 Visning av honnørposter for Klidok
|
|
Sider: 1
|
|
1
|
Generelt / Antidoping / Min erfaring med anabole steroider
|
25. mars 2016, 20:51
|
Jeg vil med dette dele min erfaring med anabole steroider. Årsaken til det er at jeg ønsker at en som vurderer å bruke det får høre en ærlig erfaring fra en person. Selv leste jeg erfaringene til flere før jeg brukte det. Problemet var at de som skrev om det brukte megadoser, eller brukte narkotiske stoffer i tillegg. Jeg som kun har brukt det som kalles "nybegynner-doser" og aldri har prøvd narkotika kunne ikke relatere til disse personene. Det var derfor lett for meg å avfeie deres problemer med å tenke "Ja, men han var jo praktisk talt narkoman, steroidene har ikke forårsaket dette."
Jeg har alltid vært skoleflink. Jeg var han som fikk ekstra mattebøker av læreren fordi pensum var for lett. Allikevel gikk jeg fra å bli kalt "englebarn" av medelever, til å bli kalt "boleren". Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg tidlig utsatt for mobbing, eller i all hovedsak trusler fra både eldre og jevnaldrende. Jeg forstod aldri hvorfor, jeg ble vel bare utvalgt. Det var noe jeg nektet å finne meg i, og allerede i en alder av 13år begynte jeg å trene med vekter. Jeg ble raskt besatt av dette og trente 1-2 ganger hver dag. Jeg vokste, og det fort. Etterhvert kunne jeg ta igjen. I stedet for å løpe avgårde kunne jeg etterhvert banke opp de som plaget meg. Rettferdighetssans hadde jeg, for jeg gikk kun etter de som plaget meg. Selv om treningsresultatene var langt bedre enn alle jevnalderende var ikke det godt nok. Jeg begynte å lese om AAS i en alder av 15år. I mangel på god litteratur den gang på nett dro jeg tilbibliokteket. Jeg lånte bøker om medisin, anatomi, fysiologi og leste meg opp i hormonlære. Jeg leste det jeg fant på nett og var fullt klar over hvordan det fungerte, og bivirkninger. Når jeg var 16år besluttet jeg å bruke det. Jeg kjente ingen som brukte det, og ville ikke at noen skulle vite at jeg brukte det. Jeg bestilte fra norsk side og fikk det rett hjem på barnerommet. Testosteron propinate virket som et trygt valg. Det var tross alt rent testosteron, og halveringstiden kort. Om noe gikk gale så kunne jeg slutte og det var raskt ute av systemet.
Jeg satt sprøyter hver eneste dag, for å ha jevn blodkonsentrasjon. Problemet er at musklene blir ømme, og man må vente flere dager før man kan sprøyte på samme sted for å unngå arrvev. Før jeg visste ordet av det stakk jeg i lår, rumpe, skuldre, biceps og ryggen (!). Jeg grodde som ugress og veide nå mer enn dobbelt så mye som 3 år tidligere. Jeg var lykkelig, euforisk, uovervinnelig. Samtidig steg agrresjonen. Englebarnet var blitt gal. Jeg kunne svartne totalt og ikke huske noe. Etter 8 ukers morro var det tid for PCT. Sommeren gikk mot slutten. Herfra snudde alt. Jeg gikk inn i et svart hull. Treningen var kjedelig, all livsgnist var borte. Alt jeg hadde av hobbyer var blitt kjedelig. Treningen som jeg levde for ga meg ingen fremgang. Fra å være på toppen av livet gikk jeg inn i tung depresjon. Jeg husker spesielt en sommerdag jeg gikk i skogen. På avstand så jeg nok ut som en ungdom som så seg rundt i finværet. Sannheten var at hver gang jeg så et tre, så lurte jeg på om jeg kunne henge meg fra dette, eller om et annet tre var bedre egnet. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg hadde en knapp jeg kunne trykke på for å dø, så ville jeg trykket på den for lengst. Jeg ville bare sovne, ikke lide.
Etter lengre periode med antidepressiva var jeg blitt bedre. De vonde minnene var glemt, og jeg kjørte en ny kur. Testosteron enanthate i 9 uker, etterfulgt av PCT. Kongen på haugen i 9 uker, sint som fy, men lykkelig. Deretter repeterte historien seg. Jeg var nå 18 år. Jeg slet lenge med psyken og panikkangst. Etterhvert ble det bedre.
