksisterer i de tingene vi sanser.
     Grunnen til at dette spørsmålet ble gjenstand for så stor strid, var at enkelte tenkere igjen begynte å hevde at det kun er enkelt-ting som har selvstendig eksistens - dette er en form for nominalisme, som vi tidligere har omtalt. På denne tiden var Aristoteles' idéer glemt, og platonske idéer var nærmest enerådende. Dersom overbevisningen om at det kun er enkeltting som eksisterer ble allment godtatt, ville det få store konsekvenser for endel fundamentale spørsmål innenfor kristendommen.
     Det nominalistiske standpunkt innebærer at kristendommen er polyteistisk - den dyrker tre guder: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dette er i strid med Guds eget bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Dersom begreper - universalier, som de også kalles - har selvstendig eksistens, slik de har ifølge Platons begrepsteoretiske realisme, er det intet problem i å hevde at en kristen dyrker en gud, selv om han dyrker tre guder. Den egentlige guden er resultatet av abstraksjonen av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dersom realismen er korrekt, dyrker man kun en gud selv om man dyrker tre guder.
     Problemstillingen hadde også to andre, viktige implikasjoner. Arvesynden - hvordan kunne Adams synd føre til at alle mennesker er syndige? Da Adam syndet ble formen menneske, begrepet «menneske», syndig, og siden hvert mennesker er et «skyggebilde» av dette begrepet, vil Adams synd være i alle mennesker. På samme måte vil Jesus kunne sone for alle mennesker. Han tok den straffen alle mennesker fortjener, og på grunn av dette ble formen menneske gjort syndfri.
     Etterhvert ble de aksepterte løsningene mer og mer lik de som Aristoteles hadde kommet frem til tusen år tidligere. I denne tiden blir også Aristoteles idéer generelt mer kjent i hele den vestlige kulturen, og den som har hovedæren for dette er Thomas Aquinas.


