 Visning av honnørposter for Nanbrødeksperten
|
|
Sider: 12
|
|
1
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : Adrian.k, 12. desember 2011, 23:46
|
|
|
2
|
Kosthold / Kosthold og Ernæring / Sv: Er melk usunt og diabetesfremkallende?
|
06. november 2011, 13:37
|
"En av de mest oppsiktsvekkende undersøkelsene gjort angående diabetes ble gjort tilbake i 1992 og publisert i New England Journal of Medicine 327(1992) 302-307. Denne undersøkelsen viser en sterk sammenheng mellom inntak av kumelk og diabetes type 1 hos barn. En av mekanismene foreslås å være at ikke-komplett nedbrytning av kumelk fører til en autoimmun respons fra kroppen som også angriper cellene i pankreas. Igjen blir kosthold og livsstil en meget viktig rolle i dette sykdomsbildet."
Fra pensumet fra AFPT. |
| Honnør gitt av : Carnivore, 09. november 2011, 22:19
|
|
|
3
|
Kosthold / Kosttilskudd / Sv: Udos Choice
|
15. oktober 2011, 13:32
|
| Jeg hadde ikke brukt penger på Udo's choice; forholdet mellom omega 3 og 6 i Norge er som regel helt feil i utgangspunktet, og da gidder jeg ikke å bruke mer penger på å gjøre dette verre isteden for å kjøpe billigere omega 3. |
| Honnør gitt av : NK, 17. oktober 2011, 10:51
|
|
|
4
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : Suppemann, 28. august 2011, 03:19
|
|
|
5
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : Prodigy92, 28. august 2011, 01:39
|
|
|
6
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : peinar, 24. august 2011, 23:20
|
|
|
7
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : loft, 24. august 2011, 18:24
|
|
|
8
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : Pripps, 22. august 2011, 17:08
|
|
|
9
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : FOG, 21. august 2011, 22:11
|
|
|
10
|
Generelt / Åpent forum / Liten tro på fagfolk..
|
21. august 2011, 17:43
|
Jeg merker at til mer jeg lærer om trening, kosthold og helse til mindre stoler jeg på "fagpersoner" innen feltene. For all del, det finnes mange som har god peiling på det de holder på med, men jeg har fortsatt et inntrykk av at de fleste fagpersoner man går til (leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, ernæringsfysiologer osv) oftest bare gir råd som er "safe", altså at de ikke gjør tilstanden noe verre, men er langt ifra det optimale. Jeg forstår at disse ikke kan komme med veldig ekstreme forslag, men det finnes en mellomting!
- Diabetikere får råd om å spise brød til mellommåltid, slik at de har kontroll over hvor mye insulin de skal sette. Personlig ville jeg heller prøvd å fått de til å forstå mer om hvordan blodsukkeret blir påvirket av inntak av karbohydrater og proteiner, for så å rådet de til å prøve å begrense karbohydratinntaket litt. Det er vel ingen tvil om at diabetikere kan i veldig stor grad begrense mengden insulin som skal settes med kostholdet sitt. Jeg kjenner flere som har diabetes og ingen av dem har fått noe som helst opplæring om ernæring, bare om hvor mye insulin de skal sette. De får og veldig lite info om at de bør trene, både i form av styrke og kondisjon.
- Kolesterol: mange personer går rundt å tror de er i stor fare for å få hjerteproblemer pga kolesterolet er over 5... Det virker som de ofte får beskjed om å spise mindre fett og aller helst gå på statiner i tillegg (selv om sikkert minst 50% av statinbruket er helt unødvendig). For det første har det vel aldri vært påvist noen sammenheng mellom hjerteproblemer og høyt kolesterol (sålenge dette ikke ligger til familien), og for det andre er det vel også en sannhet med visse modifikasjoner at høyt kolesterol uansett er negativt og at det er inntak av fett som fører til dette. Om kolesterolet skulle være et problem så er det vel minst like mye å hente på å endre kosthold og aktivitetsnivå som ved bruk av statiner.
