Problemet er at man ikke kan vite hvordan det er for andre. Jeg vet jo bare hvordan det var for meg. Men det blir for tynt å påstå at det er så ufattelig vanskelig for folk flest. Det går ikke an å bruke"Du vet ikke hvordan jeg har det" som argument. Tenk bare på hvordan det ville blitt hvis folk gikk rundt å sa det. "Jeg er så lat, du aner ikke hvordan det er, for du er ikke like lat", "Jeg klarer ikke la være å spise 1kg sjokolade hver dag, du aner ikke hvordan det er for du er ikke meg"
Når alkoholikere og narkotikamissbrukere blir fratatt rusen sin får de abstinenser. Man får ikke det av å kutte ned på kaloriene. Det er godt dokumentert at når leptin går ned, går stress opp osv. Dette kan såklart være jævlig nok. Det som derimot ikke er dokumentert er at det er like vanskelig som å bli eks-alkoholiker.
Kronisk=noe som er permanent. Permanent er noe som er absolutt. Derfor må de som vil at fedme skal blir definert som en kronisk lidelse også mene at det er en umulighet å gå ned i vekt hvis du har så høy fettprosent.
Hadde det bare vært så enkelt at alle feite spiste 1 kilo sjokolade, og var kjempelate, så hadde du faktisk sittet med hele løsningen her.
Matavhengighet er en psykologisk avhengighet (men like fullt en avhengighet), men det er ikkje alle som er feite fordi de misbruker mat. Som nevnt tidligere, så har fedme ofte sammensatte årsaker.
Det blir rett og slett banalt å kalle alle feite folk for late. Dette er generalisering av enkleste sort. Inaktivitet eller mangel på mosjon kan ikkje likestilles mad latskap. I såfall kan man kalle alle som har en stillesittende jobb for late, selv om de skulle finne på å jobbe 16 timer i døgnet.
Hvis eg ikkje tar feil, så er NAV sin definisjon på kronisk sykdom en helseplage som varer i mer enn et (eller var det 2?) år. Prøvde å finne dette på NAV sine sider, men det dukket ikkje opp ved søk.
Poenget er ikkje å ønske seg inn i en kategori der man aldri blir frisk, men å faktisk få hjelp til behandling og oppfølging over tid.