THOMAS AQUINAS
Thomas (1225-1275) ble født i Aquino, en by like ved Napoli. Han var opptatt av å forene Aristoteles' filosofi med kirkens lære. Aristoteles' filosofi var helt ukjent i Europa frem til 1000-tallet, men på denne tiden begynte Aristoteles å bli kjent på grunn av økende kontakt med arabisk kultur, hvor aristoteliske idéer var utbredt.
     Etterhvert som innholdet i Aristoteles' verker ble kjent for kirken, ble det klart at disse inneholdt et kraftig angrep på alt kirken stod for når det gjaldt metafysikk, epistemologi og etikk. Kirken hevdet at det finnes to virkeligheter, Aristoteles hevdet at det kun er en; kirken hevdet at man kan oppnå kunnskap ved å tro, Aristoteles hevdet at kun fornuften gir kunnskap; kirken hevdet at man skal være ydmyk og altruistisk, Aristoteles hevdet at man skal realisere sine evner, leve et godt liv på jorden og være stolt av det man greier å oppnå. Denne motsetningen førte først til at kirken forsøkte å forby Aristoteles' verker. Et slikt forbud var det ikke mulig å opprettholde, og kirkens fremste tenkere forsøkte derfor å integrere aristotelisk filosofi med kristendommen. Den som gjorde det beste forsøket på dette var Thomas Aquinas.
     Den fremste Aristoteles-kjenneren før Thomas var Averroes (1126-1189). Han hevdet at det finnes to typer sannheter: filosofiske sannheter (som inkluderer videnskapelige sannheter) og religiøse sannheter. Siden det kan forekomme at disse to typene sannheter ikke er i overensstemmelse med hverandre, må man iblant foreta et valg. I slike tilfeller må en god troende alltid velge den religiøse sannhet. (Vi skriver «troende», Averroes var ikke kristen, han var muslim.)
     Thomas kunne ikke si seg enig med Averroes i dette, han mente at det ikke kan være noen motsetning mellom tro og fornuft.
     Det viktigste element i kristendommen - troen på Guds eksistens - hadde man tidligere bare godtatt, det var ingen som hadde krevet noen begrunnelse. Thomas trodde også på Guds eksistens, men han var ikke fornøyd med bare å tro, han ville ha bevis! Han la ned et stort arbeide på dette området, og mente selv at han hadde klart å bevise Guds eksistens. Med utgangspunkt i den sansbare virkelighet og bruk av logiske metoder formulerte han fem bevis for Guds eksistens. (De var dog ikke originale med Thomas.)
     Det er idag ingen uenighet om at disse bevisene er uholdbare, men poenget i denne sammenhengen er at Thomas brukte fornuften som metode. At han begikk feil i bruken av den er en annen sak. Thomas mente at troen har sin rettmessige plass bare på de områder hvor fornuften tier. Han mente at på enkelte områder gir ikke fornuften noe svar, og på disse - og kun på disse - skal man bruke tro. (F.eks. hevdet Thomas at fornuften ikke kan si noe om hvordan universet ble skapt, og derfor kan man tro på den fremstilling som står i Bibelen.)
     Av dette følger at fornuft og tro er begge fullt ut brukbare, men på ulike områder. (Det finnes områder hvor begge metoder ifølge Thomas gir samme svar, f.eks. mente han som nevnt at man kan bevise Guds eksistens.) Men det kan ikke være noen motsigelse mellom tro og fornuft, fornuften må være absolutt, troen skal kun være et supplement til fornuften.
     Thomas hevdet, som Aristoteles, at det kun er en virkelighet, men den består til gjengjeld av to deler, en materiell del og en åndelig del. Den materielle del består av døde ting, planter og dyr, mens den åndelige delen består av engler og Gud. Mennesket har både en åndelig og en materiell del; mennesket er derfor det leddet som binder de to delene av virkeligheten sammen.
     Dette synet medfører at det ikke lenger er nødvendig å betrakte denne verden vi lever i som noe mindreverdig, slik kirken hadde gjort. Følgelig finnes det også to sett med dyder. For det første finnes de naturlige dyder, som er viktige for å leve et godt liv i denne verden: bruk fornuften, arbeid med å utvikle deg selv, lev et godt liv. For det annet finnes de åndelige dyder, disse er nødvendige for å forberede seg til livet etter døden: tro, håp, altruisme.
     Det er Thomas som skal ha æren for at fornuften - og andre av Aristoteles' fundamentale prinsipper - igjen ble anerkjent i Europa. Thomas la så stor vekt på fornuften at han til og med hevdet at dersom man med fornuften kom frem til at Gud ikke eksisterer, er man forpliktet til å leve i overensstemmelse med dette! Gud har skapt fornuften, og da må det være Guds vilje at man også adlyder den.
     Thomas' innsats førte til at Aristoteles' idéer ble gjenstand for fornyet oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kirken, men man kan knapt si at kirken heretter kun baserte seg på rasjonelle metoder. Med Thomas fikk vi derfor også et skille mellom filosofi og teologi. I de århundrer som var gått siden kristendommen begynte å dominere i Vesten, var filosofi kun betraktet som en del av teologien. Etter Thomas hadde filosofi og teologi hvert sitt felt å arbeide med, og dette førte til en voldsom økning i den filosofiske aktivitet.
     Forsøkene på å systematisere og forklare kristendommen ved hjelp av logikk og fornuft ble raskt en egen videnskap. Denne videnskapen fikk navnet skolastikk. Dette ordet brukes også i andre sammenhenger, og er da synonymt med rasjonalisme.


