(Ser at sumo-diskusjonen foregår i to tråder - legger derfor inn dette innlegget her også)
De siste ukene har det vært litt stille her på forumet. Det virker som om det er (for) lite å diskutere for tiden. Muligens er vi litt mette av at alle diskusjoner ender opp i utstyrsdebatter. Slike debatter er prinsipielle for de fleste av oss, og utsiktene for noen bred enighet er derfor minimale. Her på forumet blir vi ikke engang ”enige om å være uenige”.
I denne tråden ser det ut som om vi endelig har funnet en ny debatt av den prinsipielle typen: sumomark vs vanlig mark. Igjen ser vi at det ofte er folk som er utenfor styrkeløft som er de mest kritiske, og tilsvarende ser vi at de som er mest innenfor er viser null forståelse for at dette kritikkverdig eller diskutabelt. Personlig så kan jeg ikke forstå at noen kan avvise at det er berettiget å diskutere sumomark. Forresten, at folk engasjerer seg på sportens vegne kan også være en positiv ting…
At markløft kan føre til engasjement er nok ikke tilfeldig. Jeg tror mange har et litt spesielt forhold til markløft. For mange er det kongeøvelsen. Det er noe ur-aktig over markløft – den er så enkel å utføre og å forholde seg til. Og, det kan også virke som om det er den øvelsen som er vanskeligst å trene seg til – og at det mer handler om å få ut en latent og gitt styrke som er i kroppen. I tillegg er det en øvelse hvor rekordene er seiglivede. Det er langt mellom de virkelig store markløftene og markløfterne – og det er noe mektig og magisk ved et tungt markløft.
Om ikke jeg er noen ihuga sumo-motstander, så har jeg nå fra tid til annen undret meg over hvorfor og hvordan sumomark ble til – og ble tillatt. Kanskje noen ”historikere” kan bidra her?
Først: Selvsagt bør alle utøvere benytte de teknikker som er tilgjengelig og som er best mulig tilpasset deres fysiske forutsetninger. Når det er sagt, så har jeg samtidig forståelse for de som synes sumomark er noe ”merkelig”. Og personlig så skulle jeg nok ønske at det aldri ble tillatt. Men, det er sikkert også gode argumenter for at det bør være tillatt. Ikke minst fører det muligens til færre ryggskader, og/eller at de med litt kranglete rygg kan delta (og muligens mener jeg dette veier tyngre enn momentene nedenfor).
Her vil jeg allikevel fremlegge/oppsummere noen momenter i disfavør av sumomark:
1. Forskjellen mellom sumo og vanlig er stor både visuelt og teknisk. Og, forskjellen er nok større, og oppleves nok større, enn hva vi ser i benk (grepsbredde) og knebøy (benstilling/stangplassering). For mange, og spesielt utenforstående så kan det se ut som ulike øvelser – og ikke ulike utførelser av samme øvelse. At de i tillegg til dels legger hovedbelastningen på ulike muskelgrupper understreker jo dette. Uansett, en viss form for eller grad av likhet i øvelsenes utførelse bør etterstrebes. De som er tilskuere – og ikke minst utenforstående - bør jo oppleve at de ser på samme øvelse (dersom det skal være samme øvelse).
2. Noen peker på øvelsenes ”opphav” eller intensjon. At øvelsene i styrkeløft skal teste ulike muskelgrupper – bryst, ben og rygg. I forlengelsen av det kan man jo hevde at sumo bidrar til å unnlate (relativt) lik test av ryggstyrken. Noe av det geniale og gøyale ved de 3 styrkeløftøvelsene er jo at styrker og svakheter ser ut til å utjevne hverandre. Her kan man jo hevde sumo bidrar til at de som er sterke i bøy men svakere i mark, har en mulighet til å overføre denne styrken til mark (via sumo), mens de som er sterke i mark men svakere i bøy ikke har tilsvarende mulighet.
3. Markløftt er nok den øvelsen hvor drakter har gitt minst uttelling. Selvsagt er det individuelt hvor mye man tjener på utstyret også i mark, men man kan jo tenke seg at de som løfter sumo i snitt tjener mer på draktene (siden utførelsen i større grad likner på knebøy). I så fall sniker det seg inn systematisk skjevhet/ulikhet.
4. Mitt nostalgiske synspunkt er at markløft dreier seg om å dra mest mulig – i den forstand at man ”reiser seg” med vekten. Det vil si at man i avslutningen står ”oppreist”. Slik jeg ser det så bryter sumo med den tanken. Isteden dreier det seg om ”å krype” ned for å få minst mulig løftevei – og man ender opp i en litt merkelig avslutningsposisjon.
Jeg skrev over at jeg undret meg over at sumo ble tillatt. Jeg vil jo anta at det må ha vært noe diskusjon omkring dette når det ble tatt i bruk. Og da synes jeg det er merkelig at ikke de ”styrende” på den tiden søkte å etterstrebe mest mulig lik utførelse. En enkel regel jeg ville trodd ville blitt innført (men som tydeligvis ikke ble det) var påkreve armene måtte være utenfor knærne i utgangsposisjonen. Da hadde styrkeløft vært spart for enda en diskusjon. ;-)