- Rehabilitering: jeg har personlig lært mye mer av Eirik Sandvik av å lese artiklene hans om skadeforebygging og rehabilitering enn jeg har av å gått til fysioterapeut i lang tid etter ankelbrudd. Mitt inntrykk er at de sjeldent ser på hele sammenhengen, men kun der det gjør vondt. Jeg ble fortalt av platfot er noe man er født med og det er ingenting man kan gjøre med det. Etter å ha lest en artikkel om dette hos Eirik Sandvik så får jeg en logisk fremstilling av platfot-problemet, hvorfor det oppstår og hvordan jeg kan gjøre noe med det. Dette gjelder også mye annet som går på problemer med kroppsholdning osv. Generelt virker det som folk som har problemer med bevegelse, osteoporose osv får beskjed om å ta det rolig, gå litt turer o.l, pga dette er safe, selv om andre råd kunne ha gitt dem mye bedre fremgang og til og med reversert osteoporosen. Lave anbefalinger på inntak av d-vitamin gjør vel heller ikke benhelsen noe bedre?
- Styrketrening for eldre: Det er sjelden jeg ser noen over 60-70 som trener på treningsstudio, men da jeg først gjør det så er det somregel en eller annen pensjonist som utelukkende bruker apparater, og da ofte de apparatene som folk som tar trening seriøst ikke ville funnet plass til i et eneste treningsprogram. Man skal såklart ikke tvinge folk til å bedrive hard styrketrening, men det er vel lite som hadde vært bedre for de eldres sin helse, mangel på plasser på sykehus/pleiehjem enn om de hadde trent litt knebøy og markløft? Vektene skulle jo selvfølgelig vært tilpasset nivået deres og alt skulle gått veldig sikkert for seg. For mange eldre så begynner det å gå veldig fort nedover etter et fall eller redusert styrke (da spesielt i beina og kjernemuskulaturen), noe som gjør at de blir plassert på hjem, selv om de egentlig fungerer 100% på alle andre måter. Slik jeg ser det er det ofte bittelitt styrketrening som utgjør forskjellen på behov for pleiehjem eller ikke.
- Søsteren min på 15år er kraftig overvektig og fikk beskjed om å spise litt mandler til hvert måltid I TILLEGG til det hun allerede spiser. I utgangspunktet synes jeg dette er en grei måte å få folk til å spise sunt på, men hva hjelper dette for en person som har et kaloriinntak langt over det nødvendige og blodsukkersvingninger som gjør at kroppen skriker etter mat en time etter forrige måltid?
En annen ting er at leger o.l er veldig gode til å la folk slippe unna uten noen form for selvkritikk; de får alt av lidelser og sykdommer til å høres ut som det er snakk om flaks/uflaks, og at du ikke får noe igjen for å gjøre riktige valg. Er du feit har du lav forbrenning, har du den eller den lidelsen så er det bare synd på deg og egentlig finnes det ikke håp for deg så du kan like gjerne bare forfalle helt med god samvittighet.
Jeg forstår jo at de må ta litt hensyn og det ikke nytter å skjelle ut personer for å få dem til å gjøre det de burde gjøre, men også her mener jeg det finnes en mellomting.
At ernæringsfysiologer fortsatt sier at man må spise mange og små måltider for å opprettholde forbrenninga, at man må passe på proteininntaket pga da får man problemer med nyrene, at man omtrent dør uten høyt inntak av karbohydrater (for det er kroppens eneste form for energi), at man maksimalt skal gå ned 0,5kg i uka (hvor motiverende er for en med 60kg ekstra å vite at om han lager 7-10 måltider til dagen i 2år så er han bare litt overvektig...?) synes jeg er helt sykt. Ved å holde slike myter i live er det i det minste mye mer logisk at folk er så usunne som de er. Jeg hadde aldri giddet å spise sunt hvis jeg ikke fikk gjøre det på min måte men måtte bruke store deler av dagen til å tilberede mat og måtte gå rundt å være sulten pga stort inntak av karbohydrater.
Som sagt, det finnes garantert mange flinke personer også, men jeg dør litt inni meg hver gang jeg er nødt å argumentere for hvorfor man ikke må spise mange og små måltider for å gå ned i vekt, med folk som har hørt det hos legen sin. Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, men dere ser hva det går i.
Er det bare jeg som synes dette er litt merkelig? |
| Honnør gitt av : HardCoreBakken, 21. august 2011, 17:51
|
|
|
11
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: Meg
|
17. juli 2011, 14:11
|
| Jeg vet også at han prioriterer bryst og biceps, men jeg gir jo totalt faen i det og har ingenting jeg skulle ha sagt. For all del, du må gjerne mene at det er feil å trene slik, men jeg forstår på ingen måte hvorfor du tror du har rett til å disse ned på andre som ikke har samme fokusr som deg med treningen. |
| Honnør gitt av : Styrketrenern, 17. juli 2011, 14:35
|
|
|
12
|
Kosthold / Vektnedgang og Diett / Sv: low karbs diett
|
30. april 2011, 16:35
|
Det som irritere meg er at folk er så enten eller når det gjelder lavkarbo eller ikke. Personlig har jeg benyttet meg av PF med fordeling på ca 40/40/20 (p,f og k), og har merker ingen bivirkninger av dette. Det eneste problemet er at det er dyrt og sannsynligvis veldig lite gunstig mtp bruken av ressurser det allerede er lite av. Men jeg har tidligere gått ned like mye i vekt av en tradisjonell diett, men da har det ikke vært like smertefritt.