Når jeg var 21år tenkte jeg at nå er jeg bra igjen. Psyken er på plass. Jeg er voksen nå, hodet takler det. En ny 9 ukers kur med testosteron cypionate etterfulgt av PCT med ble startet. Jeg ble ikke like euforisk denne gangen, men jeg følte meg bra. Etter dette gikk jeg inn i det største sorte hullet jeg har vært i. Jeg fikk panikkanfall flere ganger daglig. Vekten raste. Jeg ble kvalm av å spise. Jeg ble så sliten av panikkanfallene at jeg kunne sovne flere timer i strekk etterpå. Vekten raste og alt jeg hadde fått gratis var borte, i tillegg til alt jeg hadde trent opp før denne 9 ukers perioden. Jeg endte opp i psykiatrien som dagpasient i 4-5 måneder før jeg var bedre. Idag, 7 år senere er jeg bedre. Jeg er ikke bra. Panikkanfallene styrer store deler av hverdagen min i perioder. Jeg gikk flere år uten å trene overhodet etter dette, og ble tynn som en flis.
Fysiske bivirkninger av AAS er uheldig, disse visste jeg om før jeg begynte. Det psykiske var høyst undervurdert. Ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt ikke hodet. Det er ikke kult å være stor, når du er redd for å snakke med folk. Eller når du uten forsvarsel begynner å skjelve og stamme. Jeg håper at jeg en dag får kontroll på panikklidelsen. Jeg kan ikke bevise at dette er forårsalet av AAS, men det er svært lite trolig at noe annet er årsaken.
Jeg vet at en som har tenkt å starte med det ikke vil bry seg om dette innlegget, men jeg håper vedkommende tenker seg om en gang ekstra. Det genetiske potensialet med ren trening er stort, det tar bare litt lengre tid. Se det større bildet. Merk at jeg kun har brukt det 3 ganger, i hva som kalles nybegynnerdoser (det er i realiteten høy dose for kroppen). Jeg har tatt blodprøver som er fine. Ingen kan vite hvordan de reagerer.
Jeg vet at min historie har stoppet en person fra å bruke det, og det er jeg glad for. Jeg håper at dette vil bidra til at flere tenker seg om. Det er ikke verdt det. |
| Honnør gitt av : Beast_it, 29. mars 2016, 09:07
|
|
|
2
|
Generelt / Antidoping / Min erfaring med anabole steroider
|
25. mars 2016, 20:51
|
Jeg vil med dette dele min erfaring med anabole steroider. Årsaken til det er at jeg ønsker at en som vurderer å bruke det får høre en ærlig erfaring fra en person. Selv leste jeg erfaringene til flere før jeg brukte det. Problemet var at de som skrev om det brukte megadoser, eller brukte narkotiske stoffer i tillegg. Jeg som kun har brukt det som kalles "nybegynner-doser" og aldri har prøvd narkotika kunne ikke relatere til disse personene. Det var derfor lett for meg å avfeie deres problemer med å tenke "Ja, men han var jo praktisk talt narkoman, steroidene har ikke forårsaket dette."
Jeg har alltid vært skoleflink. Jeg var han som fikk ekstra mattebøker av læreren fordi pensum var for lett. Allikevel gikk jeg fra å bli kalt "englebarn" av medelever, til å bli kalt "boleren". Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg tidlig utsatt for mobbing, eller i all hovedsak trusler fra både eldre og jevnaldrende. Jeg forstod aldri hvorfor, jeg ble vel bare utvalgt. Det var noe jeg nektet å finne meg i, og allerede i en alder av 13år begynte jeg å trene med vekter. Jeg ble raskt besatt av dette og trente 1-2 ganger hver dag. Jeg vokste, og det fort. Etterhvert kunne jeg ta igjen. I stedet for å løpe avgårde kunne jeg etterhvert banke opp de som plaget meg. Rettferdighetssans hadde jeg, for jeg gikk kun etter de som plaget meg. Selv om treningsresultatene var langt bedre enn alle jevnalderende var ikke det godt nok. Jeg begynte å lese om AAS i en alder av 15år. I mangel på god litteratur den gang på nett dro jeg tilbibliokteket. Jeg lånte bøker om medisin, anatomi, fysiologi og leste meg opp i hormonlære. Jeg leste det jeg fant på nett og var fullt klar over hvordan det fungerte, og bivirkninger. Når jeg var 16år besluttet jeg å bruke det. Jeg kjente ingen som brukte det, og ville ikke at noen skulle vite at jeg brukte det. Jeg bestilte fra norsk side og fikk det rett hjem på barnerommet. Testosteron propinate virket som et trygt valg. Det var tross alt rent testosteron, og halveringstiden kort. Om noe gikk gale så kunne jeg slutte og det var raskt ute av systemet.