MARTIN LUTHER
Den organiserte kirken fjernet seg etterhvert mer og mer fra det som hadde vært Jesu og kristendommens opprinnelige budskap. Den ble materielt velstående, den ble mer opptatt av maktpolitikk, den ble korrupt, den solgte avlat og relikvier osv. Mange innen kirken reagerte på dette - en av dem var den tyske presten Martin Luther (1483-1546).
     Hans opprør førte til at det ble dannet en helt ny kirke, den protestantiske kirke. Luthers forståelse av kristendommen inneholder endel momenter som bør nevnes her.
     Hans teologi er i samsvar med Augustins oppfatning om at alle mennesker er syndere og at alle fortjener evig fortapelse - uansett hva vi måtte gjøre av gode gjerninger i dette livet. Det er Guds nåde som frelser, og intet annet. Vi må bare tro, og siden Gud er nådig, vil han frelse noen av oss. Men det er intet vi selv kan gjøre for å påvirke Gud, verken fra eller til. Heller ikke er det nødvendig med en offisiell kirke som et mellomledd mellom Gud og det enkelte menneske, slik den katolske kirke hevdet; hvert menneske må tro som han selv finner det riktig. (Dette førte snart til en kolossal oppblomstring av et utall forskjellige kristne sekter.)
     Luther var også fiendtlig innstilt mot fornuften: «Den som vil være en god kristen, han må fornekte sin fornuft.» (Peikoff, s.41.) «Den største faren på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft. Fornuften må lures, blindes og ødelegges.» (Peikoff, s.145.)
     Heller ikke Luthers politiske syn er til å misforstå. Det er en kristen dyd å adlyde staten, sier han. « . . . vi må finne oss i herskerens autoritet. Hvis han misbruker sin autoritet, må vi ikke hate ham eller søke hevn. Vi må adlyde, for dette er Guds ønske, siden herskeren er Guds representant. Uansett hvordan herskeren styrer, må vi finne oss i det med tålmodighet.» (Peikoff, s.42.)

Håper dere innser at man skal tro på kristendommen, dette innlegget tok meg flere sider å skrive, men alikevel gjorde jeg det for dere. TRO ER DET SAMME SOM EVIG LIV

Driver du med uthengelse? Jeg skal si deg en ting.

om jeg lovet tidligere skulle jeg skrive et innlegg om hvorfor jeg er akkurat kristen, og ikke for eksempel muslim, jøde eller taoist.

Jeg har prøvd å samle tankene mine om emnet, og konklusjonen jeg har kommet frem til er kanskje ikke så spennende som man skulle tro:

Jeg har vokst opp i et kristent miljø.

Jeg har ikke vært kristen hele livet. Familien min kan ikke akkurat betegnes som en gjeng med aktive kristne. Jeg begynte først for alvor å tenke over religiøsitet i konfirmasjonsåret mitt, og følte at jeg fikk et forhold til kristendommen gjennom det året. Etterpå gikk jeg to år i TenSing, og etter det må jeg kunne betegne meg som en aktiv troende kristen. Tre år på Danielsen skadet ikke det heller.

For halvannet år siden var det en ukjent person som la meg til på MSN Messenger. Han hadde sett på et diskusjonsforum at jeg kunne mye om et bestemt spill, og ville ha litt hjelp til dette. Men Bamsemumsen, som han kaller seg, er ateist, og det gikk ikke mange filosofiske blogginnlegg fra min side før vi begynte å diskutere "høylytt" (i den grad tekst er høylytt) livets dypere spørsmål, som for eksempel religiøsitet. Bamsemumsen sier selv at han ikke er særlig tolerant av natur, og med sine veldig direkte spørsmål og noget provoserende kritikk av min tro og mine meninger har han tvunget meg til å tenke gjennom en del ting, og jeg kan ikke gjøre annet enn å si takk for det. Heldigvis er jeg tolerant nok til å behandle provokasjonene på en ordentlig måte. Jeg fikk et spørsmål en gang som lød slik:

"Aldri tenkt på at (...) troen på Gud følger med i generasjoner og hvor du bor? At hvis du, Christer, var mørk i huden og bodde i Asia, da ville du vært hinduist/buddhist?"