Jeg sier ikke at folk på død og liv skal kutte ut karbohydrater, men om jeg hadde hatt problemer med betennelser, utslett, kvalme osv er nok dette det første jeg ville ha kuttet ned på. Senest for noen uker siden "lærte" jeg fra olympiatoppen av slik jeg er spiser er svært lite gunstig både helsemessig og for fremgang i treningen, noe som jeg bryr meg svært lite om da jeg sjelden eller aldri har følt meg så bra og har bra fremgang på treningen. Personer som nekter å tro at det går an å ha mye energi på lavkarbodietter er ofter de samme personene som mener at det vil være helt umulig å bare spise 2 elle 3 måltid til dagen, og ikke hver 3 time som de er vandt med. Selvfølgelig uten å ha prøvd det selv.
Jeg forstår ikke hvorfor folk ikke bare kan teste tingene ut selv, og heller finne ut hvordan det fungerer for dem og ikke gi en fasit til alle andre kun basert på at det er det som fungerer på dem.
Går man rundt og er skrubbsulten på en diett vil jeg tro de fleste av disse med fordel kunne ha redusert karbohydratene til fordel for fett og proteiner, hvis dette ikke er problemet, hvorfor skal man da endre noe? Never change a winning team.
Det hele blir nesten litt konspiratorisk da jeg begynner å undre meg over hvorfor mange på død og liv ikke skal kunne si en eneste positiv ting om lavere karbo-dietter. Men nå har/skal vel til og med olympiatoppen satt/sette ned anbefalingene på mengde karbohydrater, etter hva jeg har forstått. |
| Honnør gitt av : henrikhardcoar, 01. mai 2011, 20:49
|
|
|
13
|
Kosthold / Vektnedgang og Diett / Sv: low karbs diett
|
30. april 2011, 16:35
|
Det som irritere meg er at folk er så enten eller når det gjelder lavkarbo eller ikke. Personlig har jeg benyttet meg av PF med fordeling på ca 40/40/20 (p,f og k), og har merker ingen bivirkninger av dette. Det eneste problemet er at det er dyrt og sannsynligvis veldig lite gunstig mtp bruken av ressurser det allerede er lite av. Men jeg har tidligere gått ned like mye i vekt av en tradisjonell diett, men da har det ikke vært like smertefritt.
Jeg sier ikke at folk på død og liv skal kutte ut karbohydrater, men om jeg hadde hatt problemer med betennelser, utslett, kvalme osv er nok dette det første jeg ville ha kuttet ned på. Senest for noen uker siden "lærte" jeg fra olympiatoppen av slik jeg er spiser er svært lite gunstig både helsemessig og for fremgang i treningen, noe som jeg bryr meg svært lite om da jeg sjelden eller aldri har følt meg så bra og har bra fremgang på treningen. Personer som nekter å tro at det går an å ha mye energi på lavkarbodietter er ofter de samme personene som mener at det vil være helt umulig å bare spise 2 elle 3 måltid til dagen, og ikke hver 3 time som de er vandt med. Selvfølgelig uten å ha prøvd det selv.
Jeg forstår ikke hvorfor folk ikke bare kan teste tingene ut selv, og heller finne ut hvordan det fungerer for dem og ikke gi en fasit til alle andre kun basert på at det er det som fungerer på dem.
Går man rundt og er skrubbsulten på en diett vil jeg tro de fleste av disse med fordel kunne ha redusert karbohydratene til fordel for fett og proteiner, hvis dette ikke er problemet, hvorfor skal man da endre noe? Never change a winning team.
Det hele blir nesten litt konspiratorisk da jeg begynner å undre meg over hvorfor mange på død og liv ikke skal kunne si en eneste positiv ting om lavere karbo-dietter. Men nå har/skal vel til og med olympiatoppen satt/sette ned anbefalingene på mengde karbohydrater, etter hva jeg har forstått. |
| Honnør gitt av : MariusMessiah, 01. mai 2011, 20:43
|
|
|
