 Visning av honnrposter for Hans Høyhet
|
|
Sider: 1 23 ... 22
|
|
16
|
Generelt / Antidoping / Sv: Mine tanker og meninger om AAS
|
12. juni 2009, 10:55
|
Leser stadig vekk at folk påstår at det ikke finnes alvorlige bivirkninger etter bruk av AAS. Det finnes ikke noe medisinske bevis. Nå sist i tråden "Hva steroidene gjorde meg meg!" her på forumet. Og om noen skulle våge å linke til en eller annen medisinsk rapport, så er den aldri god nok.
Og om du skulle prøve å fortelle en som bruker AAS, at det faktisk er noen som har fått alvorlige bivirkninger, så har jo denne personen som gjort alt feil. Det er feil doser, for lange kurer, blandet feil stoffer osv. For selv har de jo bestandig full kontroll.
Veldig bra innlegg av deg, men har valgt ut en liten del av det du skrevet da jeg tror dette er hva som er mest interessant i debatten, nemlig uenigheten om hvor farlig dette er.
Og for å ta det med en gang, de som påstår at det ikke er noen form for risiko forbundet med dette har enten ikke selv opplevd noe negativt, enda, eller så lukker man øynene for det. Men, når det er sagt, så er det selvsagt slik at man kan minimalisere risikoen her og det ganske så kraftig også. Problemet er da at man har utelukkende venners empiri å basere seg på i tillegg til sin egen, eventuelt en eller annen på det store nettet som har en erfaring han mer enn gjerne deler. Men hvor ofte hører man om de som dreit seg ut? Og når man har tilgang til en tosidig empiri og selv står med foten godt plassert i den ene av klanene så er det vel naturlig også hvilken side man velger. Når det er sagt så finnes det jo også de som røyker et helt liv, til dels også svært mye, uten at de noen gang utvikler kreft uten at vi skal dra oss inn i debatten på hva som faktisk dreper i forhold til røyking. Empirien er tross alt noe større der.
Selv har jeg vært en av de heldige, sett med egne øyne, men jeg er allikevel åpen for de risiki som faktisk finnes, og forholder meg til de som best jeg kan. Min erfaring med meg selv er hva som hovedsakelig ligger til grunn for mine valg, selv om det blir kortsiktig tankegang, alt annet av risiko man kan minimalisere er noe alle i grunn bør kunne lese seg til og som enhver lege burde kunne lese ut av en enkel blodprøve. Men hvem har tålmodighet til å ta det tilstrekkelig rolig når man allerede har valgt den kjemiske snarveien?
Det er nok av folk der ute som, dessverre, ikke ser på muligheten for å bli skadelidende, og som er klare på at bivirkninger er reversible. Jeg kjenner mange som er av motsatt mening, men felles for disse er en av to muligheter. Enten har de erfart det selv, eller så har de så mange år på baken og erfart såpass at de innser hva de holder på med. At ”opplæringstiden” er lang, for det er bare noe man kan innse med en gang, er i og for seg synd, men det er allikevel en klar fellesbetegnelse. Nybegynneren starter alltid med friskt mot mens den erfarne holder på mer av gammel vane og/eller frykt for noe annet.
Selv har jeg opplevd verst tenkelige utgang grunnet misbruk av AAS, som beskrevet i et par andre tråder her inne, og det er kanskje slike opplevelser som må til. Men jeg sier enda kanskje, fordi jeg vet av erfaring at dette ikke er tilstrekkelig for mange. Ser sikkert rart ut fra utsiden, men jeg tror jeg vet hvorfor de velger å ikke innse at hva de holder på med kan være en vei mot noe de kanskje ikke helt trodde eller håpet på …
|
| Honnr gitt av : Kengdal, 12. juni 2009, 22:00
|
|
|
17
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Alex-R, 13. mai 2009, 23:19
|
|
|
18
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : omis_, 05. april 2009, 11:38
|
|
|
19
|
Generelt / Antidoping / Sv: Antidoping norge foredrag!
|
21. mars 2009, 10:24
|
ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.
Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.
Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.
Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?
Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.
Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.
|
| Honnr gitt av : /Panzer/, 31. mars 2009, 08:07
|
|
|
20
|
Generelt / Antidoping / Sv: Antidoping norge foredrag!
|
21. mars 2009, 10:24
|
ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.
Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.
Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.
Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?
Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.
Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.
|
| Honnr gitt av : Down and coming, 24. mars 2009, 22:34
|
|
|
21
|
Generelt / Antidoping / Sv: Antidoping norge foredrag!
|
21. mars 2009, 10:24
|
ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.
Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.
Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.
Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?
Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.
Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.
|
| Honnr gitt av : Egil Skallagrimsson, 21. mars 2009, 18:57
|
|
|
22
|
Generelt / Antidoping / Sv: Antidoping norge foredrag!
|
21. mars 2009, 10:24
|
ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.
Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.
Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.
Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?
Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.
Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.
|
| Honnr gitt av : Udrugn, 21. mars 2009, 18:08
|
|
|
23
|
Generelt / Antidoping / Sv: Antidoping norge foredrag!
|
21. mars 2009, 10:24
|
ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.
Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.
Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.
Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?
Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.
Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.
|
| Honnr gitt av : UpAndComming, 21. mars 2009, 17:28
|
|
|
24
|
Generelt / Antidoping / Sv: Antidoping norge foredrag!
|
21. mars 2009, 10:24
|
ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.
Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.
Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.
Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?
Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.
Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.
|
| Honnr gitt av : ErikV, 21. mars 2009, 10:32
|
|
|
25
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Arilhr, 25. november 2008, 17:46
|
|
|
26
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Espenc, 11. november 2008, 16:47
|
|
|
27
|
Helse & Velvære / Helse og Livsstil / Sv: Golds Gym Oslo
|
04. november 2008, 18:19
|
Jeg kan i hvert fall bekrefte det enkle faktum at noen store gutter ikke nødvendigvis er drømmekunden deres. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, men når jeg først hadde hotellrom i nærheten, så hvorfor ikke? Jeg kom nå inn der, trass i at jeg av "herremannen" i disken ble beskuet noget mistenksomt. Fikk jeg trent? La oss se det på en litt annen måte, får Petter Solberg trene på motorveien?
Det ble med en kardioøkt, det var jo tross alt morgen, og til det så fungerer det hele helt greit, og planen min var ikke noe veldig utover det heller egentlig. Noe hardcore gym er det definitivt ikke, og når man ikke kan føle seg velkommen på bakgrunn av størrelse så er og blir gymmet i klassen med SATS og de andre. Neste gang jeg er i Oslo så blir det, som stort sett før, stedet der jeg alltid har holdt på plass de gangene jeg er i Oslo.
Som Gilberg eminent skriver over her så handler jo dette om penger, og jeg kan således lett forstå motivet for Gymet som helhet plasseringen tatt i betraktning. Og selv om ikke jeg er i målgruppen til investorene, så må jeg alikevel få lov å si at dersom et Gym skal ha suksess, det være seg helt uavhengig av navn og kjede, så må man kunne føle seg velkommen. Jeg har ingen motforestillinger mot at de ansatte har fått sine smilekurs og sikkert har noen treningskunnskaper å flagre med også, noe de bør ha om dette skal gå rundt. For min egen del ønsker jeg Gymet all mulig lykke videre, lever det videre så finnes det grunnlag for tilbudet tross alt. Det var nok aldri tenkt å være i retningen av Venice Beach, men strengt talt var begrepet Gold's ødelagt for mange år siden om man skal betrakte dette fra en "fanatist" sin synsvinkel, det er tross alt nettopp det de fleste av oss er. |
| Honnr gitt av : UpAndComming, 05. november 2008, 12:47
|
|
|
28
|
Helse & Velvære / Helse og Livsstil / Sv: Golds Gym Oslo
|
04. november 2008, 18:19
|
Jeg kan i hvert fall bekrefte det enkle faktum at noen store gutter ikke nødvendigvis er drømmekunden deres. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, men når jeg først hadde hotellrom i nærheten, så hvorfor ikke? Jeg kom nå inn der, trass i at jeg av "herremannen" i disken ble beskuet noget mistenksomt. Fikk jeg trent? La oss se det på en litt annen måte, får Petter Solberg trene på motorveien?