Jeg satt sprøyter hver eneste dag, for å ha jevn blodkonsentrasjon. Problemet er at musklene blir ømme, og man må vente flere dager før man kan sprøyte på samme sted for å unngå arrvev. Før jeg visste ordet av det stakk jeg i lår, rumpe, skuldre, biceps og ryggen (!). Jeg grodde som ugress og veide nå mer enn dobbelt så mye som 3 år tidligere. Jeg var lykkelig, euforisk, uovervinnelig. Samtidig steg agrresjonen. Englebarnet var blitt gal. Jeg kunne svartne totalt og ikke huske noe. Etter 8 ukers morro var det tid for PCT. Sommeren gikk mot slutten. Herfra snudde alt. Jeg gikk inn i et svart hull. Treningen var kjedelig, all livsgnist var borte. Alt jeg hadde av hobbyer var blitt kjedelig. Treningen som jeg levde for ga meg ingen fremgang. Fra å være på toppen av livet gikk jeg inn i tung depresjon. Jeg husker spesielt en sommerdag jeg gikk i skogen. På avstand så jeg nok ut som en ungdom som så seg rundt i finværet. Sannheten var at hver gang jeg så et tre, så lurte jeg på om jeg kunne henge meg fra dette, eller om et annet tre var bedre egnet. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg hadde en knapp jeg kunne trykke på for å dø, så ville jeg trykket på den for lengst. Jeg ville bare sovne, ikke lide.
Etter lengre periode med antidepressiva var jeg blitt bedre. De vonde minnene var glemt, og jeg kjørte en ny kur. Testosteron enanthate i 9 uker, etterfulgt av PCT. Kongen på haugen i 9 uker, sint som fy, men lykkelig. Deretter repeterte historien seg. Jeg var nå 18 år. Jeg slet lenge med psyken og panikkangst. Etterhvert ble det bedre.
Når jeg var 21år tenkte jeg at nå er jeg bra igjen. Psyken er på plass. Jeg er voksen nå, hodet takler det. En ny 9 ukers kur med testosteron cypionate etterfulgt av PCT med ble startet. Jeg ble ikke like euforisk denne gangen, men jeg følte meg bra. Etter dette gikk jeg inn i det største sorte hullet jeg har vært i. Jeg fikk panikkanfall flere ganger daglig. Vekten raste. Jeg ble kvalm av å spise. Jeg ble så sliten av panikkanfallene at jeg kunne sovne flere timer i strekk etterpå. Vekten raste og alt jeg hadde fått gratis var borte, i tillegg til alt jeg hadde trent opp før denne 9 ukers perioden. Jeg endte opp i psykiatrien som dagpasient i 4-5 måneder før jeg var bedre. Idag, 7 år senere er jeg bedre. Jeg er ikke bra. Panikkanfallene styrer store deler av hverdagen min i perioder. Jeg gikk flere år uten å trene overhodet etter dette, og ble tynn som en flis.
Fysiske bivirkninger av AAS er uheldig, disse visste jeg om før jeg begynte. Det psykiske var høyst undervurdert. Ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt ikke hodet. Det er ikke kult å være stor, når du er redd for å snakke med folk. Eller når du uten forsvarsel begynner å skjelve og stamme. Jeg håper at jeg en dag får kontroll på panikklidelsen. Jeg kan ikke bevise at dette er forårsalet av AAS, men det er svært lite trolig at noe annet er årsaken.
Jeg vet at en som har tenkt å starte med det ikke vil bry seg om dette innlegget, men jeg håper vedkommende tenker seg om en gang ekstra. Det genetiske potensialet med ren trening er stort, det tar bare litt lengre tid. Se det større bildet. Merk at jeg kun har brukt det 3 ganger, i hva som kalles nybegynnerdoser (det er i realiteten høy dose for kroppen). Jeg har tatt blodprøver som er fine. Ingen kan vite hvordan de reagerer.