Dette er nok helt rett. Jeg kunne så absolutt ha vært hinduist eller buddhist; jeg kunne til og med ha hatt en naturtro som kun er representert i et borgjemt hjørne av den tredje verden. Og hadde jeg vokst opp i Irak, så hadde jeg nok vært muslim. Da hadde jeg vært overbevist om at Allah var den sanne Gud, og at Muhammad var hans profet. Jeg hadde daglig ytret lā ilāha illā-llāh, wa muḥammadan rasūlu-llāh, og vært fornøyd med det. At jeg er født her i Norge, et land som er bygget på på kristne grunnverdier, virker ganske tilfeldig.

Man kan lure på hvordan jeg kan tro at kristendommen er den ene rette religionen når jeg her vedgår at jeg hadde trodd på noe annet om jeg hadde vokst opp et annet sted – når jeg vedgår at det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg faktisk er kristen.

Jeg er en av dem som tror at ingen religioner er direkte "feil". Mange kristne er sikkert uenige med meg, men jeg tror at alt har sitt opphav i én gud, eller skapende kraft om du vil. Jeg kaller ham Gud, jødene Jahve, muslimene Allah. Man kan lure på hvor de polyteistiske religionene kommer inn i bildet, men alt er jo et tolkningsspørsmål – de kan, for lenge siden, ha tolket tegn fra Gud så radikalt annerledes enn andre at det nå er en egen religion ganske ulik de monoteistiske religionene, selv om alt hadde sitt opphav i én åpenbaring og/eller én Gud. For alt jeg vet kan det godt hende at det er kristendommen som er helt på jordet, men såvidt jeg vet har det ikke kommet noen personer i andre religioner som hevder å faktisk være Guds sønn. I den grad det kan tolkes i favør av kristendommen, sett fra en ikke-kristens/ateists synspunkt.

Jeg tror som nevnt at kristendommen er den rette religionen, og som kristen tror jeg så klart at det ikke er noen vei til Himmelen utenom troen på Jesus. Men såvidt jeg ser, konflikterer ikke dette synet med mitt ovennevnte syn på religioners opprinnelse.

Jeg har altså ikke fått noen klar åpenbaring fra oven om at kristendommen er den rette religionen, og når jeg åttpåtil har vokst opp i en kristen kultur, virker dette fra mitt ståsted som den klart mest logiske årsaken til at jeg i dag er kristen.

Hvorfor tror du det du tror/vet? Skriv gjerne et blogginnlegg om emnet, og sleng med en liten notis her.

Det finnes da slettes ikke kvinnediskriminering i Norge.

FN har i mange år arbeidet for en rettighetsbasert utviklingspolitikk som setter sammenhengen mellom menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og utvikling i sentrum. FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner fra 1979, kvinnekonvensjonen (KDK), er det menneskerettighetsinstrument som sterkest vektlegger sammenhengen mellom diskriminering, fattigdom og underutvikling. Fattigdommens kjønnsdimensjon framheves i fortalen til FNs kvinnekonvensjonen som uttrykker ”uro over at når fattigdom rår, er det kvinnene som har dårligst adgang til mat, helsestell, utdanning og opplæring, til sysselsettingsmuligheter og til å få dekket andre behov”. Protokollen til det afrikanske charter (PAC), som utdyper kvinners rettigheter og trådte i kraft i 2005, understreker likestillingsprinsippets betydning for kvinner i utviklingssammenheng.

For å styrke kvinners stilling i utviklingsprosesser, forbyr artikkel 1 i KDK forskjellsbehandling som svekker utøvelsen av ”kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter.” Forbudet utdypes i særlige bestemmelser om helse (artikkel 12), utdanning (artikkel 10), arbeid (artikkel 11), politisk deltakelse (artikkel 7-8), statsborgerskap (artikkel 9), kreditt (artikkel 13), ressurser som jord og vann (artikkel 14) og likestilling i familie og ekteskap (artikkel 16). Artikkel 5 beskytter retten til individuell identitet gjennom et vern mot kjønnsstereotypier. Protokollen til det afrikanske charteret (PAC) utdyper kvinners grunnleggende sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Den slår fast at kvinners rettigheter etter Protokollen skal tolkes i lys av kvinnekonvensjonen og andre internasjonale menneskerettsinstrumenter.
Reell og formell likestilling