Det ble med en kardioøkt, det var jo tross alt morgen, og til det så fungerer det hele helt greit, og planen min var ikke noe veldig utover det heller egentlig. Noe hardcore gym er det definitivt ikke, og når man ikke kan føle seg velkommen på bakgrunn av størrelse så er og blir gymmet i klassen med SATS og de andre. Neste gang jeg er i Oslo så blir det, som stort sett før, stedet der jeg alltid har holdt på plass de gangene jeg er i Oslo.
Som Gilberg eminent skriver over her så handler jo dette om penger, og jeg kan således lett forstå motivet for Gymet som helhet plasseringen tatt i betraktning. Og selv om ikke jeg er i målgruppen til investorene, så må jeg alikevel få lov å si at dersom et Gym skal ha suksess, det være seg helt uavhengig av navn og kjede, så må man kunne føle seg velkommen. Jeg har ingen motforestillinger mot at de ansatte har fått sine smilekurs og sikkert har noen treningskunnskaper å flagre med også, noe de bør ha om dette skal gå rundt. For min egen del ønsker jeg Gymet all mulig lykke videre, lever det videre så finnes det grunnlag for tilbudet tross alt. Det var nok aldri tenkt å være i retningen av Venice Beach, men strengt talt var begrepet Gold's ødelagt for mange år siden om man skal betrakte dette fra en "fanatist" sin synsvinkel, det er tross alt nettopp det de fleste av oss er. |
| Honnr gitt av : Mummelmann, 05. november 2008, 01:23
|
|
|
29
|
Helse & Velvære / Helse og Livsstil / Sv: Golds Gym Oslo
|
04. november 2008, 18:19
|
Jeg kan i hvert fall bekrefte det enkle faktum at noen store gutter ikke nødvendigvis er drømmekunden deres. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, men når jeg først hadde hotellrom i nærheten, så hvorfor ikke? Jeg kom nå inn der, trass i at jeg av "herremannen" i disken ble beskuet noget mistenksomt. Fikk jeg trent? La oss se det på en litt annen måte, får Petter Solberg trene på motorveien?
Det ble med en kardioøkt, det var jo tross alt morgen, og til det så fungerer det hele helt greit, og planen min var ikke noe veldig utover det heller egentlig. Noe hardcore gym er det definitivt ikke, og når man ikke kan føle seg velkommen på bakgrunn av størrelse så er og blir gymmet i klassen med SATS og de andre. Neste gang jeg er i Oslo så blir det, som stort sett før, stedet der jeg alltid har holdt på plass de gangene jeg er i Oslo.
Som Gilberg eminent skriver over her så handler jo dette om penger, og jeg kan således lett forstå motivet for Gymet som helhet plasseringen tatt i betraktning. Og selv om ikke jeg er i målgruppen til investorene, så må jeg alikevel få lov å si at dersom et Gym skal ha suksess, det være seg helt uavhengig av navn og kjede, så må man kunne føle seg velkommen. Jeg har ingen motforestillinger mot at de ansatte har fått sine smilekurs og sikkert har noen treningskunnskaper å flagre med også, noe de bør ha om dette skal gå rundt. For min egen del ønsker jeg Gymet all mulig lykke videre, lever det videre så finnes det grunnlag for tilbudet tross alt. Det var nok aldri tenkt å være i retningen av Venice Beach, men strengt talt var begrepet Gold's ødelagt for mange år siden om man skal betrakte dette fra en "fanatist" sin synsvinkel, det er tross alt nettopp det de fleste av oss er. |
| Honnr gitt av : Peder Ås, 04. november 2008, 18:53
|
|
|
30
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / AAS - selvmord og verdier.
|
06. september 2005, 13:07
|
Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?
Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?
For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.
Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.
Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.
Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.
Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.
|
| Honnr gitt av : Varknebøyer1, 21. september 2008, 11:00
|
|
|