Jeg vet at min historie har stoppet en person fra å bruke det, og det er jeg glad for. Jeg håper at dette vil bidra til at flere tenker seg om. Det er ikke verdt det. |
| Honnør gitt av : payn, 26. mars 2016, 00:47
|
|
|
3
|
Generelt / Antidoping / Min erfaring med anabole steroider
|
25. mars 2016, 20:51
|
Jeg vil med dette dele min erfaring med anabole steroider. Årsaken til det er at jeg ønsker at en som vurderer å bruke det får høre en ærlig erfaring fra en person. Selv leste jeg erfaringene til flere før jeg brukte det. Problemet var at de som skrev om det brukte megadoser, eller brukte narkotiske stoffer i tillegg. Jeg som kun har brukt det som kalles "nybegynner-doser" og aldri har prøvd narkotika kunne ikke relatere til disse personene. Det var derfor lett for meg å avfeie deres problemer med å tenke "Ja, men han var jo praktisk talt narkoman, steroidene har ikke forårsaket dette."
Jeg har alltid vært skoleflink. Jeg var han som fikk ekstra mattebøker av læreren fordi pensum var for lett. Allikevel gikk jeg fra å bli kalt "englebarn" av medelever, til å bli kalt "boleren". Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg tidlig utsatt for mobbing, eller i all hovedsak trusler fra både eldre og jevnaldrende. Jeg forstod aldri hvorfor, jeg ble vel bare utvalgt. Det var noe jeg nektet å finne meg i, og allerede i en alder av 13år begynte jeg å trene med vekter. Jeg ble raskt besatt av dette og trente 1-2 ganger hver dag. Jeg vokste, og det fort. Etterhvert kunne jeg ta igjen. I stedet for å løpe avgårde kunne jeg etterhvert banke opp de som plaget meg. Rettferdighetssans hadde jeg, for jeg gikk kun etter de som plaget meg. Selv om treningsresultatene var langt bedre enn alle jevnalderende var ikke det godt nok. Jeg begynte å lese om AAS i en alder av 15år. I mangel på god litteratur den gang på nett dro jeg tilbibliokteket. Jeg lånte bøker om medisin, anatomi, fysiologi og leste meg opp i hormonlære. Jeg leste det jeg fant på nett og var fullt klar over hvordan det fungerte, og bivirkninger. Når jeg var 16år besluttet jeg å bruke det. Jeg kjente ingen som brukte det, og ville ikke at noen skulle vite at jeg brukte det. Jeg bestilte fra norsk side og fikk det rett hjem på barnerommet. Testosteron propinate virket som et trygt valg. Det var tross alt rent testosteron, og halveringstiden kort. Om noe gikk gale så kunne jeg slutte og det var raskt ute av systemet.
Jeg satt sprøyter hver eneste dag, for å ha jevn blodkonsentrasjon. Problemet er at musklene blir ømme, og man må vente flere dager før man kan sprøyte på samme sted for å unngå arrvev. Før jeg visste ordet av det stakk jeg i lår, rumpe, skuldre, biceps og ryggen (!). Jeg grodde som ugress og veide nå mer enn dobbelt så mye som 3 år tidligere. Jeg var lykkelig, euforisk, uovervinnelig. Samtidig steg agrresjonen. Englebarnet var blitt gal. Jeg kunne svartne totalt og ikke huske noe. Etter 8 ukers morro var det tid for PCT. Sommeren gikk mot slutten. Herfra snudde alt. Jeg gikk inn i et svart hull. Treningen var kjedelig, all livsgnist var borte. Alt jeg hadde av hobbyer var blitt kjedelig. Treningen som jeg levde for ga meg ingen fremgang. Fra å være på toppen av livet gikk jeg inn i tung depresjon. Jeg husker spesielt en sommerdag jeg gikk i skogen. På avstand så jeg nok ut som en ungdom som så seg rundt i finværet. Sannheten var at hver gang jeg så et tre, så lurte jeg på om jeg kunne henge meg fra dette, eller om et annet tre var bedre egnet. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg hadde en knapp jeg kunne trykke på for å dø, så ville jeg trykket på den for lengst. Jeg ville bare sovne, ikke lide.
Etter lengre periode med antidepressiva var jeg blitt bedre. De vonde minnene var glemt, og jeg kjørte en ny kur. Testosteron enanthate i 9 uker, etterfulgt av PCT. Kongen på haugen i 9 uker, sint som fy, men lykkelig. Deretter repeterte historien seg. Jeg var nå 18 år. Jeg slet lenge med psyken og panikkangst. Etterhvert ble det bedre.