Formålet til kvinnekonvensjonen og protokollen til det afrikanske charteret om kvinners rettigheter, er reell likestilling. Formell likestilling oppnås gjennom lover og tiltak som har en kjønnsnøytral utforming, og gir alle like muligheter på papiret. Reell likestilling følger ikke automatisk av dette. Dette henger sammen med at retten virker inn i en sosial, økonomisk og kulturell kontekst hvor kvinner og menn har ulike forutsetninger for å oppnå sine rettigheter. For å undersøke om det er reell likestilling må man se på de faktiske og praktiske virkningene av lover, virkemidler og praksis. Så kan man vurdere om disse opprettholder eller opphever eksisterende ulikheter mellom kvinner og menn.

Ikke all forskjellsbehandling utgjør ulovlig diskriminering etter KDK. Forskjellsbehandling som har et objektivt formål, og er rimelig og proporsjonal, rammes ikke. Etter artikkel 4.1 kan hensynet til å oppnå reell kjønnslikestilling for kvinner begrunne negativ forskjellsbehandling av menn. Dette henger sammen med at diskriminering av kvinner ofte er et resultat av historiske, sosiale, kulturelle og økonomiske ulikheter. For å komme diskriminering som bunner i slike strukturelle ulikheter til livs, gir artikkel 4.1 i konvensjonen adgang til å vedta ”midlertidige særtiltak som tar sikte på å fremme faktisk likestilling mellom kvinner og menn”.
Direkte og indirekte diskriminering

Både direkte og indirekte diskriminering er forbudt etter KDK. Med direkte diskriminering menes forskjellsbehandling som eksplisitt refererer til kjønn. Handlinger eller regler som ikke åpent er knyttet til kjønn, men som likevel har den virkningen at kvinner stilles ulikt med menn, utgjør indirekte diskriminering. Dette oppstår når kjønnsnøytrale bestemmelser, beslutninger og handlinger slår ulikt ut for kvinner og menn, på grunn av eksisterende biologiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller. Forbudet mot indirekte diskriminering krever derfor at man foretar kompliserte og sammensatte vurderinger av lovers ulike konsekvenser for kvinner og menn.

Diskriminering kan ofte knyttes til kjønnsstereotypier. Forbudet mot å bygge på stereotype kjønnsforestillinger utdypes i artikkel 5 i KDK, som blant annet pålegger staten å arbeide for å avskaffe praksis som bygger på stereotype manns- eller kvinneroller. Protokollen til det afrikanske charteret om kvinners rettigheter har en lignende regel i artikkel 2.2, og gjør det klart at likestilling ikke har vikeplikt for kultur og tradisjon. PAC artikkel 17 er unik i menneskerettighetssammenheng, idet den gir kvinner rett til en positiv kulturell kontekst og til å delta på alle nivåer av politikk som gjelder kulturell utvikling.
Integreringsstrategien

For å oppnå kjønnslikestilling besluttet FNs økonomiske og sosiale råd i 1997 å gjennomføre en kjønnsintegreringsstrategi, ofte betegnet som ”gender mainstreaming”. Slike strategier finnes nå i hele FN-systemet, og skal sikre at det tas hensyn til kvinners rettigheter og likestilling når beslutninger fattes på alle områder. Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, fra 2000, trekker prinsippet om kjønnsintegrering inn i fredsprosesser og nasjonsbygging. Kvinner skal i følge resolusjonen sikres beskyttelse og ivaretakelse av egne behov, samt deltakelse og innflytelse i fredsprosesser og i gjenoppbygging etter konflikt.
FNs kvinnekomité

Forbudet mot kjønnsdiskriminering finnes i de aller fleste menneskerettighetskonvensjonene. Kvinnekonvensjonen samler og presiserer dette vernet i ett instrument med ett overvåkingsorgan, FNs kvinnekomité. Konvensjonen er ment som et redskap for rettslig, sosial og kulturell endring. I artikkel 2 forplikter statene seg til å ta i bruk alle egnede virkemidler for å avskaffe diskriminering av kvinner – også diskriminering som begås av andre enn staten, som bedrifter og organisasjoner. Statene holdes ansvarlig for å gjennomføre konvensjonens standarder gjennom plikten til å rapportere til FNs kvinnekomité hvert 4. år.
Handlingsplanen

Den norske stat har gjennom vedtakelsen av Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 etablert et klart prinsipp for statens opptreden i utviklingssamarbeid med andre stater: Kvinnekonvensjonens standarder skal respekteres og fremmes. Den norske stat må i forlengelsen av dette påse at også sivile bistandsaktører fra sivilsamfunnet som mottar norsk økonomisk støtte følger menneskerettighetene.

For å si det sånn, man tjener på å være kristen! Jeg har selv erfaringer.

Å være kristen er ikke alltid bra, men det er alltid det beste.

Her følger noen grunner til å bli en kristen.
1.) Gud har en plan for ditt liv.
Du er skapt fordi Gud ville det, men også for at du har en oppgave. Din oppgave er unik, ingen andre kan være det du er. Når du er i tråd med Guds plan vil du fungere optimalt på alle områder.

2.) Hvis himmel og helvete eksisterer vil vel de fleste velge det første.
Problemet er bare at kriteriene for å komme dit er uoppnåelige. Ingen klarer i seg selv å oppfylle kravene. Bibelen kaller oss derfor for ”syndere”. D.v.s. en person som kommer til kort i forhold til Guds krav og innser det. Man er da villig til å ta imot Hans tilbud som er Jesus Kristus. Jesus er veien til Gud, ingen kommer til Gud uten ved Jesus.

3.) ”Help, I need sombody…” sang Beatles en gang. Mange mennesker sliter med ensomhet. Jesus ønsker å være en venn, men det fine er at han setter oss i kontakt med mange andre venner i den menigheten vi velger.

4.) Håp for fremtiden.
Mange mennesker frykter fremtiden p.g.a. årtusen skiftet, Nostradamus profetier, voldsutviklingen i samfunnet osv. Jesus har ikke lovet oss noen dans på roser som kristne, men han gir hver dag mening og har ordnet en overgang til en bedre tilværelse for evigheten sammen med ham.

5.) Spenning i kristenlivet.
Det låter som en selvmotsigelse for mange spesielt når man ser en del kristne som ser ut som de kjeder seg i hjel. Saken er den, at livet som en kristen har du ganske stor innflytelse over. Du kan velge om du vil leve som en sløv kristen eller å følge Jesus i det han leder deg til. Jeg kan love deg at velger du det siste blir det mye spenning.

Hvordan kan du si noe sånt?

i står foran ett spennende stortingsvalg. Alle partier prøver med nebb og klør å få vår oppmerksomhet, de vil jo selvsagt ha vår stemme.

Apropos politikere. Etter en del år i gamet er det mange av disse, tenker da spesielt på de som har vært på storting eller sittet i regjering som skriver sin selvbiografi.

De forteller om sitt liv, sin politiske hverdag. Dette er levende skildringer, nettopp fordi det er levende mennesker det handler om. Vi lesere får innblikk i en hverdag og ett engasjement, som til tider slettes ikke er noen dans på roser.
Jeg har mange ganger lekt med tanken om selv å skrive en bok. Ikke fordi jeg har en eremittliste av jobber, styreverv etc, men fordi jeg har opplevd en del ting i livet, som har gitt meg erfaringer, som andre igjen kan dra nytte av.