Når jeg var 21år tenkte jeg at nå er jeg bra igjen. Psyken er på plass. Jeg er voksen nå, hodet takler det. En ny 9 ukers kur med testosteron cypionate etterfulgt av PCT med ble startet. Jeg ble ikke like euforisk denne gangen, men jeg følte meg bra. Etter dette gikk jeg inn i det største sorte hullet jeg har vært i. Jeg fikk panikkanfall flere ganger daglig. Vekten raste. Jeg ble kvalm av å spise. Jeg ble så sliten av panikkanfallene at jeg kunne sovne flere timer i strekk etterpå. Vekten raste og alt jeg hadde fått gratis var borte, i tillegg til alt jeg hadde trent opp før denne 9 ukers perioden. Jeg endte opp i psykiatrien som dagpasient i 4-5 måneder før jeg var bedre. Idag, 7 år senere er jeg bedre. Jeg er ikke bra. Panikkanfallene styrer store deler av hverdagen min i perioder. Jeg gikk flere år uten å trene overhodet etter dette, og ble tynn som en flis.
Fysiske bivirkninger av AAS er uheldig, disse visste jeg om før jeg begynte. Det psykiske var høyst undervurdert. Ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt ikke hodet. Det er ikke kult å være stor, når du er redd for å snakke med folk. Eller når du uten forsvarsel begynner å skjelve og stamme. Jeg håper at jeg en dag får kontroll på panikklidelsen. Jeg kan ikke bevise at dette er forårsalet av AAS, men det er svært lite trolig at noe annet er årsaken.
Jeg vet at en som har tenkt å starte med det ikke vil bry seg om dette innlegget, men jeg håper vedkommende tenker seg om en gang ekstra. Det genetiske potensialet med ren trening er stort, det tar bare litt lengre tid. Se det større bildet. Merk at jeg kun har brukt det 3 ganger, i hva som kalles nybegynnerdoser (det er i realiteten høy dose for kroppen). Jeg har tatt blodprøver som er fine. Ingen kan vite hvordan de reagerer.
Jeg vet at min historie har stoppet en person fra å bruke det, og det er jeg glad for. Jeg håper at dette vil bidra til at flere tenker seg om. Det er ikke verdt det. |
| Honnør gitt av : Glenn71, 25. mars 2016, 23:55
|
|
|
4
|
Generelt / Antidoping / Min erfaring med anabole steroider
|
25. mars 2016, 20:51
|
Jeg vil med dette dele min erfaring med anabole steroider. Årsaken til det er at jeg ønsker at en som vurderer å bruke det får høre en ærlig erfaring fra en person. Selv leste jeg erfaringene til flere før jeg brukte det. Problemet var at de som skrev om det brukte megadoser, eller brukte narkotiske stoffer i tillegg. Jeg som kun har brukt det som kalles "nybegynner-doser" og aldri har prøvd narkotika kunne ikke relatere til disse personene. Det var derfor lett for meg å avfeie deres problemer med å tenke "Ja, men han var jo praktisk talt narkoman, steroidene har ikke forårsaket dette."
Jeg har alltid vært skoleflink. Jeg var han som fikk ekstra mattebøker av læreren fordi pensum var for lett. Allikevel gikk jeg fra å bli kalt "englebarn" av medelever, til å bli kalt "boleren". Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg tidlig utsatt for mobbing, eller i all hovedsak trusler fra både eldre og jevnaldrende. Jeg forstod aldri hvorfor, jeg ble vel bare utvalgt. Det var noe jeg nektet å finne meg i, og allerede i en alder av 13år begynte jeg å trene med vekter. Jeg ble raskt besatt av dette og trente 1-2 ganger hver dag. Jeg vokste, og det fort. Etterhvert kunne jeg ta igjen. I stedet for å løpe avgårde kunne jeg etterhvert banke opp de som plaget meg. Rettferdighetssans hadde jeg, for jeg gikk kun etter de som plaget meg. Selv om treningsresultatene var langt bedre enn alle jevnalderende var ikke det godt nok. Jeg begynte å lese om AAS i en alder av 15år. I mangel på god litteratur den gang på nett dro jeg tilbibliokteket. Jeg lånte bøker om medisin, anatomi, fysiologi og leste meg opp i hormonlære. Jeg leste det jeg fant på nett og var fullt klar over hvordan det fungerte, og bivirkninger. Når jeg var 16år besluttet jeg å bruke det. Jeg kjente ingen som brukte det, og ville ikke at noen skulle vite at jeg brukte det. Jeg bestilte fra norsk side og fikk det rett hjem på barnerommet. Testosteron propinate virket som et trygt valg. Det var tross alt rent testosteron, og halveringstiden kort. Om noe gikk gale så kunne jeg slutte og det var raskt ute av systemet.
Jeg satt sprøyter hver eneste dag, for å ha jevn blodkonsentrasjon. Problemet er at musklene blir ømme, og man må vente flere dager før man kan sprøyte på samme sted for å unngå arrvev. Før jeg visste ordet av det stakk jeg i lår, rumpe, skuldre, biceps og ryggen (!). Jeg grodde som ugress og veide nå mer enn dobbelt så mye som 3 år tidligere. Jeg var lykkelig, euforisk, uovervinnelig. Samtidig steg agrresjonen. Englebarnet var blitt gal. Jeg kunne svartne totalt og ikke huske noe. Etter 8 ukers morro var det tid for PCT. Sommeren gikk mot slutten. Herfra snudde alt. Jeg gikk inn i et svart hull. Treningen var kjedelig, all livsgnist var borte. Alt jeg hadde av hobbyer var blitt kjedelig. Treningen som jeg levde for ga meg ingen fremgang. Fra å være på toppen av livet gikk jeg inn i tung depresjon. Jeg husker spesielt en sommerdag jeg gikk i skogen. På avstand så jeg nok ut som en ungdom som så seg rundt i finværet. Sannheten var at hver gang jeg så et tre, så lurte jeg på om jeg kunne henge meg fra dette, eller om et annet tre var bedre egnet. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg hadde en knapp jeg kunne trykke på for å dø, så ville jeg trykket på den for lengst. Jeg ville bare sovne, ikke lide.
Etter lengre periode med antidepressiva var jeg blitt bedre. De vonde minnene var glemt, og jeg kjørte en ny kur. Testosteron enanthate i 9 uker, etterfulgt av PCT. Kongen på haugen i 9 uker, sint som fy, men lykkelig. Deretter repeterte historien seg. Jeg var nå 18 år. Jeg slet lenge med psyken og panikkangst. Etterhvert ble det bedre.
Når jeg var 21år tenkte jeg at nå er jeg bra igjen. Psyken er på plass. Jeg er voksen nå, hodet takler det. En ny 9 ukers kur med testosteron cypionate etterfulgt av PCT med ble startet. Jeg ble ikke like euforisk denne gangen, men jeg følte meg bra. Etter dette gikk jeg inn i det største sorte hullet jeg har vært i. Jeg fikk panikkanfall flere ganger daglig. Vekten raste. Jeg ble kvalm av å spise. Jeg ble så sliten av panikkanfallene at jeg kunne sovne flere timer i strekk etterpå. Vekten raste og alt jeg hadde fått gratis var borte, i tillegg til alt jeg hadde trent opp før denne 9 ukers perioden. Jeg endte opp i psykiatrien som dagpasient i 4-5 måneder før jeg var bedre. Idag, 7 år senere er jeg bedre. Jeg er ikke bra. Panikkanfallene styrer store deler av hverdagen min i perioder. Jeg gikk flere år uten å trene overhodet etter dette, og ble tynn som en flis.
Fysiske bivirkninger av AAS er uheldig, disse visste jeg om før jeg begynte. Det psykiske var høyst undervurdert. Ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt ikke hodet. Det er ikke kult å være stor, når du er redd for å snakke med folk. Eller når du uten forsvarsel begynner å skjelve og stamme. Jeg håper at jeg en dag får kontroll på panikklidelsen. Jeg kan ikke bevise at dette er forårsalet av AAS, men det er svært lite trolig at noe annet er årsaken.
Jeg vet at en som har tenkt å starte med det ikke vil bry seg om dette innlegget, men jeg håper vedkommende tenker seg om en gang ekstra. Det genetiske potensialet med ren trening er stort, det tar bare litt lengre tid. Se det større bildet. Merk at jeg kun har brukt det 3 ganger, i hva som kalles nybegynnerdoser (det er i realiteten høy dose for kroppen). Jeg har tatt blodprøver som er fine. Ingen kan vite hvordan de reagerer.
Jeg vet at min historie har stoppet en person fra å bruke det, og det er jeg glad for. Jeg håper at dette vil bidra til at flere tenker seg om. Det er ikke verdt det. |
| Honnør gitt av : Bungalow Bill, 25. mars 2016, 21:38
|
|
|