Alle mennesker har en historie, alle har en bakgrunn. Det er ikke alt som er blitt utrettet som vi er stolte av, mye skulle vært gjort annerledes.
Men gjort er gjort. Det vi kan gjøre er og trekke erfaringer av det.
Ikke minst kan vi dele noen av de erfaringer med andre, slik at andre kan dra lærdom og ikke handle slik vi handlet.
Vi har ett opphav. Noen har hatt gode familierelasjoner andre ikke. Vi har vær vår historie på godt og vondt.

Du som leser dette er intet unntak. Du har og en bakgrunn, ja ett opphav.
Uansett hvordan ditt liv er pr dato, så er det ditt liv. Vær stolt av den du er!
Det jeg nå skal si høres kanskje klisjé aktivt ut, men det allikevel en realitet.
Du er dyrebar, du er unik. Evner og egenskaper har du. Oppfordringer er. Lev det livet du har fått.

Bakgrunnen for de tankene som til nå er delt kommer fra en dag jeg satt foran min datamaskin.
Ved min side ligger historiens mest omtalte og leste bok, bibelen.
Mens jeg lar øynene dvele ved boken som ligger lukket, dukker det opp ett skriftsted i mine tanker. Skrift ordet er hentet fra Hebreerbrevet kp.1 v.1-3. (Det nye testamentet)
Mange ganger og på mange måter har Gud i fordoms tid talt til fedrene gjennom profetene. Nå i de siste dager har han talt til oss gjennom sønnen.

Gud har og en historie, i sitt slag er den faktisk unik. Spør du meg hvordan det hele har gått til blir jeg svar skyldig.
La meg bare ta med en liten setning, Hør hvor genuint. ”Før verdens grunnvoller ble lagt var jeg til”.

Gud har vært til alltid, han har ingen start og heller ingen slutt.
Rent menneskelig sett er dette umulig. Alle har en start og en slutt. Dette gjelder blant mennesker like mye som det gjelder hos dyr.

Det er her Gud er i en særstilling! Han har ingen start, og heller ingen slutt!
Klart det blir debatt av slikt. Det er og blir jo umulig, helt enig. Men la oss hoppe over debatten og isteden falle til ro eller skal vi kanskje isteden si, godta at slik er det.
Da har vi nemlig kommet ett skritt videre.

La oss gå til teksten jeg startet med. Merk deg ordene, ”mange ganger og på mange måter”.
Jeg er så glad for å si en ting. Gud kan ikke settes i bås. Vi mennesker er flinke til det.

Den kristne menighet er intet unntak. Kristne kan til tider være eksperter på å sette andre troende i bås.
Du må da ikke spille den musikken. Nei takk til drama, det er fra den onde. Du må overhode ikke danse, og vinglasset huff huff. Og hva med teologiske spørsmål. Jo da det kan gå varmt for seg. Ja, for det er jo selvsagt jeg og menighet som tenker rett.

Vi er så flinke til å sette opp regler for hvordan en kristen skal være, og ikke minst hvordan en kristen forkynnelse skal formidles.
Jeg har en mistanke om at det i enkelte kretser rører seg en meget usunn regel.
Desto mer vi kan snakke om synd død og fordervelse, desto mer evangelisk er forkynnelsen!

Så må en selvsagt ha den rette anger, og bøye seg på den rette måten. Anger og bot må være på en viss skala, først da kan det åndelige gjennombruddet skje.

La meg si det høyt og tydelig. Gud tenker ikke slik!
For Gud er vi mennesker av kjøtt og blod. Vi er skapt i hans bilde. Han er stolt av oss. Dette til tross for at vi gang etter gang tramper i salaten. Han greier simpelthen ikke å la være å elske oss.

Ett sted står det. ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, og sendt sin sønn til soning for våre synder.
Vi får kalles Guds barn ene og alene pga nåde. Denne Nåde er en fantastisk gave.

Så kommer det helt utrolige, og som setter den kristne tro i en særstilling. Ett lite ja til Jesus, så er vi en del av denne nåden. Her får vi være mennesker, med vår glede og sorg.

Tenk deg så fantastisk når ett gospelkor treffer tilhørere med sin gospelglede, eller når konfirmantene spiller ett dramastykke som rører ved foreldre og foresatte.
Ikke sikkert det blir vekkelsesmøte ut av det, men hør!
Det de fremfører treffer noe på dypet som får vokse. Det er jo fantastisk.
Eller bare tenk deg de mange sommerstevner/leirer som arrangerer i vårt land. Alle generasjoner samlet. Du og du, så kjekt.
Tenk også på alle de kristne konsertene rundt om i landet. Kristne band som på sin måte utrykker sin tro gjennom sang og musikk

Så har du den gruppen med mennesker går ut å hygger seg en eller annen gang.
Jeg har truffet på mennesker over ett vinglass som har åpnet seg for meg.
De har våget å si til meg om lengsler, tro, ja, at de ber sin aftenbønn etc.
Jeg kunne kjørt over de med en bulldoser, ja virkelig lest skriften for de.
Vet du hva. Hadde jeg gjort det, da hadde jeg gjort en stor synd. Jeg har gang på gang opplevd hvordan jeg har blitt ledet. Nå skal du si det og det. Nå skal du stoppe.

Hva er hemmeligheten til at jeg for innblikk i deres innerste følelser og smerte?
Jo de treffer en som vil lytte, en som ikke taler over deres hode, men fra hjerte til hjerte.
Og ikke minst. De treffer en person som slettes ikke har noen gloria over hode. Men ett menneske som har smakt hva det vil si å være ett menneske.

Gud elsker disse menneskene like mye som han elsker deg, meg, ja biskoper og generalsekretærer. Gud gjør ikke forskjell på folk.

Kjenner på trang til å si ett par ting til her, og det gjør jeg med bakgrunn i at jeg selv har reist som forkynner, og til tider drevet bulldoser kjøring.
Jeg har alltid vært opptatt av å formidle på en forståelig måte. Hverdags hendelser har i så måte vært en dyrebar skatt.

Men noe som er enda mer dyrebart. Jeg har i etterkant av mine år i misjonen lært masse om den delen i livet som kalles smerte.
Selv om jeg mer en gjerne skulle vært den biten foruten, har den samtidlig åpnet mine øyne.
Smerten har gjort meg i stand til å møte mennesker på en helt annen måte en tidligere.

Vi vinner ingen ved å skyte piler. Vi vinner ved å slå følge 1-2-ja kanskje tre mil.Kort sagt, ved å være medmennesker.

La oss gå tilbake til tekstordet.
Det står at Gud først handlet gjennom profetene.
Hva var deres oppgave? Jo de skulle formidle om det som skulle komme. Oppdraget var og peke på Jesus Kristus.
De, i liket med oss var /er formidlere om Guds kjærlighet.

I Stavanger arrangeres det nå godhets festival. Det hele startet med IMI kirken, nå har flere menigheter slått følge.
Trenger man hjelp til praktiske ting, så stiller kristne opp. Dette er en av mange måter å formidle Guds kjærlighet på.

Gud handlet først gjennom profetene, i dag taler han til oss gjennom Jesus.
Stopp litt her. Hvordan var denne mannen, hvordan møtte han mennesker.
Han kunne være streng, men det var alltid kjærlighet i bunnen. Det var en helt spesiell ting ved ham. Han hadde tid til den enkelte.

Du og jeg som kristne har en oppgave, du tippet rett, peke på denne unike mannen.
Jesus har satt spor etter seg i historien. Hver dag er det nye mennesker som møter han.

Daglig gjør vi nye oppdagelser i møte med historiens Gud.
Min oppfordring til deg er følgende. Lev livet, nyt livet, og ikke minst, takk for det livet du har fått.

Og om du ikke forstår alt ved Gud, så kan jeg trøste deg med en ting. Det gjør ikke jeg heller. Men jeg velger å tro på han allikevel.

Så dvel med den enkle sannhet. At han faktisk lever. Det i seg selv er jo vært en liten trall